Velsmakende årsslutt

Museumsdirektør Ivar Gunnar Braaten takker de ansatte for god museumsinnsats i året som har gått.

- For en kunnskapsbedrift som et museum er, er de ansatte den viktigste ressursen, sa direktør for Sunnmøre Museum, Ivar Gunnar Braaten, da han hilste til museets nåværende og tildligere ansatte under den årlige julelunsjen. Ansatte fra de fleste av museets tretten avdelinger hadde benket seg ved langbordet etter å ha forsynt seg fra en velassortert buffet. Julelunsjen er et av mange treffpunkt for museets ansatte, der de sveises sammen og får en opplevelse av at de tilhører den samme arbeidsplassen selv om de til daglig er skilt av både fjorder og fjell.
    - Stiftinga Sunnmøre Museum har valgt en desentralisert modell. Det vil si at det i mange av sunnmørskommunene er museum med lokal forankring, som alle utgjør en bit av den samlede sunnmørske museumsmosaikken. Direktøren ga uttrykk for at dette er en styrke for museet, fordi det bringer flere hender og mer kompetanse inn i den samlede museumsorganisasjonen. Han sa at den desentraliserte modellen ikke var noe hinder for gjennomføring av fellesprosjekter, snarere tvert imot. Han så fram til et nytt museumsår der alle de ansatte gikk sammen for å styrke formidlinga av sunnmørshistoria på bred faglig basis.

Regionkonservator i farta

Håvard Hatløy ved Herøy Kystmuseum viser fram en del av den store Bjarne Rabben-samlinga til Jarle Sulebust.

Vet du hva en regionkonservator gjør? Nei? Jeg var ikke sikker jeg heller. Derfor ble jeg like godt med regionkonservator ved Sunnmøre Museum, Jarle Sulebust, på en vanlig arbeidstur til Herøy Kystmuseum en onsdag tidlig i desember 2010.
  
Jarle har arbeidet som regionkonservator ved Sunnmøre Museum siden 1996, avbrutt av en tre-årsperiode som direktør for museet. Få kjenner den regionale museumsgeografien så godt som ham. Ukentlig er han på reiser rundt til de tretten forskjellige musea som utgjør Stiftinga Sunnmøre Museum. Denne dagen gikk altså turen til Herøy Kystmuseum, der Håvard Hatløy er styrer. Håvard er den eneste fast tilsatte på dette museet. Av og til kan det være godt å ha noen å snakke med om faglig utfordringer. Hovedsaken i diskusjonen mellom de to denne dagen var den verdifulle samlingen som Herøy Kystmuseum i sin tid mottok fra lokalhistorikeren Bjarne Rabben. Samlingen inneholder både fotografi, kildeskrifter og bøker. Men Herøy kystmuseum er allsidig, det dekker en periode på tusen år, fra de første munkene etablerte det man mener var et kloster på øya, til handelsstedet ble fraflyttet tidlig i 1970-åra. Da kommer det godt med at Jarle egentlig er utdannet mellomalderhistoriker. Det er ikke mange som vet mer enn ham om dagliglivet på Sunnmøre fra vikingtiden og framover noen hundreår. For eksempel på Herøy.

Husfrua på Godøytun

Husfrua på Godøytun, Heidi Haugene, utenfor Oppigardsstova.

Museumsstyrer ved Godøy Kystmuseum, Heidi Haugene, er vant til raske sceneskifter. En time er hun husfrue med nøkkelknippet i beltet ved inngangen til Oppigardsstova og losutstillinga. Neste time legger hun ut om linefiske på Sunnmørskysten for hundre år siden, eller forteller om dramatiske hendelser i skolestua under andre verdenskrig.

