Skriveglade nordmenn

Tor Anders Martinsen i Landslaget for lokalhistorie fortalte at interessa for lokalhistorie fortsatt er sterk i Norge.

I Norge blir det hvert år gitt ut 240 årbøker og andre lokalhistoriske tidsskrifter, fortalte generalsekretær Tor Anders Martinsen i Landslaget for lokalhistorie under en museumssamling i Romsdalsmuseet i Molde nylig. Skriftene gis ut både av lokale historielag, museer og andre organisasjoner. Martinsen tok dette høye antallet publikasjoner som et tegn på at folk i Norge er glade i hjemplassen sin, og at ønsket om å lære å kjenne historia til hjemplassen er stort.

I disse dager skjer det en del endringer i det norske kommunekartet. Mindre kommuner går opp i større enheter. Martinsen trodde ikke det ville endre mye på årbokgeografien. Det er knapt noe sted der nye  og større kommuner har fått egne årbøker. Han viste blant annet til Trondheim som har tatt inn i seg flere av de mindre nabokommunene opp gjennom åra. Fremdeles fortsetter de gamle historielaga og lokalhistoriske skriftene. I Trondheim kommune er det ikke mindre enn 15 av dem. Det viser at folks oppfatning av hjemsted og lokal tilhørighet ikke først og fremst er styrt av politisk vedtatte grenser. Kanskje vil identitetsgrensene endre seg med tiden, med mer tilflytting og utskifting av folk i de ulike bygdelaga, men foreløpig ser det ut til at lokal tilhørighet og stedsidentitet er en tregere materie enn politiske reformprosesser.

Martinsen viste til interessante sammenhenger mellom politikk og den lokalhistoriske bevegelsen. I forbindelse med Scheikomiteens arbeid med kommunesammenslåinger og de to EU-kampene, i 1972 og 1994, ble det etablerte mange nye lokalhistoriske foreninger. Det kan sees på som en del av grasrotmobiliseringa som skjedde da storsamfunnet og "storkapitalen" trengte seg på og ville modernisere og endre strukturer som folk kjente og følte seg trygge i.

Det har vært en innvending mot den lokalhistoriske bevegelsen at den har vært for navlebeskuende og innadvendt. En del av årboksegmentet, for eksempel årbøker som er knyttet til større museum og landslaget sitt eget tidsskrift, Heimen, har en vitenskapelig tilnærming til stoffet, og bruker i sine studier av lokalsamfunn komparasjoner som gjør dem i stand til å se det enkelte lokalsamfunnet i en større sammenheng. Martinsen mente at det i framtida også ville være plass til, og behov for, de folkelige årbøkene med et lokalt fokus. Disse vil kunne være viktige bidragsytere til de mer vitenskapelig innrettede lokalhistoriepublikasjonene. De kan være med å danne grunnlag for sammenligninger mellom ulike lokalsamfunn. I tillegg har de en egenverdi ved at de skaper engasjement og legger grunnlag for demokratisk medvirkning i de ulike lokalsamfunnene.

Heimen er LLH sitt tidsskrift, og det har kommet ut regelmessig siden 1922.

Museums- og sykkelbyen Amsterdam

I Amsterdam bymuseum inviterer dei besøkande til å vere med å utvikle byen.

Amsterdam er eit godt val for museumsfolk som vil på studietur. Det meinte også dei tilsette ved Stiftinga Sunnmøre Museum som i år la personalturen sin til den nederlandske hovudstaden. Her er det 74 ulike museum og dei store musea som Rijksmuseum, kunstindustrimuseet, teknologimuseet og sjøfartsmuseet held til i store, prektige bygg som signaliserer at nederlendarane er stolte av historia si, og at historieformidling har ein sentral plass i det nederlandske kulturlivet. Her er også mindre nisjemuseum for dei med spesialinteresser. Vi observerte eit veskemuseum, eit hasjmuseum, eit museum for pornografi og eit for tortur. Her var fotballmuseum, husbåt- og ølmuseum. Alle skal ha sjans til å finne sitt museum i Amsterdam.

Ja, nederlendarane har mykje å fortelje om, og naturleg nok står stordomstida til byen og landet sentralt. Den var på 1600-talet, etter at nye kontinent var oppdaga av portugisiske, spanske og engelske sjøfarar. Nederlendarane tok snart del i den nye globale handelen, med si strategiske plassering og sin maritime og økonomiske kompetanse. Vi kjenner til at Amsterdam og Nederland har liberale tradisjonar. Her lever ulike kulturar og levemåtar side om side, tilsynelatande i harmoni. Gjennom museumsvandringane fekk vi innsyn i kvifor det er slik; det var bra for byen av her kom menneske med ulike talent, tankar, interesser og kompetanse, anten det var kartmakarar, kompasskonstruktørar, båtbyggarar, språkforskarar, eigedomsutviklarar, kai- og dikekonstruktørar. Dei trong alle slags menneske for å utvikle dette handelssenteret som vart som eit nav i det nederlandske imperiet med forgreiningar over heile verda.

