Lyd og liv i smia

Smeden Olav Blakstad i virksomhet da Flydalssmia ble åpnet. (Foto: Dag Brøther)

En ny attraksjon er på plass i håndverks- og industrigata i Borgundgavlen, Flydalssmia. I sommer ble smia åpnet med snorklipping og taler. Da var det ca åtte år siden tanken først ble lansert om å flytte smia fra Emblem til museumsmiljøet i Gavlen. Museumstekniker Svein-Ove Flaten har fulgt prosjektet fra den spede starten og fram til i dag. Han er fornøyd med resultatet og inviterer inn til en maskin- og lydprøve. Han går bort til endeveggen og trykker på en knapp. Med ett er hele smia fylt med rullende reimer, bankende hamre og surrende bor. En motor driver, ved hjelp av reimoverføringer, en rekke maskiner som smeden trengte for å lage ljåer, revetenger eller for å reparere landbruksredskap og maskiner. Det var slik virksomhet Karl Flydal var engasjert i da smia stod på sitt hjemsted. Nå har smia fått en nytt hjem, men maskiner og utstyr er plasserte i et miljø som er så likt det originale som vel mulig. Til og med grusen på golvet er tatt med fra den opprinnelige smia.

Selv om byggingen av smia gikk raskt etter at delene var kommet til Gavlen, innrømmer Svein-Ove at det var en del utfordringer de måtte overvinne. Det var mange deler som skulle passes sammen og det er klart at maskiner gjennom mer enn femti års bruk går seg til og kommer litt ut av originalposisjonen. Men med tålmodighet har de klart å jenke det til, så nå er smieutstyret like operativt som det var da smia var ny. Den maskina som gir mest lyd fra seg er uten tvil fjørhammeren. Det er en drustelig innretning i mannshøyde med en kraftig hammer som blir slått mot en stålbenk. Denne maskina erstatta slegga, forklarer Svein-Ove. Tidligere måtte de ha en som slo slegga og en som holdt arbeidsstykket. Denne maskina gjør slagarbeidet like godt som den sterkeste smed, og den går hele dagen uten å få verkende muskler.

Museumsgodt



Under VM i seiling i Ålesund viste folk fra Sunnmøre Museum hvordan man skifter bord i en gammel trebåt. (Foto: Dag Brøther)

 For litt tilbake var det mange som klaget over at det ikke skjedde noe i Ålesund sentrum. Folket hadde trukket inn til indre bystrøk og vandret i flokk rundt tilbudsvarene i kjøpesentrene på Moa. Det er sikkert folk på Moa ennå, men sannelig har det blitt liv i sentrumsgatene også. Det ene storarrangementet avløser det andre, og virker som reineste trekkplaster på opplevelseslystne nordvestlendinger i alle aldre. Her snakker vi om Båtfestival, Matfestival, Innotown, Jugendfest- og i disse dager VM i seiling. Det er fantastisk hva byen får til når alle gode krefter drar sammen, og selvfølgelig er museene med og drar. Når det kommer mye folk til Ålesund må byens historie presenteres, og de maritime tradisjonene som har skapt de vakre husrekkene ved sjøkanten og oppetter berga. Og ingen vet mer om dette enn fagfolka i Stiftinga Sunnmøre Museum. Blant dem er museumsstyrer Ole M. Ellefsen ved Aalesunds Museum. Vi fanger ham i flukten, på vei til Skansegata som nå er omgjort til gågate nummer to, med VM-telt fyllt av god mat og drikke, båtprat og musikk. Selv skal Ole fortelle om den dristige ferden over Atlanterhavet i livbåten Uræd, det såkalte Brude-egget. Da vi snakket med han hadde han ennå ikke avgjort om foredraget skulle holdes på engelsk eller norsk. VM i seiling er et arrangement med 58 deltagere fra ti forskjellige land. Hvis en del av disse vil følge foredraget bør det helst leveres på engelsk. Er det mest lokale publikummere, kan Ole holde seg til sitt eget morsmål. Med god foredragsrutine tar han slikt på sparket.
   Ole er ikke alene museumsmann i den martime maurtua i Skansegata. Han har blant annet med seg Ragnvald Holvik som vil demonstrere båtbygging på gamlemåten. Ellers har museet et aktivitetsområde for de små der de kan få brette papirbåter og lære å knyte sjømannsknuter. Godøy kystmuseum vil også være til stede den uka seile-VM pågår.
   Arrangøren av VM er svært fornøyd med aktivitetene de har fått til for de tilreisende og for de fastboende som vil ta del i stemningen på sjøsida. Aktivitetssjef Anders Teigen Hole uttalte til Sunnmørsposten etter at åpningsseremonien var gjennomført mandag 15.august at de hadde funnet tak i det beste av det beste og puttet det sammen i en godtepose. Det er hva vi vil kalle en treffende beskrivelse av museumsaktiviteter!

