Ver så god, sitt!

Avdelingsleiar ved møbelmuseet i Sykkylven, Kjetil Tandstad, i inngangspartiet til den nye utstillinga, Ver så god, sitt!

Det var berre så vidt han hadde tid til å ta juleferie, avdelingsleiar ved Norsk Møbelfaglig Senter i Sykkylven, Kjetil Tandstad. Heilt fram til siste arbeidsdag før jul var det hektisk monteringsaktivitet i utstillingslokalet til møbelmuseet i Sykkylven. Møbelveteranane Arve Grønmo og Svein Asbjørnsen arbeidde så støyvføyka stod med tilpassing av deleveggar der det skal på plass bilete og tekstar med informasjonar om møbelindustriens utvikling dei siste hundre åra. Allereie tidleg i januar 2014 må møblar og verkstadinteriør og alt det andre som skal utgjere møbelmuseet si faste utstilling vere på plass, for då er det venta besøk av lærelystne skuleelevar.

Kjetil har tru på at tidsplanen skal halde, og han ser fram til at alle brikkene skal falle på plass i det puslespelet som ei slik utstilling er. Førebels ligg dei forskjellige utstillingselementa i haug og dungar i inngangsområdet til møbelmuseet. Det einaste som er skikkeleg på plass er ein stor vegg med bilete og tekst og tittelen på utstillinga: Ver så godt, sitt! Dersom ein skulle følgje det rådet den førjulsfredagen vi var på vitjing, måtte vi ha innteke den sitjande posisjonen på golvet. Og det er kanskje ikkje så gale, for det var nok der stolen si historie starta.

Møbelutstillinga som snart er på plass i museumsbygget i Storgata i møbelhovudstaden Sykkylven er fire-delt. Sentralt i utstillinga finn vi ein rekonstruksjon av ein møbelsnikkarverkstad slik han var i industrien sin barndom, før siste verdskrigen. Her er mykje gjort for at dei besøkande skal få ei kjensle av korleis det var å arbeide i dei tidlege møbelbedriftene. Høvelbenken er på plass, tilliks utstyret dei trong for å lage korgmøblar, og å gje stolane stopning. Tak og veggar har ein historisk patina. Det var her eventyret starta.

Kjær juletradisjon

Stearinlyslaging er ein av dei faste aktivitetane på førjulssøndagen på Sunnmøre Musem. Dag Brøther t.h. er lysstøypesjef.

Førjulssøndagen ved Sunnmøre Museum i Borgundgavlen vert berre meir og meir populær. Andre søndagen i desember var mange av husa i museumstunet fylte med born og vaksne som arbeidde med praktiske oppgåver, eller koste seg med god mat og varm drikke. Avdelingsleiar ved museet, Siw Solvang, fortel at over 2000 små og store besøkande var innom portane, og det er det største besøkstalet dei har registrert på alle dei åra førjulssøndagen har vore arrangert.

Det er knapt nokon tid på året at tradisjonane står så sterkt som i julemånaden. Då vil vi at det skal vere slik som det alltd har vore. Då vil vaksne gjenoppleve den gode stemninga og forventningane dei hadde i sin eigen barndom, og dei vil gjerne at born og barneborn skal få del i dei same opplevingane. Og kvar er det meir naturleg å bli ført inn i juletradisjonane enn på eit museum? Sunnmøre Museum har menneske som veit meir om lokale juletradisjonar, julemat, juledekorasjonar og tradisjonelle julegåver enn dei fleste. Denne søndagen fann vi dei i museumshus midt i flokken av barn og voksne. Mellom aktivitetane dei gjennomførte var; produksjon av matter og eplebåtar, honninglys og trebåtar. I Framgardstova var det kinning av smør og i kyrkjebudene ved sjøkanten var det sal av julenek, keramikk og skinn.

Vi tok oss ein tur bort til handverkargata i enden av museumsområdet. Her var det hengt opp grankransar på tvers av gata, og i alle husa var det lys og varme. Det var reine Skomakargatestemninga. I skomakarhuset var det rett nok ingen skomakar Andersen. Her hadde knivmakar Svein Johansen frå Sykkylven utstilling av mange av knivane han har laga. I smia fann vi smeden i arbeid og i Larsnesbuda freista to jenter med gammaldags godteri. Godteri av eit litt anna slag fann vi i Dybhuset, der styreleiar i museet, Ragna Dahl Grønnevet og fylkesformidlar Ingvill Wille laga sirupssnittar til den store gullmedalje.

