Julelunsj med noko attåt

Ragnvald Holvik, t.v.  og Dagfinn Ullaland, t.h. får gode ord av direktør Ivar Braaten for sin innsats som verneombod ved museet.

Julelunsjen er ein tradisjon som vert sett pris på av noverande og tidlegare tilsette ved Sunnmøre Museum. Under årets julelunsj nytta direktør Ivar Gunnar Braaten høvet til å heidre nokre av dei tilsette som hadde gjort ein spesiell innsats, og ein nyslått pensjonist. Det er ikkje uvanleg at tilsette ved ei bedrift vegrar seg mot å ta på seg tillitsverv. Ved Sunnmøre Museum er vi heldige å ha mange ja-menneske. Av desse er Ragnvald Holvik og Dagfinn Ullaland. Nyleg takka dei for seg som verneombod ved museet, og overlet stafettpinnen til andre. Dei fekk gode ord og blomster med på vegen vidare. Braaten kunne fortelje at Ullaland har arbeidd ved museet sidan 1979. Det var ein annan person som først fekk tilbodet om stillinga som driftsleiar ved Aalesunds Museum. Men då han vart vist leiligheita i Grimmergata 7 som følgde med stillinga, takka han nei. Der gjekk det ikkje an å bu. Dagfinn takk ja både til stilling og bustad, og sidan har han vore trufast mot museet, og altså bidratt til at arbeidsmiljøet til kollegaene har vore på stell.

Den nyslåtte pensjonisten som vart heidra var Reidun Wattø. Ho kom inn som økonomimedarbeidar ved Sunnmøre Museum like etter at konsolideringa var gjennomført i 2004. Då skulle ulike bedriftskulturar og sterke individualistar rundt om på Sunnmøre innordnast i eit felles økonomi- og rekneskapsopplegg. Reidun vart ein god læremeister for mange avdelingsleiarar som tidlegare hadde hatt lite erfaring med formelle bokføringsrutinar. Reidun gav seg ikkje før ting vart rett, og for det og mykje anna vart ho takka under julelunsjen.

Førjulshygge i Gavlen

Museumsdirektør Ivar Gunnar Braaten var kyndig smørkinner på førjulssøndagen.

Museum er tradisjonsbærere, og mange museum skaper også sine egne tradisjoner, slik som Sunnmøre Museum i Borgundgavlen som denne helga arrangerte sin 16. førjulssøndag. Det virker som om museet har truffet blink med dette arrangementet. Det gikk ikke lang tid etter at portene ble åpnet klokka tolv før parkeringsplassen utenfor museumsområdet var full og folk strømmet til de ulike postene i museets hovedbygning og i de gamle husa på Gavlen. Været spilte ikke helt på lag med arrangørene. Folk pakket seg inne så godt de kunne i vindtette jakker, skjerf og luer, men trivselsfaktoren ble desto større så snart de kom inn under tak og fikk ta del i de ulike aktivitetene. På kartet som alle fikk utdelt da de kjøpte billett, var det 17 poster som inneholdt ulike aktiviteter for små og store. Her var baking av pinnebrød, lysdypping, båtsnekring, laging av julepynt, potetkakekjevling og smørkinning mm. Det var museumsdirektøren selv, Ivar Gunnar Braaten, som tok seg av kinninga. Han hadde juksa litt og forhåndslaga en flott "smøroppsats". Men han viste at han kunne kunsten ved å håndtere kinna med stor faginnsikt. En direktør ved Sunnmøre Museum må kunne mer enn å lede møter og holde styre på årsbudsjett.

Julestart i Moloveien

Fiskerimuseet åpner dørene sine i forbindelse med Julegate i Moloveien søndag 27. november.

For noen år siden lå Molja og Moloveien i den desiderte bakevja i Ålesund. Den gamle trehusbebyggelsen bar preg av forsømmelser og forfall. I de siste årene, med øket interesse for trehusbebyggelsen fra før bybrannen, har gata fått et løft. Museumsinteresserte mennesker har her ført an og Fiskerimuseet i den gamle Holmbua fra 1861 har vært en katalysator for mye av den nye aktiviteten som har skjedd i gata. Det samme har Teaterfabrikken med Astrid Overå som drivkraft vært. Nå finner vi både bruktbutikk, keramikerverksted og glassblåseri i Moloveien. Kommende søndag, 27.11., inviterer museumsfolk og næringsdrivene i gata til god, gammeldags førjulshygge.

Tiltaket er kanskje for nytt til å kunne kalles en juletradisjon, men det nærmer seg. De siste årene har det vært julegate i Moloveien og det har vist seg at arrangementet fenger. Det har sikkert med rammene rundt arrangementet å gjøre. Mange sliter med å komme i den rette stemningen i store kjøpesenter med glorete reklameplakater. Moloveien er noe ganske annet. Det har ikke bare med trehusene og det trange gateløpet å gjøre. Det har minst like mye med de som inviterer til julegate å gjøre. Det er altså mennesker som lever av tradisjoner, som selger varer og formidler opplevelser som oser av tradisjoner, nettopp slik folk vil ha det i førjulstida. Ikke rart at det var 2500 innom "gateportene" under fjorårets arrangement. De som er med på førjulsgata er bruktbutikken Trankokeriet, Ingrids glassverksted, Aspøen Keramikkverksted, Teaterfabrikken og ikke minst Fiskerimuseet.

Kubbe lager museum

Magnhild Vatne med noen av gjenstandene som Kubbe har samlet.

Kubbe samler på alt han finner; steiner som glimrer, rare pinner, klesklyper, bukkehorn og utgåtte skosåler. Han tenker vel som Askeladden at han kan få bruk for det en dag. Kubbe tar tingene med seg hjem. Til slutt er det så fullt av ting hjemme hos Kubbe at han knapt har plass til seg selv. Da spør han bestemoren sin om råd. Hun anbefaler ham å starte museum, for på museum der rydder de opp, systematiserer og får orden på ting. Som sagt så gjort; Kubbe lager system, setter de tingene som er like sammen og åpner utstilling som andre kan komme å se på.

