Julestart i Moloveien

Fiskerimuseet åpner dørene sine i forbindelse med Julegate i Moloveien søndag 27. november.

For noen år siden lå Molja og Moloveien i den desiderte bakevja i Ålesund. Den gamle trehusbebyggelsen bar preg av forsømmelser og forfall. I de siste årene, med øket interesse for trehusbebyggelsen fra før bybrannen, har gata fått et løft. Museumsinteresserte mennesker har her ført an og Fiskerimuseet i den gamle Holmbua fra 1861 har vært en katalysator for mye av den nye aktiviteten som har skjedd i gata. Det samme har Teaterfabrikken med Astrid Overå som drivkraft vært. Nå finner vi både bruktbutikk, keramikerverksted og glassblåseri i Moloveien. Kommende søndag, 27.11., inviterer museumsfolk og næringsdrivene i gata til god, gammeldags førjulshygge.

Tiltaket er kanskje for nytt til å kunne kalles en juletradisjon, men det nærmer seg. De siste årene har det vært julegate i Moloveien og det har vist seg at arrangementet fenger. Det har sikkert med rammene rundt arrangementet å gjøre. Mange sliter med å komme i den rette stemningen i store kjøpesenter med glorete reklameplakater. Moloveien er noe ganske annet. Det har ikke bare med trehusene og det trange gateløpet å gjøre. Det har minst like mye med de som inviterer til julegate å gjøre. Det er altså mennesker som lever av tradisjoner, som selger varer og formidler opplevelser som oser av tradisjoner, nettopp slik folk vil ha det i førjulstida. Ikke rart at det var 2500 innom "gateportene" under fjorårets arrangement. De som er med på førjulsgata er bruktbutikken Trankokeriet, Ingrids glassverksted, Aspøen Keramikkverksted, Teaterfabrikken og ikke minst Fiskerimuseet.

Kubbe lager museum

Magnhild Vatne med noen av gjenstandene som Kubbe har samlet.

Kubbe samler på alt han finner; steiner som glimrer, rare pinner, klesklyper, bukkehorn og utgåtte skosåler. Han tenker vel som Askeladden at han kan få bruk for det en dag. Kubbe tar tingene med seg hjem. Til slutt er det så fullt av ting hjemme hos Kubbe at han knapt har plass til seg selv. Da spør han bestemoren sin om råd. Hun anbefaler ham å starte museum, for på museum der rydder de opp, systematiserer og får orden på ting. Som sagt så gjort; Kubbe lager system, setter de tingene som er like sammen og åpner utstilling som andre kan komme å se på.

Dette er starten på historien som formidlerne ved Sunnmøre Museum, Magnhild Vatne og Heidi Haugene, nå reiser rundt i barnehager og skoler med. De opplever at barna fanges av fortellingen om Kubbe. De kjenner seg igjen, for de fleste av barna plukker med seg spennende ting de finner. Magnhild Vatne tror det bor en samler i oss alle. Hun og de andre formidlerne som reiser rundt med Kubbes gjenstandssamling i bagasjen, har også med en stor bok som de blar i. Her kan barna følge Kubbe på hans vandring rundt i naturen. De lider litt med ham når huset fylles av løse gjenstander, og blir lettet med ham når han finner ut at han kan lage et museum slik at det blir bedre plass og lettere å finne fram i alle gjenstandene.

Det er ikke hoveformålet med opplegget, men barna skjønner nok i løpet av fortellingen at på museum er det godt for ting å være! Og vil en lære noe mer om tingene kan det vært lurt å ta en tur på museum. Men Kubbe ser også baksiden av museumsdrifta. Huset hans blir fylt av mennesker, han får nesten ikke tid til å samle mer, han får nok med å vise gjestene rundt i samlingen. Han bestemmer seg derfor for å stenge museet. Men han er fremdeles interessert i tingene. Han tar bilder av dem og samler bildene i album og skriver det han vet om hver enkelt ting.