Gode ord, god mat - god jul!

Direktør ved Stiftinga Sunnmøre Museum, Ivar Gunnar Braaten, ønskte dei tilsette vel møtt til tradisjonell julelunsj 21. desember.

Siste arbeidsdagen før jul er det tradisjon for at dei tilsette i Stiftinga Sunnmøre Museum kjem saman til julelunsj. Tradisjonen er ikkje svært gammal, for i år er det ti år sidan Stiftinga kom til. At 10-årsmilepålen vart passert i 2012, gav direktør Ivar Gunnar Braaten høve til å summere opp nokre av erfaringane med konsolideringa. Han sa at det var nok av dei som i utgangspunktet var skeptiske, kanskje særleg museumsfolk som høyrde til andre regionar. - På Sunnmøre er det småkongar på kvart nes, de skal slite med å få desse til å underordne seg ei felles overbygning, vart det sagt. Men om ein ser bort frå ei utmelding, har den konsoliderte eininga stått prøvene. Samarbeidet har fungert, slo Ivar Braaten fast. Musea har greidd balansegangen med å fokusere både på det lokale og å samarbeide om prosjekt der det har vore naturleg.

Museumsdirektøren viste til fleire store prosjekt som har vore gjennomførte i året som har gått. Noko av det største, bokstaveleg tala, var opninga av båthallen som mellom anna gjev rom for Kvalsundskipet. Seinare på året var det opning av nytt fyrmuseum i Dalsfjorden. Elles er det opna for spennande museumsutvikling i Sykkylven etter at kommunestyret der gjekk inn for samlokalisering mellom Norsk Møbelfaglig Senter og Naturhistorisk Museum. Gledeleg var det også at ein kom fram til semje om eitt år til med vinterdrift på Ytste Skotet.
   I løpet av 2012 har det elles kome til tre nye medarbeidarar i Stiftinga, Grethe Sliper Helseth har blitt ny avdelingingsleiar på Volda bygdetun, Heidi Brunstad Øyehaug er tilsett som museumsstyrar på Brudavolltunet i Ørsta, medan Petter Ose har teke over styringa på Landbruksmuseet på Gjermundnes.

Det var Edvard Molvær som først tilsette Ivar Gunnar Braaten, som sivilarbeidar ved Aalesunds Museum. No er rollene bytta, og Ivar kunne takke sin direktør-forgjengar for innsatsen.

Juletradisjoner i Moloveien

Fra menyen til Fiskerimuseet under førjulssøndagen i Moloveien, fiskekaker og julemanna. Foto: Øyvind Rambech Fosse.

Det blir ikke skikkelig jul for folk i Ålesund før det har vært julegate i Moloveien. Jula og desember måned er tida for tradisjoner, og i Ålesund finnes det knapt en bedre gate å legge et tradisjonelt førjulsarrangement til enn Moloveien. Dette er en gate med trehus som overlevde bybrannen i 1904. Det er lett å få "Jul i Skomagatergata"-assosiasjoner når en vandrer gatelangs i den sjønære gata på Aspøya. Søndag 2. desember manglet det lette snødrysset, men desembertemperaturen var på plass, og de fleste satt pris på å få komme inn i de godt oppvarma trehusa for å ta del i de aktivitetene som var der.

Ved inngangen til gata ligger Fiskerimuseet. Museet holder til i en fire-etasjes trebygning fra 1861, og i løpet av førjulssøndagen var det ca 1500 mennesker innom dørene på museet. Mange av dem fikk med seg museumsutstillingene i første og tredje etasje. Minst like mange siktet seg rett inn mot andre etasje der det var salgsutstillinger, juleverksted for små og store og salg av mat og drikke.

Fiskerimuseet selv hadde utsalg for dem som ville ha noe godt i kroppen. Og hva er vel mer naturlig å tilby som førjulssnacks i et fiskerimuseum enn fiskekaker. Kjøkkenfolket hadde mer enn nok med å springe i skytteltrafikk mellom ovnen og salgsdisken, for fiskekakene var sterkt etterspurte, enda mer enn julemannane som lå i poser merket "kakemenn." Ekspeditør Liv Ingebrigtsen var snar med å understreke at det rette navnet er julemanna, slike tradisjonsnavn tukler man ikke med når man driver museum!

Museumsstyrer Ole M. Ellefsen i Aalesunds Museum, som har driftsansvaret for Fiskerimuseet, var svært godt fornøyd med oppmøtet denne førjulssøndagen. I følge Ole er dette den beste besøksdagen for museet hele året under ett. Selv var han travelt opptatt med å orientere de nysgjerrige om hvordan store skip kan styres, gjennom simulatoren som museet har i havfiskeutstillingen. Han hadde med seg allsidige Bendik Alnes som støttespiller, slik at de unngikk fatale feilmanøvreringer i nærkontakt med kostbare oljerigger. Flere fikk prøve seg i skipperstolen, og kanskje var det noen som fikk tent interessen for å gå videre i martim retning etter besøket på Fiskerimuseet.