Dette er starten på historien som formidlerne ved Sunnmøre Museum, Magnhild Vatne og Heidi Haugene, nå reiser rundt i barnehager og skoler med. De opplever at barna fanges av fortellingen om Kubbe. De kjenner seg igjen, for de fleste av barna plukker med seg spennende ting de finner. Magnhild Vatne tror det bor en samler i oss alle. Hun og de andre formidlerne som reiser rundt med Kubbes gjenstandssamling i bagasjen, har også med en stor bok som de blar i. Her kan barna følge Kubbe på hans vandring rundt i naturen. De lider litt med ham når huset fylles av løse gjenstander, og blir lettet med ham når han finner ut at han kan lage et museum slik at det blir bedre plass og lettere å finne fram i alle gjenstandene.

Det er ikke hoveformålet med opplegget, men barna skjønner nok i løpet av fortellingen at på museum er det godt for ting å være! Og vil en lære noe mer om tingene kan det vært lurt å ta en tur på museum. Men Kubbe ser også baksiden av museumsdrifta. Huset hans blir fylt av mennesker, han får nesten ikke tid til å samle mer, han får nok med å vise gjestene rundt i samlingen. Han bestemmer seg derfor for å stenge museet. Men han er fremdeles interessert i tingene. Han tar bilder av dem og samler bildene i album og skriver det han vet om hver enkelt ting.

Gange-Rolv går igjen

Dette teppet, som forteller om Gange-Rolvs liv, vil siste helgen i september henge i lokalene til Sunnmøre Museum i Borgundgavlen.

Er Gange-Rolv den samme som den franske greven Rollo? Er Rolv fra Sunnmøre stamfar til det engelske kongehuset? Disse spørsmålene blir belyst siste helga i september da det arrangeres stort Gange-Rolv-jubileum i Ålesund og på Giske. Også Sunnmøre Museum er sterkt involvert i 1100-årsjubileet. Fredag 23. september åpner en Gange-Rolv utstilling i museets lokaler i Borgundgavlen. Hovedattraksjonen her blir et 22 meter langt og 60 cm høyt teppe der det er brodert inn 30 ulike scener fra Gange-Rolvs liv. Ellers har museet de siste ukene presentert Gange-Rolv for mange elever i Ålesunds-skolene. Opplegget har vært todelt, der elevene først har fått presentert informasjon i klassene. Så har de fått en tur til Borgundgavlen eller Godøy kystmuseum der de har fått ta del i ulike aktiviteter som kunne ha gått for seg på Gange-Rolvs tid.

Den som vil lære mer om denne tiden bør ta seg en tur til Gange-Rolv-seminaret som blir arrangert på Rica Parken Hotell fra kl. 12. lørdag 24. september. Her vil blant andre Sunnmøre Museums Jarle Sulebust kaste lys over det norske og europeiske samfunnet for ca 1100 år siden. Tema for Jarle sitt foredrag er Sunnmøre på Gange-Rolvs tid og den maktkampen som gikk for seg mellom ulike stormenn i regionen. Jarle forteller at Gange-Rolv var sønnen til en av disse stormennene; Ragnvald Mørejarl. Ragnvald var alliert med norskekongen Harald Hårfagre, likevel havnet sønnen hans i unåde hos kongen. Det var på grunn av et strandhogg Gange-Rolv gjorde i Viken på Østlandet. Med dette strandhogget hadde han brutt den fredsavtalen de norske stormennene hadde gått inn på. Rolv ble dermed forvist fra landet. Han reiste etter det til Frankrike der han ble leder for en vikinghær som livnærte seg ved å røve og plyndre nordfranske bygder. For å få fred fra vikingenes herjinger fikk den franske kongen Gange-Rolv på sin side ved å gi ham et len i Normandie. Gange-Rolv ble dermed greve i Frankrike. Dette skjedde i 911 og det er denne begivenheten som er utgangspunktet for helgens jubileum.

FylkesFOTOarkivaren

Fylkesfotoarkivar Stina Aadland Jensen tar på seg de hvite hanskene når hun skal behandle gamle bilder.

For en som er interessert i historie og i fotografi må Stina Aadland Jensen ha drømmejobben. Hun er Fylkesfotoarkivar og sitter hver dag og arbeider med eldre og nyere fotografi fra hele fylket. Da vi kom på besøk satt hun og lette etter bilder fra Stranda på Sunnmøre som noen hadde bestilt. Det er tusenvis av bilder å leite i, men ved hjelp av opplysninger som er knyttet til de enkelte bildene kan hun nokså fort søke seg fram til dem som er aktuelle. Men jobben er ikke gjort med det. Før hun kan printe dem ut på fotopapir, må de behandles i program slik at rusk og streker som har kommet på bildene blir fjernet.

Stina er fra Bergen der hun også har tatt sin utdanning. Helt fra gymnasdagene har hun vært interessert i fotoarbeid, og den gangen lærte de å fremkalle bilder fra tradisjonelle filmruller. Hun vet hva som skal gjøres i mørkerom om hun hadde fått en svart-hvitt filmrull i hendene. Men den kunnskapen praktiseres knapt nok lenger, selv om de har et mørkerom på Aalesunds Museum der hun har arbeidslokaler. Nå blir alt behandlet digitalt. Dette er en langt mer effektiv måte å arbeide på. Det er enklere å få oversikt over bildene, og få de registrert og systematisert. Og ikke minst er det mye enklere for folk flest å skaffe seg oversikt over hvilke bilder museene og arkivene har i sine samlinger. Det eneste negative som kan nevnes er at de gamle lagringsmediene trolig hadde lenger holdbarhet. Nå skifter datasystemene ofte, det er også fare for at bildefilene kan slettes ved tekniske feil. Men de store bildesamlingene som FylkesFOTOarkivet har er sikret ved backup-løsninger og oppdateringsrutiner

Lyd og liv i smia

Smeden Olav Blakstad i virksomhet da Flydalssmia ble åpnet. (Foto: Dag Brøther)

En ny attraksjon er på plass i håndverks- og industrigata i Borgundgavlen, Flydalssmia. I sommer ble smia åpnet med snorklipping og taler. Da var det ca åtte år siden tanken først ble lansert om å flytte smia fra Emblem til museumsmiljøet i Gavlen. Museumstekniker Svein-Ove Flaten har fulgt prosjektet fra den spede starten og fram til i dag. Han er fornøyd med resultatet og inviterer inn til en maskin- og lydprøve. Han går bort til endeveggen og trykker på en knapp. Med ett er hele smia fylt med rullende reimer, bankende hamre og surrende bor. En motor driver, ved hjelp av reimoverføringer, en rekke maskiner som smeden trengte for å lage ljåer, revetenger eller for å reparere landbruksredskap og maskiner. Det var slik virksomhet Karl Flydal var engasjert i da smia stod på sitt hjemsted. Nå har smia fått en nytt hjem, men maskiner og utstyr er plasserte i et miljø som er så likt det originale som vel mulig. Til og med grusen på golvet er tatt med fra den opprinnelige smia.

