Det ukjente livet i fjøra

Brennmaneten er også et nyttig sjødyr, sa akvarist Jan Einarsen til en lydhør forsamling.

Museum er først og fremste kjente som veivisere til fortidas landskap. Men museum kan også vise vei i samtidas naturlandskap. Slik som Sykkylven Naturhistoriske Museum gjorde en tidlig høstsøndag i år. Museet inviterte små og store til fjørevandring i Søvika i Sykkylven.

Jeg må innrømme at for meg har fjøra på Nordvestlandet stort sett vært grå steiner, mose og tare. Det måtte altså en museumsvandring til for at jeg skulle få øynene opp for alt livet som faktisk finnes på og under fjøresteinene. De barna som hadde møtt fram på fjøredagen fikk utdelt plastbokser, hover og kikkebokser. Så gikk de med ekte utforskerglede løs på det tjue meter brede fjørebeltet. De snudde steiner og fant små krabber, de vasset i sjøkanten og kom opp med fire- og femarma sjøstjerner. Små snegler og skjell var også en del av fangsten som etter hvert hopet seg opp ved landingsvoren der akvarist Jan Einarsen tok oppstilling for å kommentere det som fjøresankerne hadde samlet inn.
  Her var barn i alle aldrer, også under skolealder, men det var stillere enn i et klasserom da Einarsen begynte å fortelle om livet som myldret her i fjæra, like under beina til oss som var frammøtte. Einarsen holdt opp den firearma sjøstjerna - eller var det fire bein den hadde? Einarsen visste det meste som er å vite om dette sjødyrslaget som har vært helt uforandret i 300 millioner år. Sjøstjerna fungerer pefekt og gjør de rette tingene for å overleve, selv om den verken har hjerne eller øyne, sa han. Tenk at et vesen kan handle fornuftig uten noe å tenke med! Kanskje er det nettopp derfor den klarer seg så bra, ressonerte akvaristen. Og med hensyn til det manglende beinet. Sjøstjerner skal ha fem bein og det beinet som denne sjøstjerna mangla, ville snart vokse ut igjen. Tenk om det var slik med oss også, sa Einarsen, og slapp stjerna tilbake i sitt rette element.

Han holdt også opp en brennmanet. Dette er et sjøvesen som de fleste av oss helst ikke vil komme utfor når vi er ute og svømmer. Men for noen fisker er også brennmanetene nyttige. De gir godt vern for små fisker som dekker seg under brennmanetens hode.
  Det var ikke alt Einarsen viste fram som ble funnet i fjøra i Søvika denne søndagen. Han hadde blant annet med seg verdens største sneglehus, en ca halv meter lang konkylie som en kan finne i tropiske farvann. Der kan en også finne store blekkspruter. Opp av forundringsveska si hentet Einarsen et flatt, lite beinstykke. Det var alt som var av fast stoff i en stor blekksprut. Ryggbeinet som holdt den blaute blekksprutkroppen oppe. Beinet var funnet i fjøresteinene på Giske.

Det var mye nytt å lære om sjølivet på denne fjøredagen, og ikke minst om strandlivet. Styremedlem i det naturhistoriske museet, Alf Ottar Folkestad, var også med på vandringa. Som en avrunding på dagen tok Folkestad med de interesserte på jakt i strandsona etter oteren. Oteren er et nattaktivt dyr og det er ikke store sjansen for å se en oter på dagtid, i alle fall ikke med 100 nysgjerrige folk som gjerne vil hilse på. Men Folkestad la ut på oterjakt likevel. Og sannelig fant han oterspor. De viste seg i form av hauger med ekskrementer som oteren hadde plassert synlig på steiner helt bak i fjøra. Med det sa oteren: dette er mitt område, hold dere unna her. Og de oteren gjerne ville snakke til på denne måten, var blant annet andre otere, og ikke minst minker. Folkestad kunne fortelle at oteren var i ferd med å trenge tilbake minken i kystområda på Nordvestlandet. Og det var han ikke det minste lei seg for, for minken hører ikke opprinnelig hjemme her, men ble  for knappe hundre år sida importert fra USA for å brukes i pelsdyroppdrettet.

Dagen i Søvika ble innledet med en natursti. Jeg regnet med at det skulle være lett match å svare på de spørsmåla som var skrevne på ark langs strandstien- og som først og fremst var beregnet på barn. Men jeg måtte stoppe opp og gruble lenge alt på det første spørsmålet. Hvilken av disse fiskene føder levende unger; berggylta, breiflabben eller ueren? Jeg tippet på berggylten for den hørtes nokså lite fiskeaktig ut. Men så var det feil. Det var den røde dypvannsfisken, ueren, som stod for den prestasjonen.
Også det var ny lærdom for meg. En blir aldri utlært. Men er du museumsbruker har du god sjans til å fylle opp i noen av kunnskapshulla. For eksempel om livet i fjøra.

Små og store trålte fjøra i Søvika og fant mye liv under steinene.