Ole M. Ellefsen instruerer en kommende skipper om trygg manøvrering av skip. Foto: Øyvind Rambech Fosse.

Ole og museumsgjengen hans ser allerede fram til neste store arrangement i Moloveien og Fiskerimuseet. Det er kjekt å drive med formidling av denne delen av Ålesunds historie, mener de. For det er jo her en finner forklaringa på at Ålesund ble den framgangsrike byen den ble.

Dei tende lys i mørket

Eit utsnitt av den nye utstillinga på fyrmuseet i Dalsfjorden. (Foto: Kjetil Tandstad.)

Fyrbyggarane på Sunnmøre var sentrale i nasjonsbygginga frå midten av 1800-talet og framover. Dei merka og lyssette farleia langs kysten slik at det vart tryggare å ferdast der. No får desse pionerane historia si fortalt gjennom ei innhaldsrik utstilling i nybygget til Fyrmuseet i Dalsfjorden. Nybygget og utstillinga vart feira med opningsfest i førre veke.

- Dette museet bør vere mål for ei sunnmørsk danningsreise, slo styreleiar i Stiftinga Sunnmøre Museum, Ragna Dahl Grønnevet, fast då ho talte under opningsseremonien. Ferdselen langs kysten og næringsaktiviteten i desse nære havområda er sentrale element i historia om korleis sunnmørssamfunna voks fram. For sunnmøringar og andre med interesse for den regionale samfunnsutviklinga vil dette museet ha mykje å fortelje, sa Grønnevet.

Fyrmuseet i Dalsfjorden går inn i eit nasjonalt nettverk av fyrmuseum. Eit anna av musea i nettverket er fyrmuseet på Lindesnes. Herifrå helste leiaren Jo van der Eyden. Han heva særleg fram innsatsen til Kjell Viken som i ei årrekke har stridd for at fyrbyggarane på Sunnmøre skulle få sitt eige museum og dokumentasjonssenter. Dei siste tiåra har Viken og medhjelparane hans samla verktøy og utstyr som fortel om livet til fyrbyggarane på øyer og utvær, der dei var store delar av somrane for å trygge farleia langs kysten, leia som også er kalla Riksveg 1. Sjølv om mykje av det innsamla tilfanget no har blitt presentert på ein instruktiv måte i det nye fyrmuseet, er det mykje meir å ta av i lager og deponi. Så her vil utstillingane ikkje bli statiske, men kan fornyast etter som skiftande tema vert fokuserte.

Den formelle opninga av Fyrmuseet stod regiondirektør for Kystverket Midt-Norge, Harald Tronstad, for. Han gjorde det ved å setje lys i ei stor Fresnell-linse og ved å framkalle klare lydar frå ein gammal tåkelur. Lyd laga også ørstingen Egil Olsen som var hyra inn for å stå for den musikalske underhaldninga på opningsfesten, og ikkje minst Dalsfjorden sitt eige bluegrasband. Drivarane av Fyrmuseet i Dalsfjorden vil ta med seg dei svingande tonane inn i den nye arbeidsdagen sin, og sørgje for at lyd- og lyssignal treff framtidige gjester, både eldre og yngre .

8000 år på en time

Heidi Haugene, t.v., viste fram klær og smykker som var vanlige  å bruke for et par tusen år siden. Folk var like glade i å pynte seg da som nå. I midten statist Berit Bjørlo. 

I rein glede over et positivt samlokaliseringsvedtak arrangerte Norsk Møbelfaglig Senter og Sykkylven Naturhistoriske Museum vandring i spora til ursykkylvingen: 8000 år - fra steinalder til mellomalder - ble tilbakelagt på ca en time. Det er kanskje ikke helt enkelt å se koplinga mellom moderne møbelindustrihistorie, naturhistorisk museum og arkeologiske fornfunn. Men i Sykkylven ligger sammenhengen helt oppe i dagen! Norsk Møbelfaglig Senter har siden år 2000 vært lokalisert i tidligere Strømme konfeksjonsfabrikk som ligger på Auremarka, midt i arkeologiløypa som går i bein linje fra steinalder til vikingtid. På møtet sitt i september vedtok Sykkylven kommunestyre at Sykkylven Naturhistoriske Museum skal samlokaliseres med Norsk Møbelfaglig Senter. Og ofte i menneskeverdenen er det slik at en pluss en ikke blir to, men tre! Slik også her. Med to museum samlet blir kreftene mer enn fordoblet og da ligger mulighetene der til også å få gjort noe ekstra ut av de funna som er gjort på Auremarka ved kommunesenteret i Sykkylven, funn som altså forteller historia om hvordan sykkylvingene har bodd og livberga seg de siste tusenåra.

