Kvinnene var industripionerar i Sykkylven

Når det vert snakka om industrieventyret på landsbygda på Sunnmøre tidleg i det førre hundreåret er det gjerne menn og møbelindustrien som speler hovudrollene. Men det er like stor grunn til å trekke fram kvinnene som industripionerar. I sentrale møbelkommunar som Sykkylven, Volda og Ørsta var konfeksjonsindustrien viktigare for sysselsettinga og verdiskapinga enn møbelindustrien dei første tre tiåra av nittenhundretalet. Og i konfeksjonsbedriftene var kvinnene i klart fleirtal. I 1925 var dei fleste registrerte industriarbeidarane i Sykkylven kvinner tilsette i konfeksjonsbedrifta Fønix. I 1928 var tre fjerdedelar av fabrikkarbeidarane i kommunen kvinner. Så vart det brått eit skifte. I 1929 vart det skipa tre nye møbelverksemder som voks kraftig dei komande åra, mens konfeksjonsindusrien stagnerte. Så allereie i 1931 var det dobbelt så mange menn som kvinner som hadde industriarbeid som yrke.

Olga Ringdal i madrassavdelinga ved J.E. Ekornes Fabrikker var ei av kvinnene i den tidlegere industrien i Sykkylven.

Men kvinnene var altså tidlegast ute. Den første konfeksjonsbedrifta i Sykkylven vart etablert av Andreas Furseth, i 1900. Han hadde ikkje vanskar med å få tak i kompetent arbeidskraft. Dei unge jentene lærde tidleg å handtere nål og tråd, og symaskinar. Dei lærde saumarbeid både heime og på skulen. Slike kunnskapar var vurderte som avgjerande viktige om dei vart gifte og fekk ansvaret for hushaldet i familien. Den tida gjekk dei ikkje i butikkane for å skifte ut klede som var slitne. Mykje av kleda vart laga heime, og bukser, skjorter, kjoler og kofter vart reparerte og omsydde så lenge det gjekk an. Kunnskapane var ikkje mindre viktige når arbeidsgjevarar etterspurte flinke og nøyaktige syarar som kunne lage klede på ”løpande band.”

Eit av dei første bileta frå industriarbeidarmiljø i Sykkylven, er frå verkstaden til Andreas Furseth, teke like etter at han etablerte seg i kommunen. Sentralt i biletet sit syarane, seks kvinner attmed symaskinene. Bak står tre menn, eigaren og to andre. Kjønnsrollene var klare, kvinnene vart sett til detaljarbeidet som krevde stillesitjande tålmod. Mennene hadde det friare fordelingsarbeidet, dei klipte til stoffet og såg til at kvinnene heile tida hadde arbeid mellom hendene. I stor grad er dette kjønnsmønsteret i industrien halde oppe til i dag. Ein finn knapt ein einaste mann ved ei symaskin i 2012 heller. Kvinnene på biletet er unge. I venstre biletkant ser vi at ei av kvinnene har passert middagshøgda og har fått ein gråtone i håret. Det illustrerer det som var den vanlege livssyklusen til kvinnene. Dei var ute i arbeidslivet fram til dei gifte seg. Etter at borna var blitt arbeidsføre og sjølvstendige kunne dei ta til i yrkeslivet igjen.

Fjell-tausa Kari-Anne

Ekspedisjon "Finn sauen Margit" med Nicolay og Kari-Anne som frontfigurar.

Den som trur at Kari-Anne Nilsen har langsame og kjedelege dagar der ho bur åleine på Ytste Skotet må tru om igjen. Ho nyt fridomen ho har kvar dag og har ikkje vanskar med å fylle dagane med meiningsfullt arbeid. Og så er ho sjølsagt ikkje åleine. Bikkja Buster er attmed henne heile tida. Og i tillegg har ho selskap av 10 sauer, ein hest, åtte høner og tre kattar. Av og til kjem det litt ekstra spenning i tilveret. Til dømes når den eventyrlystne sauen Margit dreg på ekskursjonar på eiga hand. Denne veka har Kari-Anne hatt besøk av nevøen Nicolay. Han har vore med og leita etter Margit, så langt utan resultat. Men Nicolay har uansett gjort stor nytte for seg. Han har både fora dyr og servert museumsstyraren fastelavnsbollar på senga!

Sjølv om Kari-Anne trivest som museumsstyrar, landskapspleiar og kulturformidlar på Skotet, synest også ho at det kan vere godt å få skifte litt på utsikta med visse mellomrom. Enkelte helgar har ho hatt hjelp av avløysar som har teke seg av dyra medan ho sjølv har fått ei miljøforandring. Dette tilbodet står framleis ope: Viss det er nokon som vil ha ei uforgløymeleg helg i storfelt fjordnatur så står oppgåva som helgeavløysar ledig. Kari-Anne har ikkje noko stort vikarbudsjett. Løna ho kan tilby er naturoppleving saman med koselege dyr og overnatting i historiske omgjevnader.

Inn iHusa via nettet

Her er skiltet som fortel korleis du skal lage Hauleitegraut- om du har ein smarttelefon: Foto: Heidi Sletten.

Museumsguiding via mobiltelefon er det nyaste innan museumsbransjen. Volda bygdetun er ope for besøkande alle vekedagar, 24 timar i døgnet, men her er ikkje bemanning like lenge. Men har du ein mobiltelefon av den smarte typen treng ikkje hjelpa vere langt unna uansett når du kjem på besøk. På strategiske stader i tunområdet er det hengt opp laminerte visittkort. På korta er det trykt inn såkalla QR-koder. Ved å halde telefonen bort til koden får du fram på mobilskjermen opplysningar om likt og ulikt som har tilknytning til museet.