Selv om byggingen av smia gikk raskt etter at delene var kommet til Gavlen, innrømmer Svein-Ove at det var en del utfordringer de måtte overvinne. Det var mange deler som skulle passes sammen og det er klart at maskiner gjennom mer enn femti års bruk går seg til og kommer litt ut av originalposisjonen. Men med tålmodighet har de klart å jenke det til, så nå er smieutstyret like operativt som det var da smia var ny. Den maskina som gir mest lyd fra seg er uten tvil fjørhammeren. Det er en drustelig innretning i mannshøyde med en kraftig hammer som blir slått mot en stålbenk. Denne maskina erstatta slegga, forklarer Svein-Ove. Tidligere måtte de ha en som slo slegga og en som holdt arbeidsstykket. Denne maskina gjør slagarbeidet like godt som den sterkeste smed, og den går hele dagen uten å få verkende muskler.

Museumsgodt



Under VM i seiling i Ålesund viste folk fra Sunnmøre Museum hvordan man skifter bord i en gammel trebåt. (Foto: Dag Brøther)

 For litt tilbake var det mange som klaget over at det ikke skjedde noe i Ålesund sentrum. Folket hadde trukket inn til indre bystrøk og vandret i flokk rundt tilbudsvarene i kjøpesentrene på Moa. Det er sikkert folk på Moa ennå, men sannelig har det blitt liv i sentrumsgatene også. Det ene storarrangementet avløser det andre, og virker som reineste trekkplaster på opplevelseslystne nordvestlendinger i alle aldre. Her snakker vi om Båtfestival, Matfestival, Innotown, Jugendfest- og i disse dager VM i seiling. Det er fantastisk hva byen får til når alle gode krefter drar sammen, og selvfølgelig er museene med og drar. Når det kommer mye folk til Ålesund må byens historie presenteres, og de maritime tradisjonene som har skapt de vakre husrekkene ved sjøkanten og oppetter berga. Og ingen vet mer om dette enn fagfolka i Stiftinga Sunnmøre Museum. Blant dem er museumsstyrer Ole M. Ellefsen ved Aalesunds Museum. Vi fanger ham i flukten, på vei til Skansegata som nå er omgjort til gågate nummer to, med VM-telt fyllt av god mat og drikke, båtprat og musikk. Selv skal Ole fortelle om den dristige ferden over Atlanterhavet i livbåten Uræd, det såkalte Brude-egget. Da vi snakket med han hadde han ennå ikke avgjort om foredraget skulle holdes på engelsk eller norsk. VM i seiling er et arrangement med 58 deltagere fra ti forskjellige land. Hvis en del av disse vil følge foredraget bør det helst leveres på engelsk. Er det mest lokale publikummere, kan Ole holde seg til sitt eget morsmål. Med god foredragsrutine tar han slikt på sparket.
   Ole er ikke alene museumsmann i den martime maurtua i Skansegata. Han har blant annet med seg Ragnvald Holvik som vil demonstrere båtbygging på gamlemåten. Ellers har museet et aktivitetsområde for de små der de kan få brette papirbåter og lære å knyte sjømannsknuter. Godøy kystmuseum vil også være til stede den uka seile-VM pågår.
   Arrangøren av VM er svært fornøyd med aktivitetene de har fått til for de tilreisende og for de fastboende som vil ta del i stemningen på sjøsida. Aktivitetssjef Anders Teigen Hole uttalte til Sunnmørsposten etter at åpningsseremonien var gjennomført mandag 15.august at de hadde funnet tak i det beste av det beste og puttet det sammen i en godtepose. Det er hva vi vil kalle en treffende beskrivelse av museumsaktiviteter!

Blåbær på taket

Fra blåbærdagen ved Volda bygdetun. (Foto: Heidi Sletten.)

På Volda bygdetun har de ikke geiter på taket, og det er bra for hadde de hatt geiter kunne de ikke ha plukket blåbær fra grastaket og laget sylte til pannekakene. For det var nemlig det de gjorde på den siste museumstorsdagen på museet. Da var det blåbærdag. De modigste fikk komme opp på taket på låven fra Heltne, og de renset alle buskene som er der for blå bær. Mens de åt ferske pannekaker med nyrørt blåbærsylte kunne de lytte til pannekakemusikk og høre på eventyret om pannekaka som trillet fra kona, mann brann og alle ungene. I tillegg til dette kunne de frammøtte få studere en miniutstilling med blåbærplukkere, altså remedier som er laget for at det skal  være mulig å plukke mye bær på kort tid. Av godbitene her var for eksempel en rosemalt bærplukker fra Årsetøya i Austefjorden. Museumsstyrer Heidi Thøni Sletten er halvt sveitsisk og hun forteller at en slik utstilling knapt ville ha vært mulig å lage til i Sveits. For der er det ikke lov å bruke bærplukkere. De vil ikke at noen skal få fordeler framfor andre i Sveits. Alle har fem fingre på hver hånd, og det er det eneste utstyret som er tillatt på blåbærjakt i alpelandet.

Heidi fikk med seg blåbærkvelden like etter at hun kom hjem fra ferie, men hun forteller at museumstorsdagene har gått sin gang i hele sommer. - Det som er så fint i Volda er at vi har flere museum å dele oppgavene på. Vi har Austefjord Museum med en fantastisk dugnadsgjeng, vi har Sivert Aarflot-museet, Garvarbuda og fyrmuseet i Dalsfjorden. Alle disse musea har skifta på å arrangere museumstorsdager i sommer, og vi holder det gående ut til månedsskiftet august/september, sier Heidi.

Slåttesøndag på Skotet

Kari-Anne Nilsen går inn i sin tredje sesong som styrar på Ytste Skotet. Ho har fått eit godt lag med riva.