En forsmak på hva dette kan resultere i fikk altså sykkylvingene en torsdagskveld i oktober 2012. Det var forresten ikke en helt vanlig torsdagskveld i oktober. Dystre værmeldinger slo til for fullt. Det var stiv kuling i bygene, og nedbøren som kom i store mengder vekslet mellom snø og tungt hagl. Likevel kom folk strømmende til arrangementet. Over 70 personer flokket seg utenfor dørene til Norsk Møbelfaglig Senter da styrer ved det naturhistoriske museet, Magnhild Vatne, ønsket velkommen til en reise tilbake til det forhistoriske Sykkylven. Det tyder på at det er en latent interesse for spora i jorda, og at to museumsprodukt i Sykkylven på sikt kanskje kan utvikle seg til å bli tre!

Spor av levd liv

To båtfolk fra Sunnmøre Museum, Per Weddegjerde og Ragnvald Holvik, fant mye av interesse på bedriftsmuseet til Ulsteingruppen, som var et av innslagene på utstillingskurset som nylig ble avholdt.

To dager tidlig i oktober fikk 50 museumsansatte i Møre og Romsdal faglig påfyll under et todagers seminar ved Sunnmøre Museum. Et mer relevant tema for oss museumsfolk enn det som var på denne samlinga, skal en leite lenge etter. Det handlet nemlig om hvordan vi kan formidle kunnskap om fortida på en fengende måte gjennom utstillinger og andre formidlingsformer.

Spennvidden på de faglige innslagene var stor. Det startet med en presentasjon av planene for en ny middelalderutstilling på Sunnmøre Museum, ble ført videre med en presentasjon av den nye faste utstillinga ved Jugendstilsenteret i Ålesund, videoperformance  ved performanceartist Bent Erik Myrvold, omvisning i Dybhuset og instruksjon i tillaging av QR-koder, blant mye annet. Den andre kursdagen ble kursdeltagerne tatt med til Herøy kystmuseum og det nye bedriftsmuseet til Ulstein-gruppen i Ulsteinvik. Kontrastene kunne ikke være større: Fra Marit Moltus lavmælte introduksjon til samlinga i steinhuset på Herøy kystmuseum, til Ulsteinkonsernets high-tech-utstilling i administrasjonslokalene på Osneset i Ulsteinvik. Presentasjonene viste at det finnes mange veier til mottakernes oppmerksomhet, og det var noe av hovedpoenget med samlinga, at museumsfolk skal få et bredere register å spille på i sitt formidlingsarbeid. Folk er forskjellige og temaene er ulike. Det må resultere i ulike presentasjonsformer der det er vanskelig å si at den ene er bedre enn den andre.

Frå steinalder til notid

Nyleg var Heidi Haugene på Godøy kystmuseum vertskap for styret i Stiftinga Sunnmøre Museum som  hadde eit møte på museet. Her er det Bjørn Nedreskodje og Christel Magnussen som får omvisning i losstova. (Foto: Eldar Høidal)

Det ville ha vore ei overdriving om vi sa at Godøy kystmuseum ligg like ved allfarvegen. Trafikken forbi museumstunet i Geilevikane er ikkje stor, men den som tek seg fram, t.d. frå Ålesund, gjennom to undersjøiske tunellar, ei bru og ein tunell til får stor løn for leitinga. Godøy kystmuseum er som ein forundringspakke med stadig nye lag. I dette museet kan du vandre frå steinalder til fram mot vår eiga tid, og det er stor sjans for at du får med deg ein entusiastisk museumsstyrar, Heidi Haugene, på vandringa.

Heidi er sjølv arkeolog og ho kan godt vere stolt over den nye arkeologiutstillinga som ein finn i kjellaren i houdbygget på museet, ei gammal skulebygning. Giske er kjent som eit fordums høvdingsete, og lenge før vikingtid var her velutvikla samfunn som hadde omfattande kontakt med verda utanfor. I arkeologiutstillinga viser museet fram kopiar av fornfunn som er gjorde i Giske kommune. Her finn vi mellom mykje anna betalingsmiddel i form av gullringar og mynt med bilete av ein romersk keisar. I år har Heidi fått laga til ei tidslinje som plasserer funnperiodane på Giske saman med parallelle hendingar i den store verda. Gjennom å knyte dei lokale funna til verdskjende hendingar og personar, som bygginga av den kinesiske muren, Nefertiti og Sokrates får ein illustrert at Giske var, og er ein del av verda, og at øysamfunnet ikkje var så isolert og tilbakeliggande som mange liker å tru. Tidslinja blir ført fram til slaget ved Hastings i England i 1066. Dette reknar ein som skiljepunktet mellom førhistorisk og historisk tid.

På Godøy kystmuseum kan vi følgje utviklinga vidare, gjennom fiskeriutstillinga som ligg vegg-i-vegg med "fortidsrommet." Heidi seier at mange av fiskereiskapane som er samla her også var i bruk både i førhistorisk og tidleg i historisk tid. Det gjeld til dømes søkkene. Dei har funne søkker som førte fiskekrokane ned i vatnet frå eldre steinalder. Også fiskekrokar har nordmenn brukt gjennom mange hundre år. I fiskeriutstillinga som fører utviklinga fram mot våre eigne dagar, står linefisket i fokus. Det er dette fisket som har vore Godøya sitt hovudfiskeri.