- Vi har kalla dette prosjektet iHusa, fortel avdelingsleiar ved bygdetunet, Heidi Thøni Sletten. - Gjennom å bruke QR-kodane kan du få informasjon om det som er inne i husa og tradisjonsstoff knytt til tunet. Dersom du nyttar kortet som står ved smia får du oppskriften på ekte Haualeitegraut, ein velsmakande byggmjølsgraut. Er du i nærheiten av utescena finn du eit anna skilt ved restane av det gamle lysthuset. Der kan du finne bilete av lysthuset slik det var i sine velmaktsdagar. I Kornbergstova budde det i si tid ein båtbyggar. Gjennom å nytte QR-koden kan du få sjå ein båt han bygde og få vite meir om båtbyggaren. I sengebuda finst der eit kongemonogram, etter Christian VII. På mobiltelefonen din kan du få opp eit flott bilete av mongrammet.

Heidi ser ikkje for seg at mobilguidinga skal erstatte den personlege visninga rundt i tun og hus. Men ho meiner det er viktig at musea prøver ut alternative formidlingsformer for å nå nye brukargrupper. Og så er det ikkje alle som kan vitje musea i opningstida. No kan Volda bygdetun tilby formidling heile døgnet takka vere smarte mobilløysingar.

I fyr og flamme

Einar Gustafsson har nettopp utført sitt faste oppdrag under bybrannvandringa, skvettet en liter melk på veggen der Aspøy-skolen stod.

Aalesunds Museums Einar Gustafsson har vært mye i ilden i det siste. Tidlig i januar i år ble han og Walde-huset offisielt sertifisert som norsk attraksjon av NRK`s Linda Eide. Natt til mandag 23. januar var han med på bybrannvandring for n`te gang. Her ble han utropt til brannvandringenes far av den nye sjefsvandreren, Sindre Nakken. Einar utførte rutinert sitt faste ritual med å kaste melk på veggen der Aspøy skole stod den skjebnesvangre brannatta.

Men mest oppmerksomhet fikk nok erkeålesunder og bybrannhistoriker nr. 1, Einar Gustafsson, gjennom programmet Norsk atttraksjon som gikk i NRK 1 i beste sendetid en lørdagkveld tidlig i januar. Hovedfokuset i dette programmet var det såkalte mirakelhuset, Walde-huset, et trehus som stod igjen etter at den voldsomme brannen hadde rast fra seg. I huset bodde Andreas Nord, som i følge tradisjonen hadde god kontakt oppover i det hinsidige. Kort tid før brannen skal han ha fått besøk av en engel som varslet at byen skulle tilintetgjøres, visstnok på grunn av all synden som ble begått der. Men Anders Nord kunne ta det med ro, for Herren ville holde sin vernende hånd over huset hans. Dermed roet Anders det ned, og lå i senga si mens brannen brølte rundt ham på alle kanter.

Einar Gustafsson er ingen troens mann, han vil helst ha naturlige forklaringer på det som andre kaller mirakler. Einar sier at det finnes mange mulige forklaringer på hvorfor Walde-huset stod igjen. Den ene kan være like god som den andre, eller kanskje er det kombinasjonen av de forskjellige faktorene som gir svaret. I fjernsynsprogrammet fikk nabofamilien, Sætre, mye oppmerksomhet. De ville hjelpe Nord og løp til og fra en bekk i nærheten med bøtter fylte med vann som de kastet på huset. Alt dette mens dere eget hus forsvant i flammehavet. En slik forklaring gjørt seg godt i et fjernsynsprogram, fordi den kan visualiseres med enkle midler. De andre forklaringene er ikke dårligere for det.

Julelunsj med noko attåt

Ragnvald Holvik, t.v.  og Dagfinn Ullaland, t.h. får gode ord av direktør Ivar Braaten for sin innsats som verneombod ved museet.

Julelunsjen er ein tradisjon som vert sett pris på av noverande og tidlegare tilsette ved Sunnmøre Museum. Under årets julelunsj nytta direktør Ivar Gunnar Braaten høvet til å heidre nokre av dei tilsette som hadde gjort ein spesiell innsats, og ein nyslått pensjonist. Det er ikkje uvanleg at tilsette ved ei bedrift vegrar seg mot å ta på seg tillitsverv. Ved Sunnmøre Museum er vi heldige å ha mange ja-menneske. Av desse er Ragnvald Holvik og Dagfinn Ullaland. Nyleg takka dei for seg som verneombod ved museet, og overlet stafettpinnen til andre. Dei fekk gode ord og blomster med på vegen vidare. Braaten kunne fortelje at Ullaland har arbeidd ved museet sidan 1979. Det var ein annan person som først fekk tilbodet om stillinga som driftsleiar ved Aalesunds Museum. Men då han vart vist leiligheita i Grimmergata 7 som følgde med stillinga, takka han nei. Der gjekk det ikkje an å bu. Dagfinn takk ja både til stilling og bustad, og sidan har han vore trufast mot museet, og altså bidratt til at arbeidsmiljøet til kollegaene har vore på stell.

Den nyslåtte pensjonisten som vart heidra var Reidun Wattø. Ho kom inn som økonomimedarbeidar ved Sunnmøre Museum like etter at konsolideringa var gjennomført i 2004. Då skulle ulike bedriftskulturar og sterke individualistar rundt om på Sunnmøre innordnast i eit felles økonomi- og rekneskapsopplegg. Reidun vart ein god læremeister for mange avdelingsleiarar som tidlegare hadde hatt lite erfaring med formelle bokføringsrutinar. Reidun gav seg ikkje før ting vart rett, og for det og mykje anna vart ho takka under julelunsjen.