Eg kjenner at uvante musklar har vore i bruk. Er uvanleg stiv i ganglaget, og trebolane i gropene mellom tommel og peikefinger avslører at fingrane mine vert mest brukte til å trykke på tastatur. Godt at vi har Skotet og styrar Kari-Anne Nilsen som byr på skikkeleg arbeid for kroppen - og balsam for sjela. I går var det slåttedugnad på museumsgarden Ytste Skotet. Det gjekk ikkje lang tid frå eg kom til gardstunet før eg fekk riva i handa. Graset på "neset" var slege dagen i førevegen. No skulle det snuast og leggast i skårer. Den gode naboen og slåttemannen, Idar Skotte, forklara kva det var å legge i skårer. Han forklarte sikkert godt, men det er likevel noko eige å få sjå det utført i praksis. Så eg var glad at gardsgutane, Edvard og Imram, vart med ned på neset for å hjelpe med vendinga.
   Sola var ikkje mykje framme denne dagen, men graset som var slått dagen før, var likevel forbausande tørt. Med vendinga og skårlegginga vår skulle det vere godt håp om at det kunne takast inn i løa dagen etter. Berre det no ikkje kom og regne!
   Det er dette som er Ytste Skotet. Levande historie- og biologiundervisning. Gjennom å få vere med på gardsarbeidet kan vi leve oss litt inn kvardagen til dei som levde på desse fjellgardane i Storfjorden for nokre generasjonar sidan. Vi skjøner kor viktig graset var, graset som skulle gje liv til mjølkekyr, hest og sauer gjennom ein langt vinter. Og vi anar fortvilinga dei måtte kjenne dersom det nesten tørre graset vart gjennombløytt av regn - som kunne vare i dagesvis.

Kunnskap i fortid og notid

Frøydis Høyland Svisdahl vil no gje skuleelevar på Sunnmøre ein smak av skulekvardagen for om lag hundre år sidan. 

Rett kunnskap til rett tid, heiter eit nytt formidlingsprosjekt som nokre museum i Møre og Romsdal samarbeider om. Formidlingsansvarleg ved Sunnmøre Museum, Frøydis Høyland Svisdahl, er koordinator for prosjektet som tek sikte på å formidle livet i ei skulestove for om lag hundre år sidan. Det er elevar i 3. og 4. klasse som er målgruppa, og dette formidlingstilbodet er eit av elementa som ligg i den kulturelle skulesekken.

Eg spør Frøydis kva dei legg i omgrepet Rett kunnskap til rett tid. - I det ligg det mellom anna at skulekvardagen kring 1910 er ganske annleis enn den elevane møter i skulen i dag. Vi ønskjer å gje elevane ei mest mogeleg autentisk oppleving av skuleundervisninga slik ho var for om lag hundre år sidan. Då var små skrivetavlar og griflar dei viktigaste arbeidsreiskapa for elevane. Det var ein annan disiplin i klassene då enn det er i dag. Det tok ikkje lang tid etter at klokka hadde ringt for time før elevane var i sving med skulearbeidet. Respekten for lærarautoriteten var nok større den gongen.
   Frøydis fortel at det ikkje var alle foreldre som var like nøgde med at skulen tok så mykje av tida til borna. Tidlegare hadde borna ei viktig rolle i arbeidslivet på gardane. Dei var med å gjete og stelle dyra og å hauste avlingane. Når borna var på skulen vart det mindre høve til å hjelpe foreldra heime. Mange foreldre stilte spørsmål ved om det var nyttig kunnskap elevane henta på skulen.

Landbruk og landskap

Bernt Gjelsten med en fotomontasje som illustrerer hvordan det norske kulturlandskapet har endret seg de siste tiåra.

De fleste vil være enig i påstanden om at et aktivt landbruk bidrar til god landskapspleie. I fraflyttede områder, eller der gårdsdrifta er lagt ned, vil naturen ta tilbake gammel slåttemark og kultureng, og vi får gjengroing. Andre steder har gammelt landbruksareal gitt rom for byvekst, med forretningsbygg, boliger og veier. Aldri har det norske landskapet endret seg så mye som de siste 150 åra. Dette vil de vise med en enkel bildeutstilling ved Landbruksmuseet på Gjermundnes i sommer. Vi finner avdelingsleder ved museet, Bernt Gjelsten, i full gang med å pakke opp store bildeplansjer som blir montert på stødige plastmontre. På hver plansje er det to bilder. Det øverste bildet er tatt av kjente landskapsfotografer som Axel Lindahl og Anders Wilse. Det nederste er tatt på nøyaktig samme sted av samtidsfotografen Oskar Puschman. Han arbeider ved Norsk Institutt for Skog og Landskap som står bak bildeutstillingen som på sin landsomfattende reise nå altså er kommet til Gjermundnes i Vestnes kommune. I utstillingen er det bilder fra hele landet, blant annet fra Hellesylt i Stranda kommune på Sunnmøre. På Lindahl sitt bilde fra 1880-åra ser vi bygninger på et par gårdsbruk i et flatt og oppdyrket område ved fjordbunnen. På bildet fra 2004 står det moderne Hellesylt fram, med hotell, forretningsbygg, store asfalterte oppstillingsplasser for biler og busser, bolighus. Ute i fjorden ser vi en stor turistbåt i profil. Som på så mange andre strandsteder ble det sjønære landbruket tidlig fortrengt av en reiselivsorientert sentrumsutvikling på Hellesylt.
   En av plansjene er litt utypisk. Det er fra Løkjestølane i Buskerud. Det ene bildet er fra 1994, det andre fra 2004, og de viser den samme sætra, med beitende kuer. Omtrent det samme motivet kunne vært fanget i 1894. Det viser godt den landskapsvernende verdien  landbruket har.

Museumsskatter på nett

Stig Drevik og Line Iversen er sentrale i registreringsarbeidet ved Sunnmøre Museum. Her har de logget seg inn på Digitalt Museum. Snart er også Sunnmøre Museum på plass der. (Foto: Dag Brøther)

Er du nysgjerrig på hva som finnes av gjenstander og bilder i et museum nær deg? Da kan Digitalt Museum være til hjelp. Ved noen små klikk på tastaturet kan du søke på enkeltmuseum, på steder, regioner eller emneområder og få en oversikt over hva som finnes i museumssamlingene i landet.