Eit lysande museum

Fra Dalsfjord fyrmuseum. 

Lysa er i ferd med å bli tende i dei nye lokala til fyrmuseet i Dalsfjorden. Museumsstyrar Frode Pilskog har dei siste månadane skrive utstillingstekstar så blekket har spruta. I løpet av november i år vil museet si nye utstilling bli opna i lokale som er reiste i tilknytning til Dalsfjord skule. Det blir eit heilt nytt tilvere for museet som sidan starten i 1993 har halde til i provisoriske lokale. Kontoret sitt har Frode hatt i ei brakke som i dnesse dagar vert fjerna. På denne staden skal det i staden plasserast ei musikkbinge der dalsfjordungdom skal få utvikle dei musikalske talenta sine.

Det har vore nokre forskyvingar i ferdigstillingsplanane for museet, men den siste framdriftsplanen skal haldast, sjølv om ein ser at det står mykje arbeid att. I desse dagar driv dei og lagar til eit gjenstandsmagasin. I det som skal bli utstilling ligg gjenstandane framleis ut over golvet, men snart står dei der dei skal vere. Då skal dei også få tekstplansjar som fortel fyrhistorie frå dei siste 200 åra.

Fyrmuseet i Dalsfjorden er eitt av fire museum som er med i det nasjonale fyrnettverket. Dette museet skal særleg fokusere på den sosiale historia til fyrvesenet: Korleis hadde arbeidarane det då dei levde på byggeplassane fleire månader kvar sommar, korleis gjekk arbeidet føre seg, kva for utstyr hadde dei å hjelpe seg med, kva tente dei, kva åt dei, kva underheldt dei seg med i den knappe fritida si?

Sjølv om det sosiale skal få hovudmerksemda viser museet også mykje av den tekniske utviklinga som har vore innan fyr- og merkevesenet sitt arbeid. Då museet inviterte til ope hus i Brunebuda første torsdagen i august, fortalte Frode mellom anna om dei oljefyrte fyrlyktene. Til å byrje med var det gjerne gryter med koks som lyste opp i farleia langs kysten. Slik var det ved Runde fyr, det første fyret nord for Stad som vart bygd av staten, i 1825. Det var ein revolusjon då dei tok til å bruke parafinolje frå 1883. Då kunne ein ta i bruk mange små lykter med god lyseffekt. Dei vart passa av lokale tilsynsmenn. Det gjekk båtar mellom fyra med forsyningar av olje. Dette vart driftssikre fyr som var rimelege i drift, fortel Frode. Ryvingen fyr som opprinneleg gjekk på straum, vart etter ei tid lagt om til oljedrift fordi det var rimelegare. Slike oljefyr var i drift heilt fram til 1996.

Det er ikkje unaturleg at det ligg eit fyrmuseum i Dalsfjorden på Sunnmøre. Frå midten av 1800-åra kom dei fleste fyrarbeidarane frå denne regionen. Det var ikkje slik heilt frå starten. Då Runde fyr vart bygd i 1825 var dei fleste murarane og snekkarene frå Oslo. Men sjauarane var frå nærmiljøet. Det var dei som bar koks over ei høgde og fram til byggjeplassen. Arbeidsgjevarane la merke til dei arbeidssomme og nøysomme sunnmøringane og ville etter kvart mest berre ha slik arbeidskraft. No er altså fyrarbeidarane hamna på museum, og dei fortener å minnast for den lysande innsatsen sin!

2014-markering

Musea og arkiva i Møre og Romsdal vonar på breidt engasjement  når dei  no skal i gang med eit internettbasert prosjekt for å markere at det i 2014 er 200 år sidan kongeriket Noreg fekk grunnlova si. Folk flest sluttar opp om demokratiet vårt, noko som mellom anna vart prova under dei store mobiliseringane etter 22. juli-åtaket i fjor.

Musea er gode på jubileum, og dei bør helst vere det, for er det noko som høyrer til museumsfaget så må det vel vere å markere store hendingar i fortida. Mellom anna difor har organisasjonen Musea i Møre og Romsdal (MIMR) teke initiativet til ei markering av 200-årsjubileet til Eidsvoll-grunnlova. Planlegginga er allereie komen godt i gang, og denne bloggaren var sist måndag med på eit møte der hovedlinjene for 2014-markeringa i Møre og Romsdal vart trekte opp. Og bloggaren kjende seg med ein gong på heimebane, for kva er vel meir naturleg enn å gjennomføre ei slik markering på Internettet gjennom bloggar. Slik vert det. Arbeidsgruppa som har sysla med desse jubileumsplanane ei tid, har vore innom fleire mogelege markeringsformer, til dømes ei ordinær, ambulerande museumsutstilling og ei meir tradisjonell nettutstilling der tekstane skulle ligge klare til bruk og der ein kunne lese seg gjennom lag på lag med historisk informasjon. Men så forkasta ein altså desse alternativa og gjekk rett på det enklaste av det enke, ei bloggmarkering!

