fredag 18. mars 2011

Midt i verdensarven

Kari-Anne Nilsen har nettopp lagt bak seg en flott vinter på Ytste Skotet. Og nå kan hun se fram til dager som dette.
Kari-Anne Nilsen føler seg priviligert. Fra sitt utkikkspunkt på Ytste Skotet har hun oversikt over det vakreste fjordlandskap en kan tenke seg. Fjellgården i Storfjorden ligger like ved verdensarvområdet ved Geirangerfjorden. Nå er det kommet forslag om at det definerte verdensarvområdet skal utvides til å gjelde fjordstrekningen helt ut til Furstranda i Sykkylven kommune. Og dersom det blir godtatt kommer Ytste Skotet midt i smørøyet av arven som Kari-Anne gjerne deler med resten av verden.
 
Kari-Anne snakker seg fort varm om de unike verdiene i natur- og kulturlandskapet hun er omgitt av. Bloggeren er en tanke mer tabloid og er minst like interessert i å høre med henne om hvordan det var å overvintre på Ytste Skotet som den første på flere tiår. Men det ser hun ikke på som noen prestasjon å snakke om. Det har jo folk gjort i hundrevis av år før henne. Vel var de ikke aleine som tobeinte slik som Kari-Anne har vært, men nei, verdensarvstatusen er mer å snakke om. Så slik får det bli.

Situasjonen er altså den at det bare er deler av Storfjorden som er definert som verdensarvområde; den indre delen og områdene knyttet til den verdenskjente Geirangerfjorden. For Kari-Anne og de som har foreslått en utvidelse av området blir det for snevert. Også gårdene lenger ute som Espehjellen, Vidhammer, Holmegardane, Vidnes og Fausa m.fl. hører med i denne helheten. De forteller hver sin lille bit av natur- og kulturhistorien til dette spektakulære fjordlandskapet som folk besøker i tusentall hver sommer. Ikke minst kan Ytste Skotet bidra til å fylle ut fortellingen om Storfjorden, sier Kari-Anne. Der har de nemlig nå begynt å drive gården mer aktivt igjen. Kari-Anne har selskap av både sauer og høner, og nå bli alt graset som vokser på fjellhyllene og myrene rundt gården slått, og brukt til fôr. De har også satt i gang et forskningsprosjekt på et myrfelt, som de har delt opp i ruter. Målet er å sammenligne hvordan det biologiske mangfoldet utvikler seg på områder som blir slått i forhold til de som får ligge urørt. I dette myrfeltet har Kari-Anne funnet 56 ulike plantearter, og det er uvanlig mye til myr å være.

fredag 11. mars 2011

Underlige funn

Underlig funn på Straumsheimsætra i Sykkylven. Kan det være rester av et falkefangstanlegg? Foto: Eli Høydal.
I går kveld var jeg heldig å få en svært kortreist kulturopplevelse, der to av musea i Sunnmøre Museum-paraplyen var involvert. Jeg bor innerst i Sykkylvsfjorden, midt mellom tinderader. Her har jeg bodd i over tjue år, uten å vite hvilke kulturminner jeg er omgitt av. Slikt trenger en museumsfolk for å bli opplyst om! Og museumsfolk stod sentralt på arrangementet "Underlege funn" som de inviterte til i ungdomshuset Vårvon, et lite steinkast fra mitt eget hus.

Underlige funn... Tittelen på arrangementet tok blant annet utgangspunkt i en opplevelse et par i nabolaget mitt, Eli og Ole Høydal, hadde hatt da de var på en tur i nærområdet for noen år tilbake. Litt oppe i høyden her, ligger Straumsheimsætra, der gårdbrukerne i området hadde dyra sine sommersdag. Bakenfor sætra, litt lenger opp i dalen, oppdaget Eli og Ole plutselig noen steinformasjoner som tydelig var laget av menneskehender. Steinene i formasjonene var godt mosegrodde, så det var tydelig at konstruksjonen var noen år gammel, sannsynligvis noen hundre år. Det de så var noen store steiner som sannsynligvis var stilte opp på høykant, og ringer av mindre steiner rundt. Det var to slike konstruksjoner.
   De undret seg selvfølgelig over hva dette kunne være, og tok kontakt med arkeologer og eksperter på gamle kulturminner. Tidlig kom det opp en forklaring om at dette kunne være et falkefangstanlegg. Andre mente det like gjerne kunne være en offerplass fra hedensk tid. Det var for kanskje å få et svar på mysteriet at det ble invitert til møte i Ungdomshuset Vårvon. Naturhistorisk Museum i Sykkylven var medarrangør og arkeolog Heidi Haugene ved Sunnmøre Museum/Godøy Kystmuseum var invitert med for å komme med sine vurderinger.
 