Line Iversen er registrator ved Stiftinga Sunnmøre Museum. Hun, og kollega Stig Drevik, har en god del av æren for at alle avdelingene i stiftinga nå har kommet godt igang med gjenstandsregistreringene. Hittil er det bare noen få personer i stiftinga som har kunnet se hva avdelingene har av gjenstander, men i disse dager tar også Sunnmøre Museum steget inn i det digitale museumsrommet. Line forteller at de etter planen skal være ute på nettet med gjenstandsregistrene sine om et par uker.

Line Iversen er glad for at Sunnmøre Museum har tatt dette steget. Ved å legge samlingene ut, både med bilder, faktopplysninger og utfyllende tekster, blir museumssamlingene tilgjengelige for flere. Det er ikke alle som bor slik til at et besøk på museet praktisk lar seg gjennomføre, men de fleste har tilgang til en datamaskin koplet til internettet. Og ganske sikkert vil utleggingen føre museets registreringsarbeid videre. Det er ikke alle gjenstander musea har fullgode opplysninger om. I Digitalt Museum er det mulig for brukerne å komme med tilbakemeldinger til musea. På denne måten regner Line med at kunnskapshull kan fylles også for museumansatte.

Museumsopplevelser for hode og mage

Museumsvert Kari-Mette Aamelfot Tveit i arbeid i kafeteriaen.

Førsteinntrykket er viktig, heter det. De gjelder nok også museum. Får du en god opplevelse ved starten av museumsbesøket, er det større sjanse for at helhetsinntrykket blir bra, enn om du får det motsatte. Det er nok denne erfaringen som gjør at Sunnmøre Museum i Borgundgavlen har plassert en blid dame i mottaket sitt. Kari-Mette Aamelfot Tveit har tittelen museumsvert, og i praksis betyr det at hun er den første personen de besøkende møter når de åpner døra inn til museumsbygningen. Inntil for få måneder siden fant du henne nede i resepsjonen ved rekker av bøker, souvenirer, smykkekopier og godterier. Da vi møtte henne en torsdag i mai stod hun i kafeteriaen og ekspederte elever fra Steinerskolen og en lokal videregående skole som ville ha sjokolade, kjeks, pølser og brus. Innimellom alle ekspederingene fortalte Kari-Mette at hun nå har fått utvidet arbeidsområdet sitt. I tillegg til å selge museumsvarer i museumsbutikken, har hun også fått ansvaret for driften av kafeen og utleie av museumsbygningene. I tillegg skal hun sørge for at det til en hver tid er rent i lokalene, og ikke svirrer støv og bakterier rundt i luften. Det er ekstra viktig fordi det er kjøkkenstell og matservering inne i bildet. Aaaatsjo!!!! En av elevene fremst i køen serverer en skikkelig nysekule i det Kari-Mette kommer med et kakefat. Kari-Mette svinger fatet elegant vekk fra faresonen og formaner eleven om å snu seg vekk når han må nyse. Det er mangt en museumsvert må passe på.

Museumsfolk også søndag

Museumsstyrar Frode  Pilskog (t.h.) på arkeologiseminar, saman med medarrangør og ektefelle Gro Anita Bårdseth og arkeologane Søren Diinhof og Trond Linge. (Foto: Arnfinn Kjelland.)

Museumsfolk har eit interessant yrke. Vi får sysle med nokre av dei mest grunnleggande spørsmåla i livet, som til dømes kvifor vart samfunnet vårt slik det er, kvifor ser kleda og husa våre ut slik dei gjer, og kva mon kan liggje under vegane som vi køyrer på? Slike viktige spørsmål legg ein ikkje vekk om det er laurdag eller søndag, så museumsfolk syslar gjerne med historiefag også på fritida. Slik som fyrmuseumsstyrar Frode Pilskog, som ikkje berre kan mykje om fyr, men som også har utdanning som arkeolog. Sist helg var han med å skipe til arkeologisk seminar i Volda. Med i arrangørstaben var også kona hans, Gro Anita Bårdseth, som også er arkeolog.

Spørsmålet om kva som skjuler seg under bakken vi går på, og vegane bilane våre rullar på, stod sentralt under samlinga. Det vil seie, det var eit heilt konkret vegprosjekt som vart sett under lupa; Kvivsvegen som skal binde saman Volda-regionen med indre Nordfjord. Ved slike offentlege vegprosjekt vert alltid arkeologane kopla inn på førehand. Dei skal undersøke grunnen i vegtrasseen for å sjå om her kan finnast spor som kan lære oss meir om korleis forfedrane våre levde. Gjennom slike utbyggingsundersøkingar har vi fått mykje ny kunnskap som elles ikkje hadde blitt leita fram. Så nye vegar kan vere godt for så mykje, vi kjem både raskare fram og vi får meir historisk innsikt. Framtidige køyrerturar gjennom Kvisvegen vert meir perspektivrike etter det vi fekk vite av arkeolog Trond Linge sist søndag. Linge, som er arkeolog i Møre og Romsdal fylkeskommune, viste tverrsnitt av grunnen frå der vegen skal gå. Snittet viste korleis jordbruket har vore drive gjennom hundreåra. Det nedste dyrkingslaget var 2400 år gammalt. Det vil seie at det budde jordbrukande folk inst i Austefjorden i yngre steinalder. Frå det nedste, skrinne laget såg vi korleis jordlaget vart feitare og fyldigare opp gjennom hundreåra. Jordsnittet fortalde m.a. om betre gjødsling og auka husdyrhald. I det undersøkte området var det også ein gravhaug. Det viste seg at folk på 600-tallet hadde nytta ei naturleg forhøying i landskapet som grav, truleg til ein person med ein viss rang i samfunnet. På Hjellbakke ved Nes var det funne groper og eldstader knytt til jernframstilling eller smiing i jernalderen.

Guri fortel om Herøy

Guri Aasen er noko så uvanleg som ein profesjonell historieforteljar. Eit kvart museum sin ønskjedraum er å ha ein slik ressurs i staben sin. Museumsdrift handlar jo om å fortelje historier og å formidle Historia. I år får Herøy Kystmuseum oppfylt draumen. Guri har fått eit vikariat ved museet, og ho blir i sommar ansvarleg for kontakta med dei besøkande og for utforminga av det pedagogiske opplegget. Saman med museumsstyrar Håvard Hatløy vil ho bidra til at dei som kjem til Herøy gard får opplevelingar både for sansar og intellekt.