Det gode med bloggar er at dei ligg der rett for handa, tilgjengelege å bruke for alle, berre ein har nett-tilgang. I dag har mange menneske rundt om i verda skaffa seg sin eigen talarstol gjennom bloggane sine. Bloggar er formidlarar av det frie ordet, frykta av autoritære makthavarar rundt om, men bloggar kan gje håp for dei undertrykte om at dei kan bli høyrde og kanskje vinne fridomen sin til slutt. Slik vi greidde det i 1814 og i åra etter då vi fann plassen vår mellom dei sjølvstendige nasjonane.

Korleis skal så 2014-bloggen organiserast?
Tanken er at fagpersonar som er knytte til dei deltakande institusjonane: museum, bibliotek og arkiv i fylket skal legge ut bloggar om relevante tema. Og kva kan det vere? Konservator ved Romsdalsmuseet Mads Langnes kom med eitt døme. Frå Romsdals Amt var Hr. Stub ein av Eidsvollsmennene. Han kom frå Veøya, ein stad der Romsdalsmuseet i dag har ein eigedom. Då vil det vere naturleg å fortelje nærare om han Stub. Kven var han, kva var det som gjorde at nettopp han representerte romsdalingane i Eidsvoll? Sette han spor etter seg der? Slik kan ein få vite noko både om sosiale og politiske tilhøve i regionen rundt 1814, og om korleis vår eiga grunnlov vart arbeidd fram.

Hands on - minds on!

Arve Yndestad og Ingvill Wille gjør  klart for nok et klassebesøk ved steinalderholmen på Sunnmøre Museum.

Det blåser en kald nordavind over steinalderholmen ved Sunnmøre Museum, men museumsformidler Ingvill Wille holder varmen. Ikke først og fremst på grunn av bålet som hun og kollega Arve Yndestad nettopp har fått liv i, men på grunn av vindavstøtende skinnklær og mye ull under. Det var slik de holdt varmen forfedrene våre også. Ingvill gjør klar for nok et klassebesøk ved museet. Våren og forsommeren er høysesong for formidling. Så stor er pågangen at hun har måttet si nei  til skoler som har ønsket å komme til museet for å få kjenne på, lukte og smake på historia vår. Beklageligvis, føler Ingvill. Neida, sier kollegene: Det er jo fantastisk at interessen er så stor. Det viser at museet har truffet godt med formidlingsopplegget sitt. Og det lager seg alltid en anledning for dem som ikke fikk være med i første omgang.

Ingvill og Arve passer på at bålet de har tent ikke dør ut, for her skal det snart tilberedes fisk og steinalder-te. Steinalder-te? Hva er det, spør vi i vår uvitenhet. - Det kan variere etter hva elevene har med seg det, svarer Ingvill. Alle slags tørkede vekster kan brukes som råstoff i tedrikker. Tørkede blad fra blåbærlyng er blant de beste råvarene. Også det vi betrakter som ugras kan gi velsmakende, varme drikker. Dette er en av effektene ved slike museumsopplegg: At barn og unge begynner å se på naturen rundt seg med andre øyne. Naturen er ikke bare vakre kulisser, det som vokser rundt oss, kan også gi gode smaksopplevelser, og mette magen. Ingvill får hver dag bekreftet sannheten i det gamle uttrykket; hands on - minds on. Det vil si at egenaktivtet og arbeid med hendene setter tanker i sving og gir innsikter som det er vanskelig å skape ved bare lesing av bøker.

Ingvill forteller at hver aktivitet, og ethvert formidlingsopplegg, skal føre til et bestemt mål. Elever fra 2-4 klasse som er med på steinalderaktiviteten, får en grundig innføring i bruken av skinn. Skinn kan brukes til mer enn å beskytte formidlere mot isnende nordavind.Elevene får en skinnbit som de flir til ved hjelp av flinstein. Så blir emnet gjort om til en skinnpose som for eksempel kan fylles med urter. Etter at de er ferdige med skinnarbeidet, setter de seg tett sammen på benker som er dekt av store skinntepper. Er det ekstra surt får de slengt et skinnteppe over ryggen også. Skinn kan brukes til så mangt.

Det er ikke til å undres over at elever flest synes det er kjekkere å ha historieundervisning på museet enn i klasserommet på skolen. Mange spør om de ikke kan få komme tilbake neste dag. Slik skapes morgendagens museumsbrukere!

Den store fredsdagen

"Fritt er Noreg, flagg i flagg, mellom frie frendar. Vårt er Noreg, hav og fjell og frie grøne grender." Slik tolka sykkylvingen Karstein Oddmund Vik stemninga han kjende maidagane i 1945 då tyskarane kapitulerte og den fem år lange krigen var over. 8. mai var sjølve fredsdagen. Meldinga om at krigen var over spreidde seg raskt ut over landet, også i Sykkylven. Elektronikkforhandlar Karl Welle i Sykkylven sentrum rigga til ein radio med høgtalar utanfor forretningsbygget sitt tidleg på frigjeringsdagen. Fabrikkane tok pause og mange strøymde til for å høyre siste nytt.
   Slik var det også i Straumgjerde lenger inne i fjorden, minnest snart 100 år gamle Tomas Tandstad. - Seint på året i 1940 kjøpte eg meg ein ny radio. Då påbodet kom om å levere inn radioane i 1942 leverte eg inn den gamle, men gøymde vekk den nye. Radioen fann eg fram den 8. mai i -45. Eg tok han bak på sykkelen og tok meg fram til ungdomshuset Vaarvon, der radioen vart skrudd på slik at vi kunne få høyre kva som skjedde ute i den store verda. Dette frettest fort og snart var ungdomshuset fullt av folk, fortel Tandstad.