Godøy kystmuseum er et allsidig museum, og Heidi er en allsidig museumsstyrer. For selv om hun kan mye om nyere krigs- og næringshistorie fra Giske er det egentlig arkeolog hun er. Og det er ingen dum bakgrunn å ha når en skal styre et museum i Giske kommune. For her kan en knapt nok sette spaden i jorda før en støter bort i et fornminne. Som vi vet ble den ytterste kysstripa først isfri, det var her de aller første nordmennene bosatte seg. Ikke langt fra museet ligger gravplassen Eilifrøysa. Det er tre slike gravplasser til i kommunen, på Blimshaugen - Vigra, på Kongshaugen på Valderøya og på Mjelthaugen - Giske.  Heidi er i sitt ess når hun kan fortelle kommunens skoleelever om hva som som gjennom hundreårene skjulte seg i disse haugene. Det er nok få kommuner i fylket som kan gi et så godt undervisningstilbud om forhistoria vår som Giske kommune. Det starter i fjerde klasse med et undervisningsopplegg om bronsealderen. Steinalderen får de bli nærmere kjent med i sjetteklasse, og før de er ferdige med grunnskolen veit de også mye om jernalderen.

Elevene får ikke bare fortellinger, de får også kjenne litt på hvordan det var i riktig gamle dager.  Heidi er en av landets fremste pil- og buespesialister. Hun kan instruere i buelaging og bueskyting. I gravhaugene er det gjort funn. Funngjenstandene er levert til sentrale museum. Det gjelder for eksempel en medaljong med portrett av den romerske keiseren Konstantin II. Men hva gjør vel det når Heidi selv har en medaljong av faren til Konstantin den andre; Konstantin den første, som levde ca 320 e.kr. Det gir en egen nærhet til gamle dager å stå å holde på en medaljong som var laget for ca 1700 år siden!

Positiv museumsutvikling

Har du hørt om smilekurs? Det var visst de ansatte i flyselskapet SAS som først ble satt på skolebenken for å lære å smile til kundene. Så fulgte de på, ansatte i banker, butikker og på bensinstasjoner. Jeg tror ikke de ansatte på Sunnmøre Museum har gått på smilekurs, men de smiler likevel. Først og fremst fordi de liker arbeidet de holder på med og trives med kollegene sine.

Alle de ansatte ved Sunnmøre Museum var på kurs med smilende kursholder i novermber.

En mandag tidlig i november var det personalsamling for alle ansatte ved Sunnmøre Museum, fra de tretten avdelingene som stiftinga nå består av. Agendaen for dagen var personlig utvikling, samarbeid og teamutvikling. Intet mindre. Vi benket oss framfor kursholderen og mange oss var kanskje litt avventende. Var dette et pliktløp vi måtte gjennom for å oppfylle intensjonen i en overordnet personalplan, eller var her noe å hente som kunne være nyttig for arbeidet i museet. Skeptikerne blant oss kom raskt i flytsonen. En smilende Sikke Otteren fra firmaet Positiv Opplæring snakket tydeligvis om noe hun brant for, og vi fant fort ut at temaet for dagen var relevant for alle oss som jobber i museum.

For dere som ikke var så heldige at dere fikk være med på samlinga kan jeg komme med noen gullkorn fra Sikke. Hun starta med å understreke at alle grupper som skal jobbe sammen mot et felles mål, må bruke tid før de gyver løs på selve oppgaveløsningen. For at samarbeidet skal fungere best mulig må man avsette tid for å bli kjent med hverandre. Det er ulike oppgaver og roller i gruppene, og de forskjellige deltakerne bør få oppgaver som passer med deres interesser, faglige bakgrunn og personlige egenskaper. Mennesker som kjenner hverandre har lettere for å kommunisere med hverandre og for å ta opp ting som bør rettes på for at arbeidet skal flyte godt. Er en for rask med å sette i gang selve oppgaveløsninga kan det bære galt av sted.

Nytt liv i Flydalssmia

Flydalssmia fra Emblem i Ålesund får nytt liv på Sunnmøre Museum. I disse dager er driftstekniker ved museet, Svein Ove Flaten, og hans gode medhjelpere i full gang med å montere sammen de ulike delene av smia. Smia fra 1937 gjenoppstår i Borgundgavlen i samme stand som da gamlesmeden, Karl Flydal, brukte den for noen tiår siden.

Svein Ove har gjennomført noen tunge løft de siste ukene. Uten hjelp fra støttespillere med stor lastebil og heisekran hadde det vært vanskelig å få på plass den store smiavlen eller smiepipa som kom til museet en solrik oktoberdag i 2010. Ildsjel og prosjektleder Svein Ove forteller at NRK Møre og Romsdal har vært med under hele prosessen. De filmet siste gangen smia var i bruk på Emblem, av Olav Blakstad. De har gjort opptak av flytting og montering. Og de vil gjøre opptak når smia er klar for bruk, sannsynligvis en gang like over nyttår 2011. Programmet vil bli sendt i "Norge i dag" på NRK1.

