Velsmakende årsslutt

Museumsdirektør Ivar Gunnar Braaten takker de ansatte for god museumsinnsats i året som har gått.

- For en kunnskapsbedrift som et museum er, er de ansatte den viktigste ressursen, sa direktør for Sunnmøre Museum, Ivar Gunnar Braaten, da han hilste til museets nåværende og tildligere ansatte under den årlige julelunsjen. Ansatte fra de fleste av museets tretten avdelinger hadde benket seg ved langbordet etter å ha forsynt seg fra en velassortert buffet. Julelunsjen er et av mange treffpunkt for museets ansatte, der de sveises sammen og får en opplevelse av at de tilhører den samme arbeidsplassen selv om de til daglig er skilt av både fjorder og fjell.
    - Stiftinga Sunnmøre Museum har valgt en desentralisert modell. Det vil si at det i mange av sunnmørskommunene er museum med lokal forankring, som alle utgjør en bit av den samlede sunnmørske museumsmosaikken. Direktøren ga uttrykk for at dette er en styrke for museet, fordi det bringer flere hender og mer kompetanse inn i den samlede museumsorganisasjonen. Han sa at den desentraliserte modellen ikke var noe hinder for gjennomføring av fellesprosjekter, snarere tvert imot. Han så fram til et nytt museumsår der alle de ansatte gikk sammen for å styrke formidlinga av sunnmørshistoria på bred faglig basis.

Regionkonservator i farta

Håvard Hatløy ved Herøy Kystmuseum viser fram en del av den store Bjarne Rabben-samlinga til Jarle Sulebust.

Vet du hva en regionkonservator gjør? Nei? Jeg var ikke sikker jeg heller. Derfor ble jeg like godt med regionkonservator ved Sunnmøre Museum, Jarle Sulebust, på en vanlig arbeidstur til Herøy Kystmuseum en onsdag tidlig i desember 2010.
  
Jarle har arbeidet som regionkonservator ved Sunnmøre Museum siden 1996, avbrutt av en tre-årsperiode som direktør for museet. Få kjenner den regionale museumsgeografien så godt som ham. Ukentlig er han på reiser rundt til de tretten forskjellige musea som utgjør Stiftinga Sunnmøre Museum. Denne dagen gikk altså turen til Herøy Kystmuseum, der Håvard Hatløy er styrer. Håvard er den eneste fast tilsatte på dette museet. Av og til kan det være godt å ha noen å snakke med om faglig utfordringer. Hovedsaken i diskusjonen mellom de to denne dagen var den verdifulle samlingen som Herøy Kystmuseum i sin tid mottok fra lokalhistorikeren Bjarne Rabben. Samlingen inneholder både fotografi, kildeskrifter og bøker. Men Herøy kystmuseum er allsidig, det dekker en periode på tusen år, fra de første munkene etablerte det man mener var et kloster på øya, til handelsstedet ble fraflyttet tidlig i 1970-åra. Da kommer det godt med at Jarle egentlig er utdannet mellomalderhistoriker. Det er ikke mange som vet mer enn ham om dagliglivet på Sunnmøre fra vikingtiden og framover noen hundreår. For eksempel på Herøy.

Husfrua på Godøytun

Husfrua på Godøytun, Heidi Haugene, utenfor Oppigardsstova.

Museumsstyrer ved Godøy Kystmuseum, Heidi Haugene, er vant til raske sceneskifter. En time er hun husfrue med nøkkelknippet i beltet ved inngangen til Oppigardsstova og losutstillinga. Neste time legger hun ut om linefiske på Sunnmørskysten for hundre år siden, eller forteller om dramatiske hendelser i skolestua under andre verdenskrig.

Godøy kystmuseum er et allsidig museum, og Heidi er en allsidig museumsstyrer. For selv om hun kan mye om nyere krigs- og næringshistorie fra Giske er det egentlig arkeolog hun er. Og det er ingen dum bakgrunn å ha når en skal styre et museum i Giske kommune. For her kan en knapt nok sette spaden i jorda før en støter bort i et fornminne. Som vi vet ble den ytterste kysstripa først isfri, det var her de aller første nordmennene bosatte seg. Ikke langt fra museet ligger gravplassen Eilifrøysa. Det er tre slike gravplasser til i kommunen, på Blimshaugen - Vigra, på Kongshaugen på Valderøya og på Mjelthaugen - Giske.  Heidi er i sitt ess når hun kan fortelle kommunens skoleelever om hva som som gjennom hundreårene skjulte seg i disse haugene. Det er nok få kommuner i fylket som kan gi et så godt undervisningstilbud om forhistoria vår som Giske kommune. Det starter i fjerde klasse med et undervisningsopplegg om bronsealderen. Steinalderen får de bli nærmere kjent med i sjetteklasse, og før de er ferdige med grunnskolen veit de også mye om jernalderen.