I dag tek vi det som sjølsagt at vi kan heise det norske flagget. Frå 9.april  1940 - 8.mai 1945  stod flaggstengene nakne. Her vert flagget heist ved Tandstad skule av rektor Otto-Magne Strømmegjerde.

Petter Kursetgjerde stod også midt oppe i det. Han budde i kommunesenteret og etter at dei var ferdige med arbeidet følgde han dei andre til ungdomshuset Valhall. Her var det feststemning: "Doktoren sette seg til pianoet og spela opp til dans, og folk dansa i bøtte, oppatsydde kle og ditto skor. Men kva gjorde det, det var fred! Og sjølv dei som ikkje hadde teke eit dansetrinn i heile sitt liv, dei dansa rundt, song trallalla, der var så lys og god stemning utan alkohol."

Båter under tak

Ragnvald Holvik i arbeid med å legge skifer på nausttaket.

Båter tåler godt vann, både ovenfra og nedenfra, men museumsfolk vet at trebåter varer lenger dersom de får stå tørt når de ikke er i bruk. Det er derfor vi har naust. På Sunnmøre Museum begynner båtene å få det godt, de aller fleste skal nå få tak over hodet når de ikke flyter på vannet. For tida er det to båthus under oppføring. Like ved riksveien kommer en ny stor båthall opp, og innerst i museumsvågen reises det et nytt naust for en av museets store bruksbåter.
  Det er fredag ettermiddag og folk flest er i ferd med å pakke snippveska og lukke kontordøra for å ta helg. Men ikke Ragnvald Holvik. Han er i ferd med å legge skiferstein på nausttaket og har en ambisjon om å få huset taktett til 17.mai. For Ragnvald går klokka ofte alt for fort, særlig på en fredag ettermiddag. Jo, han regner med å komme i mål. Naustbygget ligger vakkert til ved vannkanten og den store sunnmørsbåten ligger trygt plassert under steintaket som Ragnvald balanserer rutinert på. Bruksbygg som naust er på museum gjerne ført opp av gamle materialer. Naustet som nå tar form i Borgundgavlen er imidlertid helt nytt, men ført opp etter gammel byggeteknikk. Det er et grindbygd naust som er laga i Bjørkedalen av båtbyggerne Ottar Bjørkedal og Ola Følsvik. I utgangspunktet skulle det reises for å huse museet sin store sunnmørsbåt. Men så viste det seg at åttringnaustet akkurat var stort nok til å gi rom til en båt til, Kystlaget sin åttring. To fluer i ett smekk altså.

Musea med markedstreff

Magnhild Vatne, t.v., orienterer om sommerplanene til Sykkylven naturhistoriske museum. Videre mot høyre, Heidi Sletten, Volda bygdetun, Norvald Øye, Brudavolltunet, Ørsta og Siw Solvang, markedsansvarlig ved SSM.

Hver vår blir det kalt inn til såkalt markedsmøte for avdelingslederne ved Stiftinga Sunnmøre Museum. Tidspunktet er ikke tilfeldig. Det er like før turistsesongen tar til for fullt, og da er det rette tida for museumsfolk til å komme sammen og diskutere hvordan musea best kan profilere sine ulike aktiviteter.
   Det er markedsansvarlig ved Stiftinga Sunnmøre Museum, Siw Solvang, som har innkalt til treffet. Møtestedet er Foredragssalen ved Aalesunds Museum midt i Ålesund sentrum. Fra museumshaugen har vi oversikt til flere kommuner på Sunnmøre. Ved møtestart er representanter for de ulike avdelingene på plass, breddfulle av engasjement og klare til å fortelle om sommerplanene til sitt museum. For dette er tema nummer en på markedsmøtet. Hva skjer på musea i sommer? Ellers på saklista står evaluering av museumspasset, annonsering, ny hjemmeside og orientering til eierstyra.