Svein Ove Flaten får hjelp av Øyvind Remme med å få pipa på plass ved smia. (Foto: Siw Solvang)

Flydalssmia er ei typisk gårdssmie som det var mange av på gårdene på Sunnmøre. Folk måtte før i tida være sjølvhjelpte på de fleste områder, og på smia kunne de lage hestesko, båtnagler eller ulike landbruksredskap. Karl Flydal, som også var bonde, drev smiarbeidet lenger enn de fleste. Ved siden av at han tok på seg reparasjonsarbeid, laget han også klepper til lokale fiskere. Flydalssmia ble lagt ned tidlig på 90-tallet. Nå gjenoppstår den altså på Sunnmøre Museum.

Bernt på plass på Gjermundnes

Bernt Gjelsten er på plass som vikarstyrer ved Landbruksmuseet på Gjermundnes.



 Han måtte skaffe seg barnevakt i en fei, Bernt Gjelsten, da han fikk tilbud om å begynne som styrer ved Landbruksmuseet på Gjermundnes fra 1. oktober. Han hadde pappapermisjon, men klarte ikke å si nei til tilbudet som plutselig dukket opp. For en stilling på Landbruksmuseet passer Bernt som hånd i hanske. Han er fra Vestnes og er interessert i både landbruk og i historie. De siste årene har han vært en flittig biragsyter for lokalhistoriske skrifter med artikler om tema som behandler lokal natur- og landbrukshistorie.

Nå har han skaffet dagmamma slik at sønnen er i de beste hender. Bernt kan dermed på dagtid konsentrere seg om de mange utfordringene som venter ved Landbruksmuseet.

Bernt er 41 år og har en bakgrunn som skulle sette han godt i stand til å løse oppgaven som museumsstyrer på en god måte. Han har hovedutdanningen sin fra høyskolen i Bø i Telemark. Her gjennomførte han et fire års studium i kulturarbeid. Mens han var i Bø bygde han opp en spisskompetanse innenfor kulturminner i utmark. Bernt er blant annet opptatt av navneskikker og hva navn i naturen kan fortelle om bruk av naturområdene. Nå planlegger han en foredragsserie på Landbruksmuseet. Og et av temaene han vil presentere her er navn fra husmannsplasser i Vestnes. Her lever ennå navn som Hau-Petter plassen. Navnet forteller at det her en gang bodde en husmann som het Petter. Slike navn setter tankene i sving hos Bernt. Han vil gjerne finne ut mer om Petter, om hvordan han levde og hvordan familien hadde det. Bernt legger til at husmannsvesenet stort sett var avviklet på Vestnes rundt 1920, slik det også var ellers i fylket. Men husmannsperioden har satt varige spor i språket vårt. Vi snakker fremdeles om husmannsånd og husmannskost. Slikt kan man skrive lokalhistoriske artikler om, eller holde foredrag om på Landbruksmuseet.

Bernt er også fascinert over historia til selve museet han jobber i. På mange måter er dette et museum på rot. Her har det vært sammenhengende undervisning for landbrukselever fra 1899 og fram mot våre dager. Hybelrommene som  de aller første elevene bodde i er fremdeles intakte, og mye av utstyret er på plass. Landbruksskolen på Gjermundnes var første leddet i en livslang yrkeskarriere for mange bønder i fylket og enda vidare utover. Så det er mange som har minner knyttet til skolen og som er glade for at museet nå går inn for å ta vare på og formidle denne over 100 år gamle historia.

Landbruksmuseet på Gjermundnes holder til i en staselig bygning fra 1899.

Bernt skal være i jobben som museumsstyrer på Gjermundnes til den faste styreren, Anne-Marie Førde, kommer tilbake etter sin periode som museumsdirektør i Sogn og Fjordane.  Anne-Marie kan føle seg trygg på at museet er i de beste hender mens hun er borte.