Heidi startet med å si at hun var glad for at folk har øynene med seg når de er ute og går på tur, og ikke minst for at de melder fra om det de ser. Arkeologene er helt avhengige av å få inn slike rapporter, for de kan ikke selv dekke alle kvadratmeter av fjell- og naturterreng i Norge. Og så var det de konkrete funnene: Kunne dette være et falkefangsanlegg. Tjo.. det kunne det godt være, mente Heidi. Falkefangst var en utbredt aktivitet i Norge helt fra 1100-tallet. Det var ikke alle og enhver som kunne ta del i fangsten. Særlig var jaktfalkene ettertraktede fugler. De ble brukt av fyrster over hele Europa, og videre også. Offerplass trodde ikke Heidi at dette kunne være. Til det lå stedet for langt fra det som var allminnelige ferdselsveier.



fredag 25. februar 2011

Stina stiller inn fokuset

Bergensjenta Stina Aadland Jensen er nå på plass som fotoarkivar på FylkesFOTOarkivet.
I snart to måneder har Stina Aadland Jensen arbeidet som fotoarkivar i FylkesFOTOarkivet i Ålesund. Hun er med det godt i gang med sitt toårige vikariat i stillingen. Bergensjenta visste ikke mye om Ålesund og Sunnmøre før hun kom hit. Som utdannet kunsthistoriker kjente hun til jugendarkitekturen i Ålesund, og at det var et godt fotballag i byen. Ellers var Sunnmøre et blankt felt i Stinas hode. Det har det alt blitt en endring på. Skal en lære mye om et distrikts fortid og samtid på kort tid er studering av gamle bilder tingen. Stina har brukt de første to månedene i jobben til å gjøre seg litt kjent med det som så langt er samlet inn og registrert i fotoarkivet, og å planlegge hva hun skal prioritere av innsamlings- og registreringsarbeid framover.
   Noe av det første hun vil gjøre er å reise rundt til museene i regionen og skaffe seg en oversikt over hva som finnes her. Ellers er det ikke bare museer som har bildesamlinger. I noen kommuner har de historielag som har gjort et stort arbeide med å samle inn historiske bilder fra private. Akkurat når dette skrives er Stina i samtale med folk fra Ørskog historielag som gjennom flere år har vært en god leverandør til FylkesFOTOarkivet. Ellers har noen kommuner selv tatt initativ til bildeinnsamlinger. Det finnes også store arkiv etter profesjonelle fotografer og amatørfotografer rundt om i distriktet. Noe av det er registrert allerede, men mye står ugjort.

lørdag 19. februar 2011

Fugleegg i bomullsreir


En del av egg-gava til Naturhistorisk Museum
 Hva kom først? Høna eller egget? Dette grunnleggende spørsmålet skulle de nå ha gode forutsetninger for å finne svaret på ved Naturhistorisk Museum i Sykkylven. Nylig mottok museet som gave 500 fugleegg i varierende størrelser. Alle egga er varsomt merka og lagt i skuffer på et mjukt leie av bomull.

Museumsstyrer Magnhild Vatne sier at eggsamlinga vil være et viktig tilskudd til utstillinga av fugler som de nå har. Mange barn som er på besøk lurer fælt på hvordan egga til fuglene som er utstilte ser ut. Nå skal de få synlige svar. Magnhild er nå i ferd med å kjøpte nye hyller som eggene skal plasseres i. De vil stå like foran de fuglene som legger de ulike eggene.

 Noe som er spesielt fascinerende med egga er hvor godt de er tilpasset det naturmiljøet de har vært i. I samlinga, som kun består av egg fra Sunnmøre, er det blant annet egg fra sjøfugler. De har en form og en vektfordeling av eggmassen som gjør at de ikke skal ramle ned fra fjellhyllene der sjøfuglene har reira sine. Ellers har egga ulike fargesammensetninger og mønstre for å gå mest mulig i ett med landskapene de hører hjemme i.

Det var Anette Søreide Hjelle i Sykkylven som kom med gaven til museet, og samlingen er skapt av hennes far som hadde eggsamling som en kjær hobby. Hun forteller at barna ofte fikk være med faren på turer i skog og mark, og at de lærte mye om fugler og fugleliv på disse turene. Faren var hensynsfull og forsiktig der han gikk fram, og understreket at man aldri skulle ta fra reir der det var få egg. I dag er det ikke lenger lov å samle inn egg, for noen av fugleartene våre er utryddingstrua. Derfor er denne samlinga ekstra spesiell. Et besøk ved Naturhistorisk Museum kan få barn og voksne til å undre seg over mangfoldet i naturen. Kanskje kan man også få svar på noen av de spørsmålene man har. Men hva som kom først av høna eller egget... Se det blir kanskje verre?

torsdag 3. februar 2011

Møbelinspirasjon

Mange møbelinteresserte kommer innom Norsk Møbelfaglig Senter for å se hvordan oppussingsarbeidet skrider fram. Her er stortingsrepresentant Heikki Holmås på besøk. Til venstre blogger Eldar H., videre Kjetil Tandstad og Holmås. Foto: Snekker Frode Tandstad.
Sykkylven er Norges møbelkommune nummer en. Derfor ligger selvfølgelig landets eneste spesialmuseum for industriproduserte møbler i Sykkylven; Norsk Møbelfaglig Senter. Siden år 2000 har museet holdt til i en tidligere konfeksjonsfabrikk i Sykkylven sentrum. Avgrenset plass har gjort at senteret bare har kunnet holde seg med én utstilling. Fra 2005 har det vært utstillingen "Industrieventyret på Sunnmøre". Både vi som arbeider ved senteret og de som besøker oss synes at det er en flott og innholdsrik utstilling, og at det naturligvis må være en slik utstilling i et museum som skal fortelle om hvordan møbelindustrien slo rot og vant fram på Sunnmøre. Men vi er også klar over at det skulle ha vært noe mer her. Møbelindustrihistorien rommer så mye mer.
Og nå lysner det. I disse dager er snekkere, murerere og elektrikere i ferd med å avslutte arbeidet med møbelfaglig senter sine nye lokaler. I tillegg til lokalene i grunnetasjen har senteret fått disponere 200 kvadratmeter i andre etasje. - Det vil si at utstillingsarealene blir mer enn fordoblet, forteller daglig leder ved Norsk Møbelfaglig Senter, Kjetil Tandstad.