Guri fortel at ho i desse dagar driv og førebur eit viking-opplegg for elevar i 6. klasse. "Ein dag i viking på Herøy gard" er den spennande tittelen på dette prosjektet som vil bli tilbode alle 6. klassingar i Herøy kommune. To dagar i juni, 9. og 10,  er avsett til vikingtoktet. I løpet av desse to dagane skal elevane ha fått ein smak av livet på Herøya for om lag 1000 år sidan. Dei skal få vikingmat, skyte med pile og boge, rite runer og kappro på fjorden med vikingbåt, om veret er lageleg. Helga etter at skulane har fått si vikingoppleving vert det viking-kaupang for alle. Guri fortel at dei hadde det same tilbodet i fjor, og då var det tusen personar innom museet. Ho reknar med minst like mange i år. Herøy kystmuseum erfarer at det har blitt mykje meir folk på vitjing etter at Eiksunsambandet opna for nokre år sidan. Ein har no landfast samband med Volda-Ørsta- og Nordfjordregionen, og kan få dagsbesøk frå eit oppland med over 100000 innbyggjarar om ein også reknar Ålesunds-regionen inn.

Nytt frå Gavlen

Elevar i arbeid med å lage båt av ein tømmarstokk i Katavågen ved Borgundgavlen.

Borgundgavlen heiter området der Sunnmøre Museum ligg, på ei landtunge mellom Borgundfjorden og Nørvasundet. Difor er det ikkje meir enn rett og rimeleg at meldingsbladet til Sunnmøre Museum og Sunnmøre Museumslag heiter Gavlen. Det siste nummeret av Gavlen vart sendt ut til medlemene i museumslaget like før påske.
  Bladet er tradisjonelt i forma, og på dei første sidene får vi lese årsmeldinga til museumslaget og vi får vite når årsmøtet i laget skal vere. Men ein skal ikkje blade lenge i Gavlen før ein legg merke til at nye røyster no gjer seg sterkt gjeldande i museumsbransjen. Museet sin ansvarlege for nye digitiale media, Frøydis Høyland Svisdahl, har blitt medlem i redaksjonen, og den same Frøydis har ein informativ artikkel om museet si satsing på dei sosiale internettkanalane. Denne bloggen er eit av resultata av denne satsinga som har skaffa museet merksemd over det ganske land. I fagbladet Museumsnytt fekk Sunnmøre Museum nyleg heiderleg omtale for måten museet hadde samla "den sosiale medieverda" på heimesida. Frøydis fortel i artikkelen om dei ulike formidlingskanalane som er komne på plass. I tida framover vil det vise seg om ein når ut til mange menneske gjennom desse kanalane. Her er museet innstilt på tålmodig arbeid. "Rom vart ikkje bygd på ein dag."

Lokalhistorie på nett

Heidi Sletten ved Volda bygdetun har sans for formidling av lokalhistorie på nettet.

Lokalhistoriewiki heiter ein relativt ny nettstad der ein kan finne stoff om norsk lokalhistorie. Vi sit på kontoret til museumsstyrar på Volda bygdetun, Heidi Thøni Sletten. Ho peiker begeistra på framsida til nettstaden der det ligg ute to artiklar frå Volda si nære forhistorie. Meir eksakt handlar artiklane om båt og fiskeri i Austefjorden. Her inne, inst i Voldsfjorden, finst det eit svært aktivt lokalhistorisk miljø rundt Austefjord Museumslag. I dette laget har dei samla inn mykje stoff om lokala fiskebåtar, fiskereiskapar, fiskemetodar og notlag mm. Med Lokalhistoriewiki har entusiastane fått ein verdsdekkande kanal for å formidle informasjonen og kunnskapen sin. Her ligg dei altså ute med informasjon om gamle båtar i Austefjorden, dette vert presentert saman med opplysningar om Eldorado kino i Oslo og rokkeringar frå Steinkjer, for å nemne noko. Alle samfunn har si lokalhistorie, og frå kontorbordet til museumsstyrar Heidi i Volda kan vi bla oss fram gjennom norgesgeografien frå nord til sør.

Noko av det bloggaren finn mest interessant er bileta som er tekne av modellane frå Årsetøysamlinga ved Austefjord Museum. To brør, Andreas og Knut Årsetøy, budde heile livet sitt på Årsetøya inst i Austefjorden. Noko av tida si brukte dei til å bygge opp detaljerte modellar av arbeidslivet i fjorden, til dømes fiskeria. Fotograf Ragnar Albertsen gjorde fotografiske opptak av samlinga  og han har verkeleg greidd å gje liv til modellane. Han har teke bilete frå ulike vinklar, nedanfrå, ovanfrå og frå sida slik at vi nærast kjenner at vi er med på arbeidet, at vi tek tak og dreg opp nøtene, og etterpå breier dei ut til tørk i nothenga.

Fyrmuseet reiser seg

Med det nye museumsbygget i Dalsfjorden vil tidligere skjult fyrhistorie på nytt komme fram i lyset.

Det er store dager for ildsjelene bak fyrmuseet i Dalsfjorden i Volda. I mange år har museet sine samlinger fristet en nokså anonym tilværelse i noen rom i Dalsfjord skule. Nå reiser det seg et nytt, stort bygg som vil gi god plass for formidling av regionens og landets fyrhistorie. På hjemmesida til fyrmuseet har styrer Frode Pilskog foreviget byggeprosessen etter hvert som den har gått framover. I løpet av året vil det nye museumsbygget stå ferdig, og i løpet av 2012 vil etter planen besøkende få del i en flunkende ny fyrvesen-utstilling.

Dalsfjord fyrmuseum vil fremdeles være samlokalisert med Dalsfjord skule, og det var Volda kommunestyre sitt vedtak om å reise et anlegg som både skulle romme ny skole og et museumsbygg som gjorde prosjektet mulig. Men ambisjonene til fyrentusiastene har vokst etterhvert. De så snart at den planlagte museumsdelen ikke ville gi rom for alle gjenstandene som museet har samlet inn gjennom årene. Det ble derfor bestemt at det skulle føres opp et noe større museumsbygg, og midler til dette har ildsjelene bak museet fått inn selv. En har hentet støtte både fra privat næringsliv og fra det offentlige.