Lære ved å gjere

Skuleelevar bygg grindhus ved Volda bygdetun

Dei sit og pustar ut etter tre hektiske dagar ved Volda Bygdetun, Norvald Øye og Heidi Sletten. - Dette er årets høgdepunkt, seier Norvald, sliten men nøgd. Og nøgde verkar også elevane ved Volda vidaregåande skule som forlet smia ved tunet etter å ha fått instruksjon av Reidar Humberset om korleis dei laga jarnreiskapar i det gamle voldasamfunnet.

Vi nyt restane av 40 liter  med byggmjølsgraut som Heidi har servert dei siste dagane. Når elevar skal lære om korleis forfedrane levde, må dei sjølsagt også få rette matopplevinga.

Styrar ved Volda bygdetun, Heidi Sletten, fortel at dette er tredje året at tre museum på Søre Sunnmøre går saman om å lage ein annleis skuledag for elevar i den vidaregåande skulen i Volda. Volda bygdetun, Brudavolltunet i Ørsta og Herøy kystmuseum er ansvarlege for opplegget saman med faglærarar ved Volda vidaregåande skule.
   Norvald og Heidi seier at opplegget har vore justert litt frå dei starta. Mellom anna har det vorte mindre prat og meir handling, fortel Norvald. Han startar sitt opplegg med å setje elevane inn i tida for det store hamskiftet, då pengehushaldet erstatta naturalhushaldet. I år gjekk dei nokså direkte på det matnyttige og let aktivitetane vere det sentrale i formidlinga. Det er røynsla deira at elevane lærer best når dei får røyne med eigne hender og eigne sansar. Den første aktiviteten var matnyttig nok: Ungdomane fekk vere med på ferdiggjering av eit saueslakt. Norvald var imponert over kor dyktige enkelte av elevane var på dette området. Nokre av gutane hadde vore med på jakt og gjort opp slakt før. Andre hadde lagt bak seg kokkeutdanning og visste godt korleis ein skulle gjere om ein heil dyreskrott til høvelege sauelår og ribbesider. Andre som ikkje hadde vore med på det før, fekk vite meir om kjøtet sin veg frå marka til butikkhyllene.

Heidi tok med elevane inn i ei av røykstovene. For mange var det ei ganske ny og annleis oppleving å tilbringe tid i ei daglegstove frå 16- 1700-talet. Røyken frå eldstaden låg frå taket og ned i hovudhøgde. Dersom ein skulle få puste greitt, måtte ein helst sitje. I dette miljøet levde dei store delar av vinteren. Det er ganske andre krav til inneklima i elevane sin skulekvardag i 2010.

Sunnmørsjekta på ein vindstille Voldsfjord med skuleelevar.

   Ein av dei mest populære aktivitetane er oppsetjing av eit grindbygg med ferdiglaga stokkar. I dag nøyer ikkje musea seg med å vise fram gamle bygg, dei vil ha dei besøkande til å føre opp bygga. Slike museumsbesøk vert hugsa.

Vår felles historie

Rekonstruksjon av oldtidskunst i Pergamonmuseet i Berlin. Også oldtida var fargerik.

Vi ansatte ved Sunnmøre Museum fikk nylig være med på fagtur til Berlin. Berlin må være en av de europeiske byene som har størst museumstetthet, så noe bedre turmål for museumsfolk er det vanskelig å finne.
   Sunnmøre Museum består av tretten forskjellige avdelinger. Og i avdelingene er det mennesker med ulike oppgaver og interesser: tømrere, kafeansvarlige, industrihistorikere, tekniske konservatorer, pedagoger, vaktmestere, markedsfolk mm. Uansett bakgrunn og oppgaver, formidlere av historia er vi alle. Og vi kunne lære noe av alle musea vi besøkte- både hvordan ting skulle gjøres og hvordan vi helst ikke skal gjøre det.