Ingvill Wille og Ragna Dahl Grønnevet inviterer til smaking av omnsferske sirupssnittar.

Dei som vart kalde av å gå i julegatene og mellom dei gamle museumshusa, kunne gå inn i det store museumsbygget. Her var kafeen full heile dagen, og sveler og kaker gjekk ned på høgkant. Elles var dei ulike etasjane i museumsbygget også fylte med aktivitetar. Her fekk borna lage julekorger og julenisser, leike med tinnsoldatar og hoseband. I underetasjen var det demonstrasjon av trykking på gamlemåten. Underteikna skribent residerte på det som truleg var dagens rolegaste stand, der Årbok for Sunnmøre vart selt. Denne dagen var det borna som fekk bestemme aktivitetsløypa. Dei vaksne tek nok sin monn igjen med hyggeleg julelesnad når julepynten er på plass og julekakene er ferdig baka.

Møbelgründere under lupen

Møbelgründer Ragnar Sandnes i samtale med daglig leder ved Norsk Møbelfaglig Senter, Kjetil Tandstad. (Foto: Eldar Høidal.)

En søndagkveld i april satte Venneforeninga til Norsk Møbelfaglig Senter fokus på gründerne innen møbelindustrien. Det var i mellomkrigsåra at unge sykkylvinger gikk i gang med produksjon av møbler og møbeldeler,  ikke bare for det lokale markedet, men for hele landet. Spørsmåla som ble stilt var blant andre, hvorfor startet så mange bedrifter i Sykkylven nettopp da, og hva var det som særpreget de personene som etablerte bedrifter.

Mellomkrigsåra var en periode med stagnasjon i det etablerte næringslivet – det var få andre utveier enn å komme i gang med noe i egen bygd. Tidlig i perioden var det mange som emigrerte til USA. Konfeksjonsfabrikanten Tomas Strømme husket at av hans konfirmantkull fra 1921 var det bare han som ikke reiste over til USA. Rundt 1928 ble den veien helt stengt. I byene var det heller ikke så mye å hente, der måtte de først og fremst gi arbeid til byens egne arbeidssøkere.

Tiltakssomme sykkylvinger fant utveier hjemme fra ca 1930. I Sykkylven hadde de også gård og grunn som ga trygghet – og mat. De kunne greie seg om det gikk litt tid mellom inntektene. Gårdene ga i tillegg trygghet for bankene som lånte ut penger til nye verkstedeiere. De fant arbeidsfolk/hjelpere blant slektninger og kamerater, folk som de kjente og visste kvalitetene til. Slik gjorde Jens Ekornes det, og Hjalmar Brunstad og Otto Hjellegjerde.

Stø kurs for Stiftinga

Direktør ved Stiftinga Sunnmøre Museum, Ivar G. Braaten, la fram administrasjonen  sin  årsmelding  under Stiftinga sitt årsmøte nylig.

Det er årsmøtetid - også for musea, og onsdag 20. mars var det tid for Stiftinga Sunnmøre Museum til å gjøre opp status for året som har gått. Stiftinga består i dag av 11 forskjellige museumsinstitusjoner på Sunnmøre - og en i Romsdal. Det er Ivar Gunnar Braaten som er direktør for Stiftinga og på årsmøtet kunne han presentere en fyldig årsmelding for representanter for musea, sunnmørskommunene og fylkeskommunen. Et av de første punktene i meldinga som Braaten stoppet opp ved var oversikten over antall gjenstander som Stiftinga har i sin forvaring. Hele 69.464 gjenstander tas vare på av museumsansatte rundt om i regionen. Dette er gjenstander med svært ulik alder, her finnes både flintrester fra steinalderen og moderne tekniske hjelpemidler fra vår egen tid. Et prioritert felt for Stiftinga Sunnmøre Museum, fortalte Braaten, er å gjøre disse gjenstandene tilgjengelige for alle som er interesserte i å lære mer om regionens historie. Ikke slik at alle skal få ta på eller bruke gjenstandene, men de skal få se bilder av dem og få vite hvilken funksjon de hadde. Dette skjer gjennom det store digitaliseringsprosjektet som musea i distriktet er involvert i. Alle musea registrerer gjenstander og legger inn bilder og opplysninger om dem i et program som heter Primus. Så blir disse informasjonene lagt ut på en nettportal som heter Digitalt museum. Her kan mennesker over hele landet, ja, hele verden, gå inn i museumsmagasinene og få vite mer om gjenstandene og om tiden da de ble brukt. Tidligere måtte du helst kjenne en museumsansatt for å få kikke på gjenstandene som lå innelåste i magasin. Nå ligger de et tastetrykk unna, for alle som vil vite og lære, sa Ivar Gunnar Braaten.