I tillegg til museumsbygget arbeider fyrfolket i Dalsfjorden med å reise et klokketårn. Tårnet vil rage 10 meter opp i luften og bli noe av et signalbygg. Det vil gjøre det trygt for farende til lands og til vanns å ferdes innover i Dalsfjorden i årene som kommer, uansett hvor tjukk tåka måtte være. I alle fall var det dette som var funksjonen til klokketårna i hine hårde dager. Var det tåke og dårlig sikt stod disse tårna og slo sine stødige klokkeslag hele tida, slik at sjøfarende skulle finne ei trygg farlei. Etter hvert ble klokketårna avløst av tåkeluren, forteller Frode Pilskog.

Når vi snakker med ham er han i ferd med å pakke kofferten for å gjøre seg klar til langreis. Han skal til fyrhistorisk seminar i Stavern. Dalsfjord Fyrmuseum er med i et nasjonalt fyrmuseumsnettverk. Nettverket har årlige samlinger der museumsansatte, frivillige medhjelpere og Kystverkets folk møtes for å få faglig påfyll og diskutere aktuelle utfordringer knyttet til drifta av de fyra som tas vare på. Frode Pilskog bruker å komme hjem fra disse seminara full av ideer og pågangsmot. Det kan være godt å ha med seg når et stort museumsbygg i løpet av de kommende månedene skal fylles med lysende fyrhistorie.

Midt i verdensarven

Kari-Anne Nilsen har nettopp lagt bak seg en flott vinter på Ytste Skotet. Og nå kan hun se fram til dager som dette.

Kari-Anne Nilsen føler seg priviligert. Fra sitt utkikkspunkt på Ytste Skotet har hun oversikt over det vakreste fjordlandskap en kan tenke seg. Fjellgården i Storfjorden ligger like ved verdensarvområdet ved Geirangerfjorden. Nå er det kommet forslag om at det definerte verdensarvområdet skal utvides til å gjelde fjordstrekningen helt ut til Furstranda i Sykkylven kommune. Og dersom det blir godtatt kommer Ytste Skotet midt i smørøyet av arven som Kari-Anne gjerne deler med resten av verden.
 
Kari-Anne snakker seg fort varm om de unike verdiene i natur- og kulturlandskapet hun er omgitt av. Bloggeren er en tanke mer tabloid og er minst like interessert i å høre med henne om hvordan det var å overvintre på Ytste Skotet som den første på flere tiår. Men det ser hun ikke på som noen prestasjon å snakke om. Det har jo folk gjort i hundrevis av år før henne. Vel var de ikke aleine som tobeinte slik som Kari-Anne har vært, men nei, verdensarvstatusen er mer å snakke om. Så slik får det bli.

Situasjonen er altså den at det bare er deler av Storfjorden som er definert som verdensarvområde; den indre delen og områdene knyttet til den verdenskjente Geirangerfjorden. For Kari-Anne og de som har foreslått en utvidelse av området blir det for snevert. Også gårdene lenger ute som Espehjellen, Vidhammer, Holmegardane, Vidnes og Fausa m.fl. hører med i denne helheten. De forteller hver sin lille bit av natur- og kulturhistorien til dette spektakulære fjordlandskapet som folk besøker i tusentall hver sommer. Ikke minst kan Ytste Skotet bidra til å fylle ut fortellingen om Storfjorden, sier Kari-Anne. Der har de nemlig nå begynt å drive gården mer aktivt igjen. Kari-Anne har selskap av både sauer og høner, og nå bli alt graset som vokser på fjellhyllene og myrene rundt gården slått, og brukt til fôr. De har også satt i gang et forskningsprosjekt på et myrfelt, som de har delt opp i ruter. Målet er å sammenligne hvordan det biologiske mangfoldet utvikler seg på områder som blir slått i forhold til de som får ligge urørt. I dette myrfeltet har Kari-Anne funnet 56 ulike plantearter, og det er uvanlig mye til myr å være.

Underlige funn

Underlig funn på Straumsheimsætra i Sykkylven. Kan det være rester av et falkefangstanlegg? Foto: Eli Høydal.

I går kveld var jeg heldig å få en svært kortreist kulturopplevelse, der to av musea i Sunnmøre Museum-paraplyen var involvert. Jeg bor innerst i Sykkylvsfjorden, midt mellom tinderader. Her har jeg bodd i over tjue år, uten å vite hvilke kulturminner jeg er omgitt av. Slikt trenger en museumsfolk for å bli opplyst om! Og museumsfolk stod sentralt på arrangementet "Underlege funn" som de inviterte til i ungdomshuset Vårvon, et lite steinkast fra mitt eget hus.

Underlige funn... Tittelen på arrangementet tok blant annet utgangspunkt i en opplevelse et par i nabolaget mitt, Eli og Ole Høydal, hadde hatt da de var på en tur i nærområdet for noen år tilbake. Litt oppe i høyden her, ligger Straumsheimsætra, der gårdbrukerne i området hadde dyra sine sommersdag. Bakenfor sætra, litt lenger opp i dalen, oppdaget Eli og Ole plutselig noen steinformasjoner som tydelig var laget av menneskehender. Steinene i formasjonene var godt mosegrodde, så det var tydelig at konstruksjonen var noen år gammel, sannsynligvis noen hundre år. Det de så var noen store steiner som sannsynligvis var stilte opp på høykant, og ringer av mindre steiner rundt. Det var to slike konstruksjoner.
   De undret seg selvfølgelig over hva dette kunne være, og tok kontakt med arkeologer og eksperter på gamle kulturminner. Tidlig kom det opp en forklaring om at dette kunne være et falkefangstanlegg. Andre mente det like gjerne kunne være en offerplass fra hedensk tid. Det var for kanskje å få et svar på mysteriet at det ble invitert til møte i Ungdomshuset Vårvon. Naturhistorisk Museum i Sykkylven var medarrangør og arkeolog Heidi Haugene ved Sunnmøre Museum/Godøy Kystmuseum var invitert med for å komme med sine vurderinger.
 