En hovedgrunn til at jeg går på museum er at jeg vil lære mer om det stedet jeg besøker. Da kan det kanskje virke som et bomskudd at det første museumsbesøket mitt gikk til Pergamon-museet på Museumsinsel (Museumsøya). Museet har fått navnet etter Pergamon, en oldtidsby ved kysten av Lilleasia i dagens Tyrkia. Byen ble i 133 f.kr. innlemmet i Romerriket. På museet kan vi først og fremst lære om oldtidskulturer, som danner grunnlaget for den vestlige kulturen som både Berlin og Norge er en del av. Men selve museet forteller også noe annet om Tyskland. Det ble bygget opp i perioden 1910 til 1930 da Tyskland hadde ambisjoner om å tre fram mellom de mektigste nasjonene i verden. Flere av de andre europeiske stormaktene, i første rekke England, hadde allerede fått museum som viste røttene til den europeiske kulturen. Tyskland ville ikke være mindre, og stormaktsambisjonene resulterte i museum som vi fremdeles kan lære av, både eldre og nyere historie.

Det ukjente livet i fjøra

Brennmaneten er også et nyttig sjødyr, sa akvarist Jan Einarsen til en lydhør forsamling.

Museum er først og fremste kjente som veivisere til fortidas landskap. Men museum kan også vise vei i samtidas naturlandskap. Slik som Sykkylven Naturhistoriske Museum gjorde en tidlig høstsøndag i år. Museet inviterte små og store til fjørevandring i Søvika i Sykkylven.

Jeg må innrømme at for meg har fjøra på Nordvestlandet stort sett vært grå steiner, mose og tare. Det måtte altså en museumsvandring til for at jeg skulle få øynene opp for alt livet som faktisk finnes på og under fjøresteinene. De barna som hadde møtt fram på fjøredagen fikk utdelt plastbokser, hover og kikkebokser. Så gikk de med ekte utforskerglede løs på det tjue meter brede fjørebeltet. De snudde steiner og fant små krabber, de vasset i sjøkanten og kom opp med fire- og femarma sjøstjerner. Små snegler og skjell var også en del av fangsten som etter hvert hopet seg opp ved landingsvoren der akvarist Jan Einarsen tok oppstilling for å kommentere det som fjøresankerne hadde samlet inn.
  Her var barn i alle aldrer, også under skolealder, men det var stillere enn i et klasserom da Einarsen begynte å fortelle om livet som myldret her i fjæra, like under beina til oss som var frammøtte. Einarsen holdt opp den firearma sjøstjerna - eller var det fire bein den hadde? Einarsen visste det meste som er å vite om dette sjødyrslaget som har vært helt uforandret i 300 millioner år. Sjøstjerna fungerer pefekt og gjør de rette tingene for å overleve, selv om den verken har hjerne eller øyne, sa han. Tenk at et vesen kan handle fornuftig uten noe å tenke med! Kanskje er det nettopp derfor den klarer seg så bra, ressonerte akvaristen. Og med hensyn til det manglende beinet. Sjøstjerner skal ha fem bein og det beinet som denne sjøstjerna mangla, ville snart vokse ut igjen. Tenk om det var slik med oss også, sa Einarsen, og slapp stjerna tilbake i sitt rette element.

mUSEum i USA

USA-miks i Little Norway. Ny modell av stabbur formidlet av amerikansk guide med tyske aner i norsk bunad.

Som ansatt i et museum blir det gjerne til at en legger turen innom de musea en støter på når en er ute på reiser. Slik var det også da jeg nylig var på en to-ukers tur til USA. Og en kan med en gang slå fast, det var ikke vanskeligere å finne museumsattraksjoner i USA enn det er i Norge. Det er nok et globalt fenomen at mennesker gjerne vil søke tilbake for å forstå sammenhenger, og for å vise at det stedet en bor på eller den bedriften en jobber i har en mer eller mindre stolt historie.
Og amerikanere flest mener at USA har en stolt historie. Museum kan også brukes til å berette om den. Det kan ofte være helt greit, men det kan også være litt problematisk når fremstillingen blir stående uten kritiske korrektiv. Slik synes jeg det var på krigsmuseet som velhavende Robert McCormick lot reise i Illinois. Han var både aviseier i Chicago og general i den amerikanske hæren. Han ledet USA`s 1. divisjon under USA`s første seier i 1. verdenskrig, i franske Cantigny. Etter den byen kalte han opp sitt gods, der han altså også etablerte et krigsmuseum. Her var moderne lyd- og lyseffekter, animasjoner, dokumentarfilmer, realistiske modeller i reelle situasjoner og mye av det vi venter oss av et moderne museum. Men jeg fikk også en bismak da USA`s samtlige kriger fra ca 1900 ble heroisk fremstilt - Vietnamkrigen stod her fram som en rettferdig krig mot verdenskommunismen.