Alle besøkande i Amsterdam bymuseum får utdelt audioguidar som kan aktiviserast på kvar utstillingssekvens.

Museum kan fortelje om korleis verda har blitt slik ho er i dag. Museum kan også ha ei anna rolle, dei kan utfordre oss til å tenke rundt korleis verda vert i morgon. Samfunna er ikkje resultat av blinde prosessar, men av menneskelege handlingar og val. Då er det slik at også framtida vert påverka av menneskelege handlingar og val. Dette poenget hadde dei teke fatt i ved bymuseet, Amsterdam museum. I ein seksjon av museet var det laga til såkalla bylaboratorium. Her vert unge og eldre inviterte til å komme fram med sine meiningar om korleis dei vil at byen skal utvikle seg vidare. Dei som ville det, fekk utdelt kvite frakkar, for å illustrere at dei no gjekk inn i ein aktiv prosess. Så fekk dei lappar og kart der dei fekk skrive og teikne ned korleis dei ønskte at byen skulle vere om nokre år. Eit flott grep som er med å gjere museet relevant for nye brukargruppar. Museet er på denne måten med å skape engasjerte samfunnsaktørar, framtidas byutviklarar.

Amsterdam vart tidleg eit senter for europeisk kartografi. Det var viktig å ha gode kart når ein opererte i alle verdshjørne. Her er det Jan Kåre Blindheim som studerer det første verdskartet, Bleaus kart frå 1648.

For ein sykkelinteressert museumsmann må Amsterdam vere draumestaden. Den enklaste måten å bevege seg frå museum til museum på er via sykkel. Her er like mange sykkelvegar som det er bilvegar, for i alle bygater er det eit sykkelfelt der det heile dagen er ein jamn straum av syklistar på veg til og frå skule, jobb, butikkar, møte og vitjingar. Underteikna er vand til å bruke hjelm når han er ute og syklar. Eg spurte difor etter hjelm då eg leigde meg sykkel for ein tre timers bytur. Utleigaren såg rart på meg - kva var dette for ein pingle? Nei, hjelmar hadde dei ikkje. Ingen brukte hjelm i trafikken i Amsterdam. Og, vel - det gjekk greitt utan. Og faktum er at ein kjenner seg tryggare på sykkelen enn som fotgjengar i Amsterdam-gatene. Syklistane er sjefane, dei kjem fram og dei vil helst raskt fram.

I Amsterdam har dei fleste minst to syklar. Dei syklar også til og frå museum. 

Men sjølv om eg leita, eit sykkelmuseum fann eg ikkje i sykkelbyen. Kanskje finst det likevel. Ingen av oss museumskollegaene rakk å vitje alle dei 74 musea på våre tre dagar i Amsterdam. Eg lovar å kome tilbake (til skøyte-VM i mars).

Om å forske på ting

Line Iversen fortalte om hvordan man kan finne dokumentasjon på gamle klesdrakter. Skriftene til Hans Strøm og Eilert Sundt har også informasjoner om klesskikker.

HIFO Nordvestlandet inviterte lørdag 22. april til seminar på det nye Romsdalsmuseet, Krona på verket. Temaet for seminaret var Forskning i musea. Blant foredragsholderne var Line Iversen fra Stiftinga Sunnmøre Museum. Line, som er samlingsansvarlig ved museet, fortalte om mulighetene og begrensningene som finnes for forskning i museenes samlinger, med særlig fokus på tekstilsamlingene.

Line startet med å understreke hvor viktig det er med  informasjoner om gjenstandene. Her varierer det sterkt. Hun viste med eksempler hvordan det også varierer på Sunnmøre Museum. Museet ble etablert i 1931. I mai 1931 ble de første gjenstandene ført inn i mottaksprotokollen, noen flintgjenstander. Det ble opplyst om hvem som fant gjenstandene, hvor de ble funnet og når. I seinere år var det ikke alltid at det ble ført inn såpass fyldige informasjoner. Da sliter man når det skal forskes i gjenstandene.

Det er også ofte begrensa informasjoner knytta til de eldste tekstilene, sa Line. I tillegg har man gjerne spredte objekter og ikke hele draktsett. Da må man ty til alternative kilder, som tegninger og fotografi. Også tidligere skriftlige kilder som amtmennenes beretninger, folkelivsgranskerne Hans Strøm og Eilert Sundts arbeider kan gi viktig tilleggsinformasjon.

Ikke underbukse på museum!
En annen viktig begrensning i tekstilmaterialet er at det som regel er stasklærne som er tatt vare på. Hverdagsklærne ble omsydd og brukt så lenge de hang sammen. Når de ikke kunne brukes lenger, ble de gjerne benyttet til fyllmateriale i madrasser, eller som tetningsstoff i hus. Folk har hatt en forestilling om at det bare er fine ting som er verdt å vise fram på museum. Line fortalte at hun er opptatt av folks hverdagsliv, og en gang hadde hun er stor opplevelse: En kvinne vendte seg til museet med mannsunderklær. Det var kvinnens far som hadde hatt klærne. Der så Line en sjanse til å dokumentere en del av kleshistoria som sjelden kommer fram. Men det gikk ikke lang tid før hun ble oppringt av en ulykkelig giver. Broren hadde fått vite at underklærne var kommet på museum, og meldinga hans var klar; Fars underklær skulle f... meg ikke på noe museum!

