Vår felles historie

Rekonstruksjon av oldtidskunst i Pergamonmuseet i Berlin. Også oldtida var fargerik.

Vi ansatte ved Sunnmøre Museum fikk nylig være med på fagtur til Berlin. Berlin må være en av de europeiske byene som har størst museumstetthet, så noe bedre turmål for museumsfolk er det vanskelig å finne.
   Sunnmøre Museum består av tretten forskjellige avdelinger. Og i avdelingene er det mennesker med ulike oppgaver og interesser: tømrere, kafeansvarlige, industrihistorikere, tekniske konservatorer, pedagoger, vaktmestere, markedsfolk mm. Uansett bakgrunn og oppgaver, formidlere av historia er vi alle. Og vi kunne lære noe av alle musea vi besøkte- både hvordan ting skulle gjøres og hvordan vi helst ikke skal gjøre det.

En hovedgrunn til at jeg går på museum er at jeg vil lære mer om det stedet jeg besøker. Da kan det kanskje virke som et bomskudd at det første museumsbesøket mitt gikk til Pergamon-museet på Museumsinsel (Museumsøya). Museet har fått navnet etter Pergamon, en oldtidsby ved kysten av Lilleasia i dagens Tyrkia. Byen ble i 133 f.kr. innlemmet i Romerriket. På museet kan vi først og fremst lære om oldtidskulturer, som danner grunnlaget for den vestlige kulturen som både Berlin og Norge er en del av. Men selve museet forteller også noe annet om Tyskland. Det ble bygget opp i perioden 1910 til 1930 da Tyskland hadde ambisjoner om å tre fram mellom de mektigste nasjonene i verden. Flere av de andre europeiske stormaktene, i første rekke England, hadde allerede fått museum som viste røttene til den europeiske kulturen. Tyskland ville ikke være mindre, og stormaktsambisjonene resulterte i museum som vi fremdeles kan lære av, både eldre og nyere historie.

Det ukjente livet i fjøra

Brennmaneten er også et nyttig sjødyr, sa akvarist Jan Einarsen til en lydhør forsamling.

Museum er først og fremste kjente som veivisere til fortidas landskap. Men museum kan også vise vei i samtidas naturlandskap. Slik som Sykkylven Naturhistoriske Museum gjorde en tidlig høstsøndag i år. Museet inviterte små og store til fjørevandring i Søvika i Sykkylven.

Jeg må innrømme at for meg har fjøra på Nordvestlandet stort sett vært grå steiner, mose og tare. Det måtte altså en museumsvandring til for at jeg skulle få øynene opp for alt livet som faktisk finnes på og under fjøresteinene. De barna som hadde møtt fram på fjøredagen fikk utdelt plastbokser, hover og kikkebokser. Så gikk de med ekte utforskerglede løs på det tjue meter brede fjørebeltet. De snudde steiner og fant små krabber, de vasset i sjøkanten og kom opp med fire- og femarma sjøstjerner. Små snegler og skjell var også en del av fangsten som etter hvert hopet seg opp ved landingsvoren der akvarist Jan Einarsen tok oppstilling for å kommentere det som fjøresankerne hadde samlet inn.
  Her var barn i alle aldrer, også under skolealder, men det var stillere enn i et klasserom da Einarsen begynte å fortelle om livet som myldret her i fjæra, like under beina til oss som var frammøtte. Einarsen holdt opp den firearma sjøstjerna - eller var det fire bein den hadde? Einarsen visste det meste som er å vite om dette sjødyrslaget som har vært helt uforandret i 300 millioner år. Sjøstjerna fungerer pefekt og gjør de rette tingene for å overleve, selv om den verken har hjerne eller øyne, sa han. Tenk at et vesen kan handle fornuftig uten noe å tenke med! Kanskje er det nettopp derfor den klarer seg så bra, ressonerte akvaristen. Og med hensyn til det manglende beinet. Sjøstjerner skal ha fem bein og det beinet som denne sjøstjerna mangla, ville snart vokse ut igjen. Tenk om det var slik med oss også, sa Einarsen, og slapp stjerna tilbake i sitt rette element.