Omviseren

Det hender av og til folk spør meg hva vi som jobber på museum gjør om vinteren. For dem hører museum sommeren til. Museum er steder der foreldrene stoppet (alt for lenge) på barndommenes bilturer gjennom Gudbrandsdalen. Eller steder der man kan droppe innom og slå ihjel noen timer viss været er for dårlig til kjekke aktiviteter ute.
  Vi som jobber på museum kan smile av disse forestillingene, fordi vi bokstavelig talt kjenner på kroppen at museum er noe mer enn sommeråpne utstillinger. Museumsfaget utøves mest intenst andre tider på året enn midt i turistsesongen. Det er andre tider på året vi samler inn gjenstander, pleier gjenstandene, registrerer dem, skriver om dem, tar dem fram i undervisning og aktivisering av skoleelever, forbereder utstillinger, samarbeider på tvers av museumsgrenser, reiser og kurser oss og holder orden på inntekter og utgifter. Midtsommer, da mange tror at museene har sin høysesong, kan vi lene oss tilbake og surfe litt på det grundige arbeidet som er lagt ned ellers i året.

Køye i høye`

Ytste Skotet er ikkje heilt som andre museum. Det er det einaste museet på Sunnmøre som tilbyr gjestane sine overnatting. Vi kan vel knappast snakke om hotellstandard i senger og rom, men vi er likevel sikre på at kvaliteten på nattesvevnen er minst like god på Ytste Skotet som i dei beste suitar på Hotel Plaza i Oslo. Og det er jo det som tel.

Museumsstyrar og altmulegkvinne på museumsgarden, Kari-Anne Nilsen, kan tilby eit assortert utval i senger og liggeunderlag. Til stabburet er det nyleg investert i 17 madrassar av beste kvalitet. Dei er plasserte på golvet og gjev eit stødig underlag for dei kvilande. Meir luftig er det nok i låven der folk kan få ligge i høyet om dei lystar. Mange har gode barndomsminne frå leik og andre aktivitetar i høyet og ønskjer å fange desse barndomsopplevingane på nytt. Elles er det både born og vaksne som ber om å få ta med seg soveposen i høystålet.

Veiviseren til Norges steder

Hva hadde sommer-Norge vært uten musea? For eksempel McDonaldsburgere og badeland.. For de som ferdes langs europa- og riksveier i vårt langstrakte land kan det av og til være vanskelig å vite hvor de befinner seg. Omgivelsene og opplevelsene kan virke standardiserte og internasjonaliserte. Prangende bensinstasjoner og reklamefylte supermarkeder bidrar sterkt til det.  For mange av oss som er på reise er det et poeng å bli nærmere kjent med stedene vi kommer til. Vi reiser for å oppleve noe nytt, for å ta de nye stedene på pulsen, for å finne ut hva det er som skiller dette stedet fra det forrige stedet vi besøkte. Det er her museene kommer inn. Museene er nettopp steder der det lokale særpreget blir formidlet i konsentrert form, her møter vi som reisende mennesker som kan fortelle om hvordan denne plassen har vokst fram og hvordan den faller inn i den regionale og nasjonale mosaikken. (Bildet er hentet fra Norsk Kulturarv sin hjemmeside.)

Museet ved sjøkrysset

Det er skikkeleg historisk sus over Herøy kystmuseum. Det er barnelærdom at det var sjøen som var den viktigaste ferdsleåra for folk i gamle dagar. Og tidleg i den norske historia budde dei fleste menneska langs kysten, og vegen nordover, Nordvegr, var kystleia. Etter det krevjande Stadhavet gav Herøy lun hamn og sjans for kvile og bunkring, før ferda gjekk vidare, nordover.

Det er Herøy si strategiske plassering som er utgangspunktet for dei rike og dramatiske hendingane som kan knytast til staden. Vi treff museumsstyrar Håvard Hatløy med øksa i handa i den gamle sjøbuda frå 1770-åra. Sjølv om han er travelt oppteken med ei omfattande restaurering, tek han seg gjerne tid til fortelje oss om staden si historie.