Dette er en vanlig holdning, og derfor er det gjerne stasklær og klær brukt ved religiøse høytider som dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelser som finnes i museenes samlinger. Men Line fortalte at også stasklærne kan si mye om hvilke klær folk brukte til daglig. Utforminga av klærne var gjerne den samme, men hverdagsklærne manglet farger og pynt.

Konservator ved Romsdalsmuseet, Mads Langnes, fortalte om hvordan museet konserverer gjenstander som blir tatt inn i samlingene.

Om å forbredede seg på det som ikke skal skje

Fylkeskonservator, Jens Peter Ringstad, og arkivansvarlig ved Nynorsk kultursentrum, Anders Aanes, var blant deltagerne på seminaret i Molde. Her er de ved restverdiredningsbilen til Ålesund Brannvesen.

Hvorfor bry seg med slikt som kanskje kan skje en gang, slikt som brann, flomskader, tjuveri, hærverk? Vi har da mer enn nok med å rekke over alle de daglige oppgavene som må løses her og nå? Jo, fordi ulykker og uforutsette hendelser skjer, over alt og stadig vekk - og da er det om å gjøre å være godt forberedt slik at skaden blir minst mulig. Slik resonnerte nok de som inviterte til krisehåndteringsseminar ved Romsdalsmuseet i Molde nylig.

Planer i en skuff
Blant foredragsholderne som var invitert inn var Vera de Bruyn-Oboter ved Ringve Musikkmuseum i Trondheim. I august i fjor skjedde det som ikke skulle skje ved dette museet. Det begynte å brenne i bygningsmassen og store skader oppstod på skjøre museumsobjekter. de Bruyn-Oboter sa at de hadde laga planer for hva de skulle gjøre når noe slikt skjedde, men de hadde i liten grad drillet inn prosedyrene. Det gikk også en stund før de fant skjemaet der det stod hvilke ting som det først og fremst gjaldt å få i sikkerhet.

Slik så det ut før og etter brannen i et rom ved Ringve Musikkmuseum i Trondheim.

Landsomfattende nettverk
Seminaret lærte undertegnede, og sikkert flere, mer om et begrep som kalles "restverdiredning". Det var Ove Brandt fra Finans Norge som fortalte om dette begrepet. Hans organisasjon representerer bank- og forsikringsnæringa i Norge. Det er nettopp disse institusjonene som må trå til og erstatte verdier når de skades eller går tapt gjennom ulykkeshendelser. De er da naturlig nok interessert i å begrense skadeomfanget så mye som mulig. Det er her restverdiredningen (RVR) kommer inn. Brandt fortalte at hans organisasjon nå bruker 16 millioner kroner på årsbasis på restverdiredning. Han mente at de tjente dette inn igjen minst ti ganger. De har gitt penger til brannstasjoner strategisk plassert rundt i Norges land slik at de har kunnet kjøpe inn biler med spesialutstyr for skadebegrensning. RVR i Norge er nå en landsomfattende tjeneste med 23 enheter.

Det har vært en del kirkebranner i Norge, og store kulturhistoriske verdier har gått tapt. Selv i denne brannen greide restverdiredningsteamet å berge ut verdifulle gjenstander.

Museumsseminar blant isbjørnar og stoppamøblar

Magnhild Vatne ved Naturmuseet i Sykkylven fortel om dei første dyra som kom til Noreg etter at landet vart isfritt, mellom andre reinsdyret.

Nyleg var 40 museumsfolk frå heile Møre og Romsdal samla til todagars seminar. Det var Stiftinga Sunnmøre Museum som var vertskap, og stiftinga nytta høvet til å vise fram den nye utstillinga som er laga ved Naturmuseet i Sykkylven. Utstillinga, som har fått namnet "Mosaikk" vart opna i mars i år, og inviterer dei besøkande til ei vandring frå istid til vår tid, Sykkylven Naturmuseum er det einaste naturmuseet mellom Bergen og Trondheim, og avdelingsleiar, Magnhild Vatne, har opplevd stor pågang av nysgjerrige dei vekene museet har vore ope. Ho trur at samlokaliseringa med Møbelmuseet som dei no har fått vil gjere museumsbesøket enno meir attraktivt. No får ein to museum i same billetten, og ein tredje attraksjon er undervegs: I Sykkylven arbeider ei gruppe som kallar seg Aura-Påls venner med ei synleggjering av fornfunna som er gjorde i markane like ved museet. Det er konkrete planar om å rekonstruere eit bronsealderhus allereie i år. Når det vert realisert vert musea i Sykkylven reine Kinder-egget!

Kjetil Tandstad ved Møbelmuseet i Sykkylven viser fram den første stolen i verda med heil stopping av skumplast, Javastolen frå 1953.