Men først blir det en runde rundt bordet. Avdelingslederne skal fortelle om hva de har lagt opp av aktiviteter sommeren 2012. Vi kan ta konklusjonen med det samme: Det blir en innholdsrik sommer for museumsgjestene på Sunnmøre i sommer. Møtedeleltakerne glemte helt at det var noe som het lunsjtid og orienterte ivrig om formidlingsprosjekt mens timene rant unna. Noe som kom klart fram gjennom presentasjonsrunden til musea var at skoleelever på alle nivå er en viktig målgruppe. Herøy kystmuseum er et av museene som i flere år har hatt opplegg rettet mot grupper av elever i grunnskolen. I år vil alle 6. klassingene i Herøy-skolen få være med på aktivitetsdag i museumsområdet. Der blir det aktiviteter etter det velkjente pedagogiske prinsippet; learning by doing. De skal få prøve seg på spinning og karding, baking og tillaging av impregneringsstoff. Her blir forteller- og musikkverksted med mer. Etter at elevene har vært gjennom sine ulike temaer skal arbeidene de har laget presenteres for andre. Herøy kystmuseum har erfaring med at disse museumsdagene hjelper elevene til å skaffe innhold til historiefaget, og andre teorifag. Boklærdommen blir knyttet til noe de har opplevd selv.

Kvinnene var industripionerar i Sykkylven

Når det vert snakka om industrieventyret på landsbygda på Sunnmøre tidleg i det førre hundreåret er det gjerne menn og møbelindustrien som speler hovudrollene. Men det er like stor grunn til å trekke fram kvinnene som industripionerar. I sentrale møbelkommunar som Sykkylven, Volda og Ørsta var konfeksjonsindustrien viktigare for sysselsettinga og verdiskapinga enn møbelindustrien dei første tre tiåra av nittenhundretalet. Og i konfeksjonsbedriftene var kvinnene i klart fleirtal. I 1925 var dei fleste registrerte industriarbeidarane i Sykkylven kvinner tilsette i konfeksjonsbedrifta Fønix. I 1928 var tre fjerdedelar av fabrikkarbeidarane i kommunen kvinner. Så vart det brått eit skifte. I 1929 vart det skipa tre nye møbelverksemder som voks kraftig dei komande åra, mens konfeksjonsindusrien stagnerte. Så allereie i 1931 var det dobbelt så mange menn som kvinner som hadde industriarbeid som yrke.

Olga Ringdal i madrassavdelinga ved J.E. Ekornes Fabrikker var ei av kvinnene i den tidlegere industrien i Sykkylven.

Men kvinnene var altså tidlegast ute. Den første konfeksjonsbedrifta i Sykkylven vart etablert av Andreas Furseth, i 1900. Han hadde ikkje vanskar med å få tak i kompetent arbeidskraft. Dei unge jentene lærde tidleg å handtere nål og tråd, og symaskinar. Dei lærde saumarbeid både heime og på skulen. Slike kunnskapar var vurderte som avgjerande viktige om dei vart gifte og fekk ansvaret for hushaldet i familien. Den tida gjekk dei ikkje i butikkane for å skifte ut klede som var slitne. Mykje av kleda vart laga heime, og bukser, skjorter, kjoler og kofter vart reparerte og omsydde så lenge det gjekk an. Kunnskapane var ikkje mindre viktige når arbeidsgjevarar etterspurte flinke og nøyaktige syarar som kunne lage klede på ”løpande band.”

Eit av dei første bileta frå industriarbeidarmiljø i Sykkylven, er frå verkstaden til Andreas Furseth, teke like etter at han etablerte seg i kommunen. Sentralt i biletet sit syarane, seks kvinner attmed symaskinene. Bak står tre menn, eigaren og to andre. Kjønnsrollene var klare, kvinnene vart sett til detaljarbeidet som krevde stillesitjande tålmod. Mennene hadde det friare fordelingsarbeidet, dei klipte til stoffet og såg til at kvinnene heile tida hadde arbeid mellom hendene. I stor grad er dette kjønnsmønsteret i industrien halde oppe til i dag. Ein finn knapt ein einaste mann ved ei symaskin i 2012 heller. Kvinnene på biletet er unge. I venstre biletkant ser vi at ei av kvinnene har passert middagshøgda og har fått ein gråtone i håret. Det illustrerer det som var den vanlege livssyklusen til kvinnene. Dei var ute i arbeidslivet fram til dei gifte seg. Etter at borna var blitt arbeidsføre og sjølvstendige kunne dei ta til i yrkeslivet igjen.

Fjell-tausa Kari-Anne

Ekspedisjon "Finn sauen Margit" med Nicolay og Kari-Anne som frontfigurar.

Den som trur at Kari-Anne Nilsen har langsame og kjedelege dagar der ho bur åleine på Ytste Skotet må tru om igjen. Ho nyt fridomen ho har kvar dag og har ikkje vanskar med å fylle dagane med meiningsfullt arbeid. Og så er ho sjølsagt ikkje åleine. Bikkja Buster er attmed henne heile tida. Og i tillegg har ho selskap av 10 sauer, ein hest, åtte høner og tre kattar. Av og til kjem det litt ekstra spenning i tilveret. Til dømes når den eventyrlystne sauen Margit dreg på ekskursjonar på eiga hand. Denne veka har Kari-Anne hatt besøk av nevøen Nicolay. Han har vore med og leita etter Margit, så langt utan resultat. Men Nicolay har uansett gjort stor nytte for seg. Han har både fora dyr og servert museumsstyraren fastelavnsbollar på senga!

