Nytt liv i Flydalssmia

Flydalssmia fra Emblem i Ålesund får nytt liv på Sunnmøre Museum. I disse dager er driftstekniker ved museet, Svein Ove Flaten, og hans gode medhjelpere i full gang med å montere sammen de ulike delene av smia. Smia fra 1937 gjenoppstår i Borgundgavlen i samme stand som da gamlesmeden, Karl Flydal, brukte den for noen tiår siden.

Svein Ove har gjennomført noen tunge løft de siste ukene. Uten hjelp fra støttespillere med stor lastebil og heisekran hadde det vært vanskelig å få på plass den store smiavlen eller smiepipa som kom til museet en solrik oktoberdag i 2010. Ildsjel og prosjektleder Svein Ove forteller at NRK Møre og Romsdal har vært med under hele prosessen. De filmet siste gangen smia var i bruk på Emblem, av Olav Blakstad. De har gjort opptak av flytting og montering. Og de vil gjøre opptak når smia er klar for bruk, sannsynligvis en gang like over nyttår 2011. Programmet vil bli sendt i "Norge i dag" på NRK1.

Svein Ove Flaten får hjelp av Øyvind Remme med å få pipa på plass ved smia. (Foto: Siw Solvang)

Flydalssmia er ei typisk gårdssmie som det var mange av på gårdene på Sunnmøre. Folk måtte før i tida være sjølvhjelpte på de fleste områder, og på smia kunne de lage hestesko, båtnagler eller ulike landbruksredskap. Karl Flydal, som også var bonde, drev smiarbeidet lenger enn de fleste. Ved siden av at han tok på seg reparasjonsarbeid, laget han også klepper til lokale fiskere. Flydalssmia ble lagt ned tidlig på 90-tallet. Nå gjenoppstår den altså på Sunnmøre Museum.

Bernt på plass på Gjermundnes

Bernt Gjelsten er på plass som vikarstyrer ved Landbruksmuseet på Gjermundnes.



 Han måtte skaffe seg barnevakt i en fei, Bernt Gjelsten, da han fikk tilbud om å begynne som styrer ved Landbruksmuseet på Gjermundnes fra 1. oktober. Han hadde pappapermisjon, men klarte ikke å si nei til tilbudet som plutselig dukket opp. For en stilling på Landbruksmuseet passer Bernt som hånd i hanske. Han er fra Vestnes og er interessert i både landbruk og i historie. De siste årene har han vært en flittig biragsyter for lokalhistoriske skrifter med artikler om tema som behandler lokal natur- og landbrukshistorie.

Nå har han skaffet dagmamma slik at sønnen er i de beste hender. Bernt kan dermed på dagtid konsentrere seg om de mange utfordringene som venter ved Landbruksmuseet.

Bernt er 41 år og har en bakgrunn som skulle sette han godt i stand til å løse oppgaven som museumsstyrer på en god måte. Han har hovedutdanningen sin fra høyskolen i Bø i Telemark. Her gjennomførte han et fire års studium i kulturarbeid. Mens han var i Bø bygde han opp en spisskompetanse innenfor kulturminner i utmark. Bernt er blant annet opptatt av navneskikker og hva navn i naturen kan fortelle om bruk av naturområdene. Nå planlegger han en foredragsserie på Landbruksmuseet. Og et av temaene han vil presentere her er navn fra husmannsplasser i Vestnes. Her lever ennå navn som Hau-Petter plassen. Navnet forteller at det her en gang bodde en husmann som het Petter. Slike navn setter tankene i sving hos Bernt. Han vil gjerne finne ut mer om Petter, om hvordan han levde og hvordan familien hadde det. Bernt legger til at husmannsvesenet stort sett var avviklet på Vestnes rundt 1920, slik det også var ellers i fylket. Men husmannsperioden har satt varige spor i språket vårt. Vi snakker fremdeles om husmannsånd og husmannskost. Slikt kan man skrive lokalhistoriske artikler om, eller holde foredrag om på Landbruksmuseet.