Elevene får ikke bare fortellinger, de får også kjenne litt på hvordan det var i riktig gamle dager.  Heidi er en av landets fremste pil- og buespesialister. Hun kan instruere i buelaging og bueskyting. I gravhaugene er det gjort funn. Funngjenstandene er levert til sentrale museum. Det gjelder for eksempel en medaljong med portrett av den romerske keiseren Konstantin II. Men hva gjør vel det når Heidi selv har en medaljong av faren til Konstantin den andre; Konstantin den første, som levde ca 320 e.kr. Det gir en egen nærhet til gamle dager å stå å holde på en medaljong som var laget for ca 1700 år siden!

Positiv museumsutvikling

Har du hørt om smilekurs? Det var visst de ansatte i flyselskapet SAS som først ble satt på skolebenken for å lære å smile til kundene. Så fulgte de på, ansatte i banker, butikker og på bensinstasjoner. Jeg tror ikke de ansatte på Sunnmøre Museum har gått på smilekurs, men de smiler likevel. Først og fremst fordi de liker arbeidet de holder på med og trives med kollegene sine.

Alle de ansatte ved Sunnmøre Museum var på kurs med smilende kursholder i novermber.

En mandag tidlig i november var det personalsamling for alle ansatte ved Sunnmøre Museum, fra de tretten avdelingene som stiftinga nå består av. Agendaen for dagen var personlig utvikling, samarbeid og teamutvikling. Intet mindre. Vi benket oss framfor kursholderen og mange oss var kanskje litt avventende. Var dette et pliktløp vi måtte gjennom for å oppfylle intensjonen i en overordnet personalplan, eller var her noe å hente som kunne være nyttig for arbeidet i museet. Skeptikerne blant oss kom raskt i flytsonen. En smilende Sikke Otteren fra firmaet Positiv Opplæring snakket tydeligvis om noe hun brant for, og vi fant fort ut at temaet for dagen var relevant for alle oss som jobber i museum.

For dere som ikke var så heldige at dere fikk være med på samlinga kan jeg komme med noen gullkorn fra Sikke. Hun starta med å understreke at alle grupper som skal jobbe sammen mot et felles mål, må bruke tid før de gyver løs på selve oppgaveløsningen. For at samarbeidet skal fungere best mulig må man avsette tid for å bli kjent med hverandre. Det er ulike oppgaver og roller i gruppene, og de forskjellige deltakerne bør få oppgaver som passer med deres interesser, faglige bakgrunn og personlige egenskaper. Mennesker som kjenner hverandre har lettere for å kommunisere med hverandre og for å ta opp ting som bør rettes på for at arbeidet skal flyte godt. Er en for rask med å sette i gang selve oppgaveløsninga kan det bære galt av sted.

Nytt liv i Flydalssmia

Flydalssmia fra Emblem i Ålesund får nytt liv på Sunnmøre Museum. I disse dager er driftstekniker ved museet, Svein Ove Flaten, og hans gode medhjelpere i full gang med å montere sammen de ulike delene av smia. Smia fra 1937 gjenoppstår i Borgundgavlen i samme stand som da gamlesmeden, Karl Flydal, brukte den for noen tiår siden.

Svein Ove har gjennomført noen tunge løft de siste ukene. Uten hjelp fra støttespillere med stor lastebil og heisekran hadde det vært vanskelig å få på plass den store smiavlen eller smiepipa som kom til museet en solrik oktoberdag i 2010. Ildsjel og prosjektleder Svein Ove forteller at NRK Møre og Romsdal har vært med under hele prosessen. De filmet siste gangen smia var i bruk på Emblem, av Olav Blakstad. De har gjort opptak av flytting og montering. Og de vil gjøre opptak når smia er klar for bruk, sannsynligvis en gang like over nyttår 2011. Programmet vil bli sendt i "Norge i dag" på NRK1.

Svein Ove Flaten får hjelp av Øyvind Remme med å få pipa på plass ved smia. (Foto: Siw Solvang)

Flydalssmia er ei typisk gårdssmie som det var mange av på gårdene på Sunnmøre. Folk måtte før i tida være sjølvhjelpte på de fleste områder, og på smia kunne de lage hestesko, båtnagler eller ulike landbruksredskap. Karl Flydal, som også var bonde, drev smiarbeidet lenger enn de fleste. Ved siden av at han tok på seg reparasjonsarbeid, laget han også klepper til lokale fiskere. Flydalssmia ble lagt ned tidlig på 90-tallet. Nå gjenoppstår den altså på Sunnmøre Museum.