Museenes digitale utfordring

Museumsseminaret ble avviklet i nasjonalmuseet i Helsinki.

Museene har ambisjon om å være samfunnets kollektive minne. Denne ambisjonen har museene søkt å oppfylle gjennom å ta vare på representative gjenstander fra ulike epoker og områder. Museene har også samlet informasjon om gjenstandene, ved minneinnsamlinger og dokumentasjon gjennom skriftlige dokumenter og bilder.

Museene vil også drive med samtidsdokumentasjon, og da stilles de overfor en rekke utfordringer. En betydelig utfordring er det store antallet gjenstander det moderne mennesket omgir seg med. Det er stor forskjell fra en nøkternt innredet bondestue på 1700-tallet til en gjennomsnitts utrustet enebolig i 2016. Det er anslått at et moderne menneske bruker mellom 30- og 40.000 gjenstander i løpet av et liv. Museene har ikke store nok magasin til å ta vare på alle gjenstander som det moderne mennesket er omgitt av. De har heller ikke nok folk til å samle inn og se til alle disse gjenstandene. Dette må få konsekvenser for museenes innsamlingspolitikk.

Dette var noe av utgangspunktet for et fellesnordisk seminar som den finske foreninga for samtidsdokumentasjon TAKO inviterte til i februar 2016. Seminaret som ble avvikla i nasjonalmuseet i Helsingfors samla 200 deltagere fra alle de nordiske landa, pluss Estland. Temaet for samlinga var; Digitale samlinger - for et åpnere Norden.

Ivrige diskusjoner om digitaliseringens utfordringer, også i pausene. Her er representanter fra museum på Island, Estland og Åland i aktivitet.

I tittelen på seminaret ligger også et svar på de utfordringer musea stilles overfor i samtidsdokumentasjonen. Om vi ikke kan ta vare på alle gjenstandene, kan vi dokumentere livene til menneskene i samtida gjennom alle de digitale sporene menneskene etterlater seg, og vi kan bruke digitale medier til å formidle kunnskap om samtida. På denne måten er brukerne med på å definere museenes innhold, veggene mellom publikum/brukerne og museene brytes ned. Professor ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, Dagny Stuedahl, var henta inn fra Norge for å fortelle om hvordan den digitale teknologien kan brukes for å formidle kunnskap på nye måter. Hun holdt fram at museene ikke er aleine om å formidle kunnskap om historia og om vår samtid, det gjør at vi må tenke nytt når det gjelder formidlingsmåtene og museumspraksisen generelt: "Brukerne søker, laster ned, kopierer og lagrer tekster og fotografier. Museumsbesøkende mottar altså ikke informasjon lenger, de henter den og setter den sammen selv." For Stuedahl ledet det til konklusjonen at museet har endret karakter fra å være en bygning der objekter samles og utstilles, til et sted der objekter kobles med temaer og diskusjoner. Hun snakket om objektenes koblingspotensiale og koblet seg med det til et uttrykk som den engelske museumsforskeren Susan Keene lanserte i 2005; "the connectivity of the objects".

Jacob W. Madsen presenterte planene for det nye rockemuseet i Danmark. Med det ny Danmarkskortet kan brukerne søke seg fram til lokale rockehistorier fra hele Danmark.

En annen av innlederne på seminaret i Helsinki var danske Jacob Westergaard Madsen. Han har vært prosjektleder for Danmarks rockemuseum som skal åpnes i april 2016. Et rockemuseum handler selvfølgelig i hovedsak om rockemusikk, og menneskene som har skapt musikken og lyttet til den - eller tatt avstand fra den. Hovedobjektene til dette museet befinner seg altså ute i samfunnet, blant menneskene i dag, i form av LP-plater, CD-er, musikk lagra på datamaskiner, videoer, bilder og avisreferater mm. Madsen presenterte en av museets hovedattraksjoner; Rockens Danmarkskort. Dette er et digitalt kart der brukerne kan søke seg inn på et bestemt sted og få fram informasjon om rockehistoria på det stedet: Når ble den lokale rockeklubben startet, hvem har spilt der, hvem frekventerte stedet,  hvilket samarbeid hadde de med andre klubber osv. Informasjon om klubbene og liveopptak fra konserter har Madsen og hans medhjelpere hentet inn fra mennesker i hele Danmark, og mange av disse innholdsleverandørene vil seinere sikkert bli blant de ivrigste brukere av Danmarkskortet. Som Madsen påpekte blir her dokumentasjon, innsamling og formidling en og samme sak

Vil museene da trenges i framtida når menneskene kan hente den informasjonen de trenger fra digitale kilder verden rundt? Ja, mener Madsen, og de andre som delte erfaringer fra den digitale revolusjonen. Museene kan ta rollen som plattformer som samler inn og knyter sammen tråder som ligger som spredte fragmenter rundt om. Som i eksempelet om rockemuseet. Den enkelte bruker er mest interessert i sin lokale rockeklubb. Noen må ta ansvaret for helheten og sette sammen bitene i mosaikken slik at sammenhengene i tid og rom blir synlige. Noen må skape orden i kaos. I alle fall prøve på det!