Blåbær på taket

Fra blåbærdagen ved Volda bygdetun. (Foto: Heidi Sletten.)

På Volda bygdetun har de ikke geiter på taket, og det er bra for hadde de hatt geiter kunne de ikke ha plukket blåbær fra grastaket og laget sylte til pannekakene. For det var nemlig det de gjorde på den siste museumstorsdagen på museet. Da var det blåbærdag. De modigste fikk komme opp på taket på låven fra Heltne, og de renset alle buskene som er der for blå bær. Mens de åt ferske pannekaker med nyrørt blåbærsylte kunne de lytte til pannekakemusikk og høre på eventyret om pannekaka som trillet fra kona, mann brann og alle ungene. I tillegg til dette kunne de frammøtte få studere en miniutstilling med blåbærplukkere, altså remedier som er laget for at det skal  være mulig å plukke mye bær på kort tid. Av godbitene her var for eksempel en rosemalt bærplukker fra Årsetøya i Austefjorden. Museumsstyrer Heidi Thøni Sletten er halvt sveitsisk og hun forteller at en slik utstilling knapt ville ha vært mulig å lage til i Sveits. For der er det ikke lov å bruke bærplukkere. De vil ikke at noen skal få fordeler framfor andre i Sveits. Alle har fem fingre på hver hånd, og det er det eneste utstyret som er tillatt på blåbærjakt i alpelandet.

Heidi fikk med seg blåbærkvelden like etter at hun kom hjem fra ferie, men hun forteller at museumstorsdagene har gått sin gang i hele sommer. - Det som er så fint i Volda er at vi har flere museum å dele oppgavene på. Vi har Austefjord Museum med en fantastisk dugnadsgjeng, vi har Sivert Aarflot-museet, Garvarbuda og fyrmuseet i Dalsfjorden. Alle disse musea har skifta på å arrangere museumstorsdager i sommer, og vi holder det gående ut til månedsskiftet august/september, sier Heidi.

Slåttesøndag på Skotet

Kari-Anne Nilsen går inn i sin tredje sesong som styrar på Ytste Skotet. Ho har fått eit godt lag med riva.

Eg kjenner at uvante musklar har vore i bruk. Er uvanleg stiv i ganglaget, og trebolane i gropene mellom tommel og peikefinger avslører at fingrane mine vert mest brukte til å trykke på tastatur. Godt at vi har Skotet og styrar Kari-Anne Nilsen som byr på skikkeleg arbeid for kroppen - og balsam for sjela. I går var det slåttedugnad på museumsgarden Ytste Skotet. Det gjekk ikkje lang tid frå eg kom til gardstunet før eg fekk riva i handa. Graset på "neset" var slege dagen i førevegen. No skulle det snuast og leggast i skårer. Den gode naboen og slåttemannen, Idar Skotte, forklara kva det var å legge i skårer. Han forklarte sikkert godt, men det er likevel noko eige å få sjå det utført i praksis. Så eg var glad at gardsgutane, Edvard og Imram, vart med ned på neset for å hjelpe med vendinga.
   Sola var ikkje mykje framme denne dagen, men graset som var slått dagen før, var likevel forbausande tørt. Med vendinga og skårlegginga vår skulle det vere godt håp om at det kunne takast inn i løa dagen etter. Berre det no ikkje kom og regne!
   Det er dette som er Ytste Skotet. Levande historie- og biologiundervisning. Gjennom å få vere med på gardsarbeidet kan vi leve oss litt inn kvardagen til dei som levde på desse fjellgardane i Storfjorden for nokre generasjonar sidan. Vi skjøner kor viktig graset var, graset som skulle gje liv til mjølkekyr, hest og sauer gjennom ein langt vinter. Og vi anar fortvilinga dei måtte kjenne dersom det nesten tørre graset vart gjennombløytt av regn - som kunne vare i dagesvis.