Gode venner

Noko av det eg likar best ved Stiftinga Sunnmøre Museum er at eg har fått så mange nye venner! Før museet eg har vore med å drive, Norsk Møbelfaglig Senter, kom med i den nye eininga i 2004, var vi i det daglege henvist til oss sjølve. Det mangla ikkje på arbeidsoppgåver, men arbeidsfellesskapen var svært avgrensa for oss som heldt til i einmannsmuseum.

   No er det så mykje likare. Treng vi hjelp med ei utstilling eller med ein aktivitet så er det berre å ringe ein venn. Vi vert ikkje millionærar ved å ringe til vennene våre, men vi får utretta så mykje meir enn før, og så får musea våre stadig nye venner fordi vi kan vere meir utoverretta og ha fleire aktivitetar.
  Sjå berre kva dei får til i Sykkylven i helga. Då går dei årvisse Sykkylvsdagane i kommunesenteret Aure av stabelen. På grasbøane like ved sentrumskjerna er det funne spor etter busetnad mange tusen år tilbake. Arkeologane trivst godt på Auremarkane. Det gjer også Stiftinga Sunnmøre Museum sin eigen arkeolog, Heidi Haugene. Til dagleg er ho leiar ved Godøy Kystmuseum, men då dei ringde frå Sykkylven for å få Heidi med på formidlinga av jarnalderfunna på Aure, var det ikkje nei i hennar munn. Ho allierte seg med leiarane ved dei to musea i Sykkylven, Naturhistorisk Museum og Norsk Møbelfaglig Senter, og dei vart gjerne med for å løfte fram den historiske arven i kommunesenteret i Sykkylven. Det var truleg lite møbelproduksjon i Sykkylven i jarnalderen, men museumsvenner held ikkje så hardt på revira sine. Dei veit at ei teneste eine vegen ofte gjev resultat tilbake. Difor sit Magnhild ved naturhistorisk i helga og steikar fisk på treheller, medan møbelfaglege Kjetil rettleiar i lærposesying og runeskriving.
  Slike fellesprosjekt er det mange av i den nye Stiftinga. Venner er gode å ha:-)

Eierstyra i arbeid

Det er nå over fem år siden at Stiftinga Sunnmøre Museum ble etablert. Det var et spennende prosjekt der elleve ulike museum skulle samles inn under den samme paraplyen. På Sunnmøre var det en desentralisert modell som ble valgt i det som ble kalt museumskonsolideringa. Det vil si at de elleve musea fortsatte i stor grad som før, med samme navn, samme virkeområde og med samme bemanning.

Sunnmøringene er kjent for å være sterke individualister, og kanskje var det nettopp denne desentraliserte modellen som var nøkkelen til at samordningsprosessen gikk så smertefritt her som den gjorde. I går var bloggeren på møte for eierstyra under Stiftinga Sunnmøre Museum-paraplyen, og det virker som om alle fremdeles er enige om at det steget man tok i 2004 var det rette. Det utvidede museumsfellesskapet har ført til at alle de museumsansatte på Sunnmøre har blitt med i et faglig nettverk der får del i erfaringer og kunnskaper som kolleger har sanket gjennom flere tiår.  Og de får tilbud om kurs og samlinger der de blant lærer hvordan de skal vinne fram i kanaler som denne blogger-kanalen. Trenger avdelingsmusea hjelp i spørsmål som har med utstillinger, markedsarbeid, gjenstandsbevaring å gjøre så er det alltid personer en kan spørre. De fleste er enige om at konsolideringa har ført til en kvalitetsheving i det regionale museumsarbeidet.

Kurs i sola

Endeleg er sola komen til Sunnmøre. Finst det noko vakrare enn Sunnmøre i mai-sol? Men sola må eg vente med å nyte, for no sit eg saman med web-inspirator Frøydis Høyland Svisdahl på Sunnmøre Museum og skal ta eit kvantesprang i web 2.0-universet. Frøydis pratar og peikar og demonstrerer Picaza, gadgets, rss-feeds og Google-docs og eg later som eg skjøner.