Skriveglade nordmenn

Tor Anders Martinsen i Landslaget for lokalhistorie fortalte at interessa for lokalhistorie fortsatt er sterk i Norge.

I Norge blir det hvert år gitt ut 240 årbøker og andre lokalhistoriske tidsskrifter, fortalte generalsekretær Tor Anders Martinsen i Landslaget for lokalhistorie under en museumssamling i Romsdalsmuseet i Molde nylig. Skriftene gis ut både av lokale historielag, museer og andre organisasjoner. Martinsen tok dette høye antallet publikasjoner som et tegn på at folk i Norge er glade i hjemplassen sin, og at ønsket om å lære å kjenne historia til hjemplassen er stort.

I disse dager skjer det en del endringer i det norske kommunekartet. Mindre kommuner går opp i større enheter. Martinsen trodde ikke det ville endre mye på årbokgeografien. Det er knapt noe sted der nye  og større kommuner har fått egne årbøker. Han viste blant annet til Trondheim som har tatt inn i seg flere av de mindre nabokommunene opp gjennom åra. Fremdeles fortsetter de gamle historielaga og lokalhistoriske skriftene. I Trondheim kommune er det ikke mindre enn 15 av dem. Det viser at folks oppfatning av hjemsted og lokal tilhørighet ikke først og fremst er styrt av politisk vedtatte grenser. Kanskje vil identitetsgrensene endre seg med tiden, med mer tilflytting og utskifting av folk i de ulike bygdelaga, men foreløpig ser det ut til at lokal tilhørighet og stedsidentitet er en tregere materie enn politiske reformprosesser.

Martinsen viste til interessante sammenhenger mellom politikk og den lokalhistoriske bevegelsen. I forbindelse med Scheikomiteens arbeid med kommunesammenslåinger og de to EU-kampene, i 1972 og 1994, ble det etablerte mange nye lokalhistoriske foreninger. Det kan sees på som en del av grasrotmobiliseringa som skjedde da storsamfunnet og "storkapitalen" trengte seg på og ville modernisere og endre strukturer som folk kjente og følte seg trygge i.

Det har vært en innvending mot den lokalhistoriske bevegelsen at den har vært for navlebeskuende og innadvendt. En del av årboksegmentet, for eksempel årbøker som er knyttet til større museum og landslaget sitt eget tidsskrift, Heimen, har en vitenskapelig tilnærming til stoffet, og bruker i sine studier av lokalsamfunn komparasjoner som gjør dem i stand til å se det enkelte lokalsamfunnet i en større sammenheng. Martinsen mente at det i framtida også ville være plass til, og behov for, de folkelige årbøkene med et lokalt fokus. Disse vil kunne være viktige bidragsytere til de mer vitenskapelig innrettede lokalhistoriepublikasjonene. De kan være med å danne grunnlag for sammenligninger mellom ulike lokalsamfunn. I tillegg har de en egenverdi ved at de skaper engasjement og legger grunnlag for demokratisk medvirkning i de ulike lokalsamfunnene.

Heimen er LLH sitt tidsskrift, og det har kommet ut regelmessig siden 1922.

Landslaget for lokalhistorie skal i tida framover skaffe seg oversikt over utgivelsesvirksomheten til historielaga i Norge. Da skal de ikke bare se på de lokalhistoriske årbøkene, men også trekke inn andre publikasjoner som temabøker, dialektbøker, bildebøker m.v. Tor Anders Martinsen kunne opplyse om at Nasjonalbiblioteket har planer om å digitalisere denne litteraturen og legge den ut på bibliotekets digitale "bokhylle." Mange lokalhistoriske lag har allerede kommet langt i arbeidet med å legge egne skrifter ut på nett. De har opplevd at lettere tilgang til stoffet de har gitt ut, har øket interessen for arbeidet deres. Slik er det blant annet fordi mennesker i dag er mobile. De har flyttet fra stedet der de ble født og vokste opp, men opplever det fremdeles som sitt hjemsted.

På samlinga i Molde fikk de frammøtte også del i erfaringene til mangeårig utgiver at lokalhistoriske skrifter i Romsdal, Bjørn Austigard. I 45 år har han arbeidet med dette, både som ansatt i Romsdalsmuseet og som medlem og leder i styret i Romsdals sogelag. For Bjørn Austigard er det ingen motsetning mellom de faglig ambisiøse årbøkene og de som blir drevet av "de glade amatører." - Det er plass til begge slaga og vi må heller gjøre de mer ulike enn å prøve å danne de i den samme forma, sa Austigard. - Folk er forskjellige og har ulike bakgrunner og forutsetninger. I sogelaga sine skrifter må det være plass til alle som har noe de vil formidle. Lokalhistoria tilhører alle, alle har en historie det er verdt å lytte til.

Ja, så lenge det finnes mennesker med interesse for å kjenne sin egen historie, vil det være grunnlag for lokalhistorisk virksomhet og lokalhistoriske skrifter. I alle fall i Norge der demokrati og folkelig medbestemmelse er en verdi de fleste setter høyt.