Fra årsmøtet til Stiftinga Sunnmøre Museum, i museet sin luftige kafeteria. 

Stiftinga Sunnmøre Museum er den største kulturinstitusjonen mellom Bergen og Trondheim, med 44 ansatte som utfører ca 37 årsverk Alle disse medarbeiderne arbeider ikke under samme tak, men i museum spredt rundt om på Sunnmøre. Tidligere stod disse musea på egne bein, men etter den store museumskonsolideringa i 2003/04 kom de inn under en felles paraply. Denne modellen har de gode erfaringer med, fortalte Braaten. Styrken ved den er at en beholder lokalt engasjement, som fører både til frigjøring av pengemidler og arbeidsinnsats fra mange frivillige. Det er tvilsomt om en hadde fått frigjort alt dette engasjementet om museet var samlet under ett tak, feks i Ålesund. Likevel understreket direktøren verdien av fellesprosjekter som binder organisasjonen sammen. Noen av de viktigste fellesprosjektene nå for tida er 2014-satsingene. Blant disse er ny utstilling ved Dalsfjord fyrmuseum, registrering av kulturminner langs den gamle Flåværleia og oppbygninga av ny utstilling om Sunnmøres første by, Borgundkaupangen.

På årsmøter er det som regel valg. Slik også her. Det må være interessant og givende å sitte i styret for Stiftinga Sunnmøre Museum, for hele styret tok gjenvalg. Det vil si at Ragna Dahl Grønnevet fremdeles sitter i styrelederstolen en periode til. Med seg i styret får hun Jørgen Holte, nestleder, Kirsti Indreeide, Anne Dyb Liaaen, Bjørn Nedreskodje, Robert Voldnes og de ansattes representant, Ingvill Wille.

Da Dahl Grønnevet takket for fornyet tillit, understreket hun at hun er heldig som får representere en organisasjon med så mange kompetente medarbeidere som Stiftinga Sunnmøre Museum har. Av og til slutter folk og det er alltid spennende om det vil komme nye og fylle opp tomrommet. De opplever alltid at det er mange som ønsker seg arbeid i museet, som regel kan de velge blant mange godt kvalifiserte søkere. Hun berømmet også museet sine gode støttespillere, sponsorer som Sparebanken Møre og Stiftelsen Kjell Holm. - Det er ikke mange forunt å få fullfinansiert et byggeprosjekt med eksterne midler som vi opplevde med den nye båthallen, sa  styrelederen. Nye prosjekt står på beddingen, og kjenner vi museumsledelsen og de gode støttespillerne rett blir nok de også realiserte i tråd med planene.

Nytt liv for Borgundkaupangen

I dette området skal dei nye formidlingsbygga for Borgundkaupangen førast opp. 

Sunnmøre Museum ligg i Borgundgavlen ved Katavågen og Klokkersundet. Det er ikkje tilfeldig at det vart lagt eit museum nettopp hit. Og det var ikkje berre fordi det her var god plass til å setje opp gamle hus frå kommunane på Sunnmøre. Nei, her, tett ved den nye Ålesundsbyen, var det for ca tusen år sidan ein handelsstad - ein kaupang -  og eit kyrkjesentrum som syda av liv og aktivitet. Dette er ikkje ny kunnskap for dei som kjenner litt til museet, og heilt frå 1978 har Sunnmøre Museum hatt eit formidlingsbygg som viser noko av det som er funne i den gamle kaupangen og den verksemda som har vore her. Men bygget er smålåte og yter ikkje rettferd til staden og den betydninga Borgundkaupangen hadde i mellomalderen.

Difor har museet no lansert planar om eit kraftig løft for mellomalderformidlinga si: Formidlingsbygget skal pussast heilt opp og utvidast, det skal lagast til ei kai og reisast ein kopi av eit av dei bygga som stod på denne staden for ca tusen år sidan. Regionskonservator og mellomalderhistorikar Jarle Sulebust er hovudarkitekt bak planane og den som kan mest om Borgundkaupangen. Han fortel at staten har ytt midlar til planlegginga og gjennomføring av startfasen i prosjektet. Museet definerer dette som ei av sine hovudsatsingar i samband med 1814-jubileet.