Heidi startet med å si at hun var glad for at folk har øynene med seg når de er ute og går på tur, og ikke minst for at de melder fra om det de ser. Arkeologene er helt avhengige av å få inn slike rapporter, for de kan ikke selv dekke alle kvadratmeter av fjell- og naturterreng i Norge. Og så var det de konkrete funnene: Kunne dette være et falkefangsanlegg. Tjo.. det kunne det godt være, mente Heidi. Falkefangst var en utbredt aktivitet i Norge helt fra 1100-tallet. Det var ikke alle og enhver som kunne ta del i fangsten. Særlig var jaktfalkene ettertraktede fugler. De ble brukt av fyrster over hele Europa, og videre også. Offerplass trodde ikke Heidi at dette kunne være. Til det lå stedet for langt fra det som var allminnelige ferdselsveier.




Stina stiller inn fokuset

Bergensjenta Stina Aadland Jensen er nå på plass som fotoarkivar på FylkesFOTOarkivet.

I snart to måneder har Stina Aadland Jensen arbeidet som fotoarkivar i FylkesFOTOarkivet i Ålesund. Hun er med det godt i gang med sitt toårige vikariat i stillingen. Bergensjenta visste ikke mye om Ålesund og Sunnmøre før hun kom hit. Som utdannet kunsthistoriker kjente hun til jugendarkitekturen i Ålesund, og at det var et godt fotballag i byen. Ellers var Sunnmøre et blankt felt i Stinas hode. Det har det alt blitt en endring på. Skal en lære mye om et distrikts fortid og samtid på kort tid er studering av gamle bilder tingen. Stina har brukt de første to månedene i jobben til å gjøre seg litt kjent med det som så langt er samlet inn og registrert i fotoarkivet, og å planlegge hva hun skal prioritere av innsamlings- og registreringsarbeid framover.
   Noe av det første hun vil gjøre er å reise rundt til museene i regionen og skaffe seg en oversikt over hva som finnes her. Ellers er det ikke bare museer som har bildesamlinger. I noen kommuner har de historielag som har gjort et stort arbeide med å samle inn historiske bilder fra private. Akkurat når dette skrives er Stina i samtale med folk fra Ørskog historielag som gjennom flere år har vært en god leverandør til FylkesFOTOarkivet. Ellers har noen kommuner selv tatt initativ til bildeinnsamlinger. Det finnes også store arkiv etter profesjonelle fotografer og amatørfotografer rundt om i distriktet. Noe av det er registrert allerede, men mye står ugjort.

Fugleegg i bomullsreir



En del av egg-gava til Naturhistorisk Museum

 Hva kom først? Høna eller egget? Dette grunnleggende spørsmålet skulle de nå ha gode forutsetninger for å finne svaret på ved Naturhistorisk Museum i Sykkylven. Nylig mottok museet som gave 500 fugleegg i varierende størrelser. Alle egga er varsomt merka og lagt i skuffer på et mjukt leie av bomull.

Museumsstyrer Magnhild Vatne sier at eggsamlinga vil være et viktig tilskudd til utstillinga av fugler som de nå har. Mange barn som er på besøk lurer fælt på hvordan egga til fuglene som er utstilte ser ut. Nå skal de få synlige svar. Magnhild er nå i ferd med å kjøpte nye hyller som eggene skal plasseres i. De vil stå like foran de fuglene som legger de ulike eggene.

 Noe som er spesielt fascinerende med egga er hvor godt de er tilpasset det naturmiljøet de har vært i. I samlinga, som kun består av egg fra Sunnmøre, er det blant annet egg fra sjøfugler. De har en form og en vektfordeling av eggmassen som gjør at de ikke skal ramle ned fra fjellhyllene der sjøfuglene har reira sine. Ellers har egga ulike fargesammensetninger og mønstre for å gå mest mulig i ett med landskapene de hører hjemme i.

Det var Anette Søreide Hjelle i Sykkylven som kom med gaven til museet, og samlingen er skapt av hennes far som hadde eggsamling som en kjær hobby. Hun forteller at barna ofte fikk være med faren på turer i skog og mark, og at de lærte mye om fugler og fugleliv på disse turene. Faren var hensynsfull og forsiktig der han gikk fram, og understreket at man aldri skulle ta fra reir der det var få egg. I dag er det ikke lenger lov å samle inn egg, for noen av fugleartene våre er utryddingstrua. Derfor er denne samlinga ekstra spesiell. Et besøk ved Naturhistorisk Museum kan få barn og voksne til å undre seg over mangfoldet i naturen. Kanskje kan man også få svar på noen av de spørsmålene man har. Men hva som kom først av høna eller egget... Se det blir kanskje verre?

Møbelinspirasjon

Mange møbelinteresserte kommer innom Norsk Møbelfaglig Senter for å se hvordan oppussingsarbeidet skrider fram. Her er stortingsrepresentant Heikki Holmås på besøk. Til venstre blogger Eldar H., videre Kjetil Tandstad og Holmås. Foto: Snekker Frode Tandstad.

Sykkylven er Norges møbelkommune nummer en. Derfor ligger selvfølgelig landets eneste spesialmuseum for industriproduserte møbler i Sykkylven; Norsk Møbelfaglig Senter. Siden år 2000 har museet holdt til i en tidligere konfeksjonsfabrikk i Sykkylven sentrum. Avgrenset plass har gjort at senteret bare har kunnet holde seg med én utstilling. Fra 2005 har det vært utstillingen "Industrieventyret på Sunnmøre". Både vi som arbeider ved senteret og de som besøker oss synes at det er en flott og innholdsrik utstilling, og at det naturligvis må være en slik utstilling i et museum som skal fortelle om hvordan møbelindustrien slo rot og vant fram på Sunnmøre. Men vi er også klar over at det skulle ha vært noe mer her. Møbelindustrihistorien rommer så mye mer.
Og nå lysner det. I disse dager er snekkere, murerere og elektrikere i ferd med å avslutte arbeidet med møbelfaglig senter sine nye lokaler. I tillegg til lokalene i grunnetasjen har senteret fått disponere 200 kvadratmeter i andre etasje. - Det vil si at utstillingsarealene blir mer enn fordoblet, forteller daglig leder ved Norsk Møbelfaglig Senter, Kjetil Tandstad.