Veiviseren til Norges steder

Hva hadde sommer-Norge vært uten musea? For eksempel McDonaldsburgere og badeland.. For de som ferdes langs europa- og riksveier i vårt langstrakte land kan det av og til være vanskelig å vite hvor de befinner seg. Omgivelsene og opplevelsene kan virke standardiserte og internasjonaliserte. Prangende bensinstasjoner og reklamefylte supermarkeder bidrar sterkt til det.  For mange av oss som er på reise er det et poeng å bli nærmere kjent med stedene vi kommer til. Vi reiser for å oppleve noe nytt, for å ta de nye stedene på pulsen, for å finne ut hva det er som skiller dette stedet fra det forrige stedet vi besøkte. Det er her museene kommer inn. Museene er nettopp steder der det lokale særpreget blir formidlet i konsentrert form, her møter vi som reisende mennesker som kan fortelle om hvordan denne plassen har vokst fram og hvordan den faller inn i den regionale og nasjonale mosaikken. (Bildet er hentet fra Norsk Kulturarv sin hjemmeside.)

Museet ved sjøkrysset

Det er skikkeleg historisk sus over Herøy kystmuseum. Det er barnelærdom at det var sjøen som var den viktigaste ferdsleåra for folk i gamle dagar. Og tidleg i den norske historia budde dei fleste menneska langs kysten, og vegen nordover, Nordvegr, var kystleia. Etter det krevjande Stadhavet gav Herøy lun hamn og sjans for kvile og bunkring, før ferda gjekk vidare, nordover.

Det er Herøy si strategiske plassering som er utgangspunktet for dei rike og dramatiske hendingane som kan knytast til staden. Vi treff museumsstyrar Håvard Hatløy med øksa i handa i den gamle sjøbuda frå 1770-åra. Sjølv om han er travelt oppteken med ei omfattande restaurering, tek han seg gjerne tid til fortelje oss om staden si historie.

Gode venner

Noko av det eg likar best ved Stiftinga Sunnmøre Museum er at eg har fått så mange nye venner! Før museet eg har vore med å drive, Norsk Møbelfaglig Senter, kom med i den nye eininga i 2004, var vi i det daglege henvist til oss sjølve. Det mangla ikkje på arbeidsoppgåver, men arbeidsfellesskapen var svært avgrensa for oss som heldt til i einmannsmuseum.

   No er det så mykje likare. Treng vi hjelp med ei utstilling eller med ein aktivitet så er det berre å ringe ein venn. Vi vert ikkje millionærar ved å ringe til vennene våre, men vi får utretta så mykje meir enn før, og så får musea våre stadig nye venner fordi vi kan vere meir utoverretta og ha fleire aktivitetar.
  Sjå berre kva dei får til i Sykkylven i helga. Då går dei årvisse Sykkylvsdagane i kommunesenteret Aure av stabelen. På grasbøane like ved sentrumskjerna er det funne spor etter busetnad mange tusen år tilbake. Arkeologane trivst godt på Auremarkane. Det gjer også Stiftinga Sunnmøre Museum sin eigen arkeolog, Heidi Haugene. Til dagleg er ho leiar ved Godøy Kystmuseum, men då dei ringde frå Sykkylven for å få Heidi med på formidlinga av jarnalderfunna på Aure, var det ikkje nei i hennar munn. Ho allierte seg med leiarane ved dei to musea i Sykkylven, Naturhistorisk Museum og Norsk Møbelfaglig Senter, og dei vart gjerne med for å løfte fram den historiske arven i kommunesenteret i Sykkylven. Det var truleg lite møbelproduksjon i Sykkylven i jarnalderen, men museumsvenner held ikkje så hardt på revira sine. Dei veit at ei teneste eine vegen ofte gjev resultat tilbake. Difor sit Magnhild ved naturhistorisk i helga og steikar fisk på treheller, medan møbelfaglege Kjetil rettleiar i lærposesying og runeskriving.
  Slike fellesprosjekt er det mange av i den nye Stiftinga. Venner er gode å ha:-)

Eierstyra i arbeid

Det er nå over fem år siden at Stiftinga Sunnmøre Museum ble etablert. Det var et spennende prosjekt der elleve ulike museum skulle samles inn under den samme paraplyen. På Sunnmøre var det en desentralisert modell som ble valgt i det som ble kalt museumskonsolideringa. Det vil si at de elleve musea fortsatte i stor grad som før, med samme navn, samme virkeområde og med samme bemanning.

Sunnmøringene er kjent for å være sterke individualister, og kanskje var det nettopp denne desentraliserte modellen som var nøkkelen til at samordningsprosessen gikk så smertefritt her som den gjorde. I går var bloggeren på møte for eierstyra under Stiftinga Sunnmøre Museum-paraplyen, og det virker som om alle fremdeles er enige om at det steget man tok i 2004 var det rette. Det utvidede museumsfellesskapet har ført til at alle de museumsansatte på Sunnmøre har blitt med i et faglig nettverk der får del i erfaringer og kunnskaper som kolleger har sanket gjennom flere tiår.  Og de får tilbud om kurs og samlinger der de blant lærer hvordan de skal vinne fram i kanaler som denne blogger-kanalen. Trenger avdelingsmusea hjelp i spørsmål som har med utstillinger, markedsarbeid, gjenstandsbevaring å gjøre så er det alltid personer en kan spørre. De fleste er enige om at konsolideringa har ført til en kvalitetsheving i det regionale museumsarbeidet.