I den store sunnmørssoga, I balansepunktet, har Jarle Sulebust ein artikkel om formingsåra til Sunnmøre, frå 800-talet. Her viser han mellom anna kor sentralt Borgundkaupangen stod som handels- og administrasjonsstad i tidleg mellomalder. Det var hit fiskarane kom med fangstane sine for å selje dei til oppkjøparar som handsama dei og selde dei vidare. Frå 1100-talet står Borgund også fram som administrativt sentrum i rettsvesenet. Det vart halde fylkesting her, og i Borgund heldt kongens lokale representant, syslemannen, til. Truleg var det også bispesete på Borgund like etter at kristendomen vart innført her i landet. Det er då ikkje vanskeleg å skjøne at Jarle ivrar etter å få til noko meir her ved vågen enn det beskjedne formidlingshuset som ligg her i dag, og som ikkje er tilrettelagt for heilårsbruk.

Klokkersundet

Ny styrar ved allsidig museum i Volda

Museumsstyrar ved Volda bygdetun, Grethe Sliper Helset,  med ei kiste med spennande innhald.

Kistegleder, vert det kalla, når ein grev i gamle saker og finn dokument eller gjenstandar som ein knapt ante eksisterte. Under opprydding på den 170 år gamle Garvarbuda i Volda gjorde nytilsett styrar ved Volda bygdetun, Grethe Sliper Helset, eit funn som fekk henne til å sperre augnene opp. Under nokre gamle huder fann ho ei kiste der det var brev og forretningsdokument frå 1840-åra. Dokumenta tilhøyde den første garvaren som dreiv i buda, frå 1838, Carl Rødset. Her fann dei brev frå ein kunde i Ålesund som betalte for eit parti huder med kvartsstein. Her var også brev frå kundar i London, noko som viser at dette var den første eksportbedrifta i Volda. Grethe, som er utdanna historikar, ser fram til å setje seg ned med dokumenta og gå grundigare gjennom dei. Kanskje kan det resultere i ein artikkel i neste "Voldaminne".

Men før ho dukkar ned i gamle dokument har Grethe andre planar. Som nytilsett museumsstyrar ved Volda bygdetun er det mykje å setje seg inn. Grethe er styrar for det museet på Sunnmøre som har flest bygningar, om ein ser bort frå modermuseet Sunnmøre Museum i Borgundgavlen. Ikkje nok med at ho skal sjå til alle dei tjue husa i sjølve museumstunet på Hauleitet. Grethe har også ansvaret for Garvarbuda, for Sivert Aarflot-museet på Ekset og for dei rekonstruerte bygningane i Elvadalen ved Volda sentrum. Heldigvis har ho museumshandverkar Reidar Humberset med på laget, men Grethe går ikkje av vegen for å traktere hammar og sag sjølv, og ta fatt på utbetringsarbeid der ho ser at det er nødvendig. Ein må vere allsidig i eit lite museum med knapp bemanning.

Grethe har laga til ein årsplan for museet som viser at det skal skje mykje i dei mange husa som ho rår over fram til sommaren. Det ho vil prioritere fremst no dei første vekene er opprydnings- og istandsettingsarbeid på Garvarbuda. For nokre år sidan hadde dei ein faglært garvar i sving her. Då dreiv dei eit levande museum i buda. Grethe vil undersøke om det er mogeleg å knytte til seg ein person som vil gå i lære i garvaryrket eller ein faglært garvar som kan ta i bruk produksjonsutstyret att. Etter det ho veit er dette eit av dei svært få garverianlegga i Norge som står klart til å takast i bruk. Det er synd om denne ressursen skal stå uverksam, meniner Grethe. Ho ser for seg at garvaren kan lage ymse skinnprodukt, til dømes skinnklede som dei kan selje og som dermed kan vere med å finansiere garveridrifta. Elles har ho innleia eit samarbeid med matlina ved Høgskulen i Volda om å bruke Garvarbuda til undervisning og arrangement. Til  sommaren skal det vere opent for folk flest i buda, også i butikken der dei vil selje lokale varer, mellom anna kortreist og lokalprodusert mat. Ho syslar også med planar om ei sommarutstilling i Garvarbuda. Her vil ho invitere folk i ulike aldersgrupper til å kome med gjenstandar som var viktige i deira liv då dei var 16 år. Det har ikkje så mykje med garving å gjere, men det vil gjere museet relevant for fleire enn dei som normalt oppsøkjer det. Grethe er oppteken av å engasjere folk flest i museumsaktivitetane.