Sjølv om Kari-Anne trivest som museumsstyrar, landskapspleiar og kulturformidlar på Skotet, synest også ho at det kan vere godt å få skifte litt på utsikta med visse mellomrom. Enkelte helgar har ho hatt hjelp av avløysar som har teke seg av dyra medan ho sjølv har fått ei miljøforandring. Dette tilbodet står framleis ope: Viss det er nokon som vil ha ei uforgløymeleg helg i storfelt fjordnatur så står oppgåva som helgeavløysar ledig. Kari-Anne har ikkje noko stort vikarbudsjett. Løna ho kan tilby er naturoppleving saman med koselege dyr og overnatting i historiske omgjevnader.

Inn iHusa via nettet

Her er skiltet som fortel korleis du skal lage Hauleitegraut- om du har ein smarttelefon: Foto: Heidi Sletten.

Museumsguiding via mobiltelefon er det nyaste innan museumsbransjen. Volda bygdetun er ope for besøkande alle vekedagar, 24 timar i døgnet, men her er ikkje bemanning like lenge. Men har du ein mobiltelefon av den smarte typen treng ikkje hjelpa vere langt unna uansett når du kjem på besøk. På strategiske stader i tunområdet er det hengt opp laminerte visittkort. På korta er det trykt inn såkalla QR-koder. Ved å halde telefonen bort til koden får du fram på mobilskjermen opplysningar om likt og ulikt som har tilknytning til museet.

- Vi har kalla dette prosjektet iHusa, fortel avdelingsleiar ved bygdetunet, Heidi Thøni Sletten. - Gjennom å bruke QR-kodane kan du få informasjon om det som er inne i husa og tradisjonsstoff knytt til tunet. Dersom du nyttar kortet som står ved smia får du oppskriften på ekte Haualeitegraut, ein velsmakande byggmjølsgraut. Er du i nærheiten av utescena finn du eit anna skilt ved restane av det gamle lysthuset. Der kan du finne bilete av lysthuset slik det var i sine velmaktsdagar. I Kornbergstova budde det i si tid ein båtbyggar. Gjennom å nytte QR-koden kan du få sjå ein båt han bygde og få vite meir om båtbyggaren. I sengebuda finst der eit kongemonogram, etter Christian VII. På mobiltelefonen din kan du få opp eit flott bilete av mongrammet.

Heidi ser ikkje for seg at mobilguidinga skal erstatte den personlege visninga rundt i tun og hus. Men ho meiner det er viktig at musea prøver ut alternative formidlingsformer for å nå nye brukargrupper. Og så er det ikkje alle som kan vitje musea i opningstida. No kan Volda bygdetun tilby formidling heile døgnet takka vere smarte mobilløysingar.

I fyr og flamme

Einar Gustafsson har nettopp utført sitt faste oppdrag under bybrannvandringa, skvettet en liter melk på veggen der Aspøy-skolen stod.

Aalesunds Museums Einar Gustafsson har vært mye i ilden i det siste. Tidlig i januar i år ble han og Walde-huset offisielt sertifisert som norsk attraksjon av NRK`s Linda Eide. Natt til mandag 23. januar var han med på bybrannvandring for n`te gang. Her ble han utropt til brannvandringenes far av den nye sjefsvandreren, Sindre Nakken. Einar utførte rutinert sitt faste ritual med å kaste melk på veggen der Aspøy skole stod den skjebnesvangre brannatta.

Men mest oppmerksomhet fikk nok erkeålesunder og bybrannhistoriker nr. 1, Einar Gustafsson, gjennom programmet Norsk atttraksjon som gikk i NRK 1 i beste sendetid en lørdagkveld tidlig i januar. Hovedfokuset i dette programmet var det såkalte mirakelhuset, Walde-huset, et trehus som stod igjen etter at den voldsomme brannen hadde rast fra seg. I huset bodde Andreas Nord, som i følge tradisjonen hadde god kontakt oppover i det hinsidige. Kort tid før brannen skal han ha fått besøk av en engel som varslet at byen skulle tilintetgjøres, visstnok på grunn av all synden som ble begått der. Men Anders Nord kunne ta det med ro, for Herren ville holde sin vernende hånd over huset hans. Dermed roet Anders det ned, og lå i senga si mens brannen brølte rundt ham på alle kanter.

Einar Gustafsson er ingen troens mann, han vil helst ha naturlige forklaringer på det som andre kaller mirakler. Einar sier at det finnes mange mulige forklaringer på hvorfor Walde-huset stod igjen. Den ene kan være like god som den andre, eller kanskje er det kombinasjonen av de forskjellige faktorene som gir svaret. I fjernsynsprogrammet fikk nabofamilien, Sætre, mye oppmerksomhet. De ville hjelpe Nord og løp til og fra en bekk i nærheten med bøtter fylte med vann som de kastet på huset. Alt dette mens dere eget hus forsvant i flammehavet. En slik forklaring gjørt seg godt i et fjernsynsprogram, fordi den kan visualiseres med enkle midler. De andre forklaringene er ikke dårligere for det.