Bernt er også fascinert over historia til selve museet han jobber i. På mange måter er dette et museum på rot. Her har det vært sammenhengende undervisning for landbrukselever fra 1899 og fram mot våre dager. Hybelrommene som  de aller første elevene bodde i er fremdeles intakte, og mye av utstyret er på plass. Landbruksskolen på Gjermundnes var første leddet i en livslang yrkeskarriere for mange bønder i fylket og enda vidare utover. Så det er mange som har minner knyttet til skolen og som er glade for at museet nå går inn for å ta vare på og formidle denne over 100 år gamle historia.

Landbruksmuseet på Gjermundnes holder til i en staselig bygning fra 1899.

Bernt skal være i jobben som museumsstyrer på Gjermundnes til den faste styreren, Anne-Marie Førde, kommer tilbake etter sin periode som museumsdirektør i Sogn og Fjordane.  Anne-Marie kan føle seg trygg på at museet er i de beste hender mens hun er borte.

Lære ved å gjere

Skuleelevar bygg grindhus ved Volda bygdetun

Dei sit og pustar ut etter tre hektiske dagar ved Volda Bygdetun, Norvald Øye og Heidi Sletten. - Dette er årets høgdepunkt, seier Norvald, sliten men nøgd. Og nøgde verkar også elevane ved Volda vidaregåande skule som forlet smia ved tunet etter å ha fått instruksjon av Reidar Humberset om korleis dei laga jarnreiskapar i det gamle voldasamfunnet.

Vi nyt restane av 40 liter  med byggmjølsgraut som Heidi har servert dei siste dagane. Når elevar skal lære om korleis forfedrane levde, må dei sjølsagt også få rette matopplevinga.

Styrar ved Volda bygdetun, Heidi Sletten, fortel at dette er tredje året at tre museum på Søre Sunnmøre går saman om å lage ein annleis skuledag for elevar i den vidaregåande skulen i Volda. Volda bygdetun, Brudavolltunet i Ørsta og Herøy kystmuseum er ansvarlege for opplegget saman med faglærarar ved Volda vidaregåande skule.
   Norvald og Heidi seier at opplegget har vore justert litt frå dei starta. Mellom anna har det vorte mindre prat og meir handling, fortel Norvald. Han startar sitt opplegg med å setje elevane inn i tida for det store hamskiftet, då pengehushaldet erstatta naturalhushaldet. I år gjekk dei nokså direkte på det matnyttige og let aktivitetane vere det sentrale i formidlinga. Det er røynsla deira at elevane lærer best når dei får røyne med eigne hender og eigne sansar. Den første aktiviteten var matnyttig nok: Ungdomane fekk vere med på ferdiggjering av eit saueslakt. Norvald var imponert over kor dyktige enkelte av elevane var på dette området. Nokre av gutane hadde vore med på jakt og gjort opp slakt før. Andre hadde lagt bak seg kokkeutdanning og visste godt korleis ein skulle gjere om ein heil dyreskrott til høvelege sauelår og ribbesider. Andre som ikkje hadde vore med på det før, fekk vite meir om kjøtet sin veg frå marka til butikkhyllene.

Heidi tok med elevane inn i ei av røykstovene. For mange var det ei ganske ny og annleis oppleving å tilbringe tid i ei daglegstove frå 16- 1700-talet. Røyken frå eldstaden låg frå taket og ned i hovudhøgde. Dersom ein skulle få puste greitt, måtte ein helst sitje. I dette miljøet levde dei store delar av vinteren. Det er ganske andre krav til inneklima i elevane sin skulekvardag i 2010.

Sunnmørsjekta på ein vindstille Voldsfjord med skuleelevar.

   Ein av dei mest populære aktivitetane er oppsetjing av eit grindbygg med ferdiglaga stokkar. I dag nøyer ikkje musea seg med å vise fram gamle bygg, dei vil ha dei besøkande til å føre opp bygga. Slike museumsbesøk vert hugsa.