Om å forbredede seg på det som ikke skal skje

Fylkeskonservator, Jens Peter Ringstad, og arkivansvarlig ved Nynorsk kultursentrum, Anders Aanes, var blant deltagerne på seminaret i Molde. Her er de ved restverdiredningsbilen til Ålesund Brannvesen.

Hvorfor bry seg med slikt som kanskje kan skje en gang, slikt som brann, flomskader, tjuveri, hærverk? Vi har da mer enn nok med å rekke over alle de daglige oppgavene som må løses her og nå? Jo, fordi ulykker og uforutsette hendelser skjer, over alt og stadig vekk - og da er det om å gjøre å være godt forberedt slik at skaden blir minst mulig. Slik resonnerte nok de som inviterte til krisehåndteringsseminar ved Romsdalsmuseet i Molde nylig.

Planer i en skuff
Blant foredragsholderne som var invitert inn var Vera de Bruyn-Oboter ved Ringve Musikkmuseum i Trondheim. I august i fjor skjedde det som ikke skulle skje ved dette museet. Det begynte å brenne i bygningsmassen og store skader oppstod på skjøre museumsobjekter. de Bruyn-Oboter sa at de hadde laga planer for hva de skulle gjøre når noe slikt skjedde, men de hadde i liten grad drillet inn prosedyrene. Det gikk også en stund før de fant skjemaet der det stod hvilke ting som det først og fremst gjaldt å få i sikkerhet.

Slik så det ut før og etter brannen i et rom ved Ringve Musikkmuseum i Trondheim.

Landsomfattende nettverk
Seminaret lærte undertegnede, og sikkert flere, mer om et begrep som kalles "restverdiredning". Det var Ove Brandt fra Finans Norge som fortalte om dette begrepet. Hans organisasjon representerer bank- og forsikringsnæringa i Norge. Det er nettopp disse institusjonene som må trå til og erstatte verdier når de skades eller går tapt gjennom ulykkeshendelser. De er da naturlig nok interessert i å begrense skadeomfanget så mye som mulig. Det er her restverdiredningen (RVR) kommer inn. Brandt fortalte at hans organisasjon nå bruker 16 millioner kroner på årsbasis på restverdiredning. Han mente at de tjente dette inn igjen minst ti ganger. De har gitt penger til brannstasjoner strategisk plassert rundt i Norges land slik at de har kunnet kjøpe inn biler med spesialutstyr for skadebegrensning. RVR i Norge er nå en landsomfattende tjeneste med 23 enheter.

Det har vært en del kirkebranner i Norge, og store kulturhistoriske verdier har gått tapt. Selv i denne brannen greide restverdiredningsteamet å berge ut verdifulle gjenstander.

Tar med vannet!
Brandt forklarte med flere eksempler hvor viktig det er at brannvesenet blir igjen på brannstedet selv etter at brannen er slokket. Ofte har det vært slik at skadeomfanget har øket etter at brannvesenet har forlatt skadestedet, sa han. Da har ofte gjenstandene stått spredt utover, utsatt for vær og vind og tjuveri. I tillegg har påført vann og røyk blitt værende igjen slik at materielle verdier har blitt påført ytterligere skade. Med øket bevissthet rundt dette har det kommet en holdning som sier at brannvesenet skal ta med seg hjem det vannet de har brukt. Derfor er det i restverdibilene utstyr for vannsuging og pulverfjerning. Brandt var ellers tydelig på at de som har pulverapparat burde fjerne disse så raskt som råd. Pulver er effektivt for å slokke branner, men er katastrofalt for gjenstander som utsettes for dem. Pulveret trenger inn i alle åpne porer, og er så og si umulig å fjerne. Også røykfjerning er en viktig del av innsatsen til mannskapet som betjener restverdi-bilene.

Leder i RVR ved Ålesunds Brannvesen, Ole Jonny Flydal, demonstrerer utstyr for restverdiredning.

Viktig å øve
På seminaret i Molde var det med representanter både for museum, kirkebygg og brannvesen i de store byene i Møre og Romsdal. Varabrannsjef Trygve Lennavik i Molde Brannvesen  uttrykte stor tilfredshet med det initiativet til samarbeid som var kommet fra Romsdalsmuseet, ved konservator Hedvig Navelsaker. Lennavik har over lang sett behovet for øket kunnskap om håndtering av kulturhistoriske gjenstander i sin etat. Det er ofte de som kommer først til et skadested, og da er det til stor hjelp at de på forhånd er informert om hvordan de skal gå fram for å berge det som er mest verdifullt, etter at de har sjekket ut personene i området, som alltid har førsteprioritet. Både Lennavik og andre understreket at skriftlige prosedyrer om hva som skal skje i et krisetilfelle er viktig nok. Men det hjelper lite med planer viss man ikke vet hvilken skuff man har lagt dem i, og man ikke har øvd på prosedyrene før ulykka er ute. Lennavik var glad for at nettverksgruppa mellom musea i Møre og Romsdal hadde fått på plass en mal for hvordan man går fram i en førsteinnsats overfor konkrete materialer. Etter at de har gjort så mye de kan for å begrense skadene, blir det videre arbeidet overlatt til tekniske konservatorer, som de også har fått en oversikt over.

Når det gjaldt veien videre så Lennavik for seg at det burde jobbes for å få en beredskapsgruppe innen restverdiredningstjenesten i Møre og Romsdal. En burde også få på plass en beredskapshenger for museene sentralt plassert i fylket. Og ikke minst, det bør gjennomføres årlige øvelser mellom brannvesenet og museene. Konklusjonen til deltakerne på seminaret var at de her fikk nyttige påminnelser om, at det som ikke skal skje, med visse mellomrom skjer- og at det også kan ramme oss. Da er det viktig å være godt forberedt!

Det er viktig å ha en plan for hvem som gjør hva om kriser oppstår.