Husfrua på Godøytun

Husfrua på Godøytun, Heidi Haugene, utenfor Oppigardsstova.

Museumsstyrer ved Godøy Kystmuseum, Heidi Haugene, er vant til raske sceneskifter. En time er hun husfrue med nøkkelknippet i beltet ved inngangen til Oppigardsstova og losutstillinga. Neste time legger hun ut om linefiske på Sunnmørskysten for hundre år siden, eller forteller om dramatiske hendelser i skolestua under andre verdenskrig.

Godøy kystmuseum er et allsidig museum, og Heidi er en allsidig museumsstyrer. For selv om hun kan mye om nyere krigs- og næringshistorie fra Giske er det egentlig arkeolog hun er. Og det er ingen dum bakgrunn å ha når en skal styre et museum i Giske kommune. For her kan en knapt nok sette spaden i jorda før en støter bort i et fornminne. Som vi vet ble den ytterste kysstripa først isfri, det var her de aller første nordmennene bosatte seg. Ikke langt fra museet ligger gravplassen Eilifrøysa. Det er tre slike gravplasser til i kommunen, på Blimshaugen - Vigra, på Kongshaugen på Valderøya og på Mjelthaugen - Giske.  Heidi er i sitt ess når hun kan fortelle kommunens skoleelever om hva som som gjennom hundreårene skjulte seg i disse haugene. Det er nok få kommuner i fylket som kan gi et så godt undervisningstilbud om forhistoria vår som Giske kommune. Det starter i fjerde klasse med et undervisningsopplegg om bronsealderen. Steinalderen får de bli nærmere kjent med i sjetteklasse, og før de er ferdige med grunnskolen veit de også mye om jernalderen.

Elevene får ikke bare fortellinger, de får også kjenne litt på hvordan det var i riktig gamle dager.  Heidi er en av landets fremste pil- og buespesialister. Hun kan instruere i buelaging og bueskyting. I gravhaugene er det gjort funn. Funngjenstandene er levert til sentrale museum. Det gjelder for eksempel en medaljong med portrett av den romerske keiseren Konstantin II. Men hva gjør vel det når Heidi selv har en medaljong av faren til Konstantin den andre; Konstantin den første, som levde ca 320 e.kr. Det gir en egen nærhet til gamle dager å stå å holde på en medaljong som var laget for ca 1700 år siden!

Men Heidi må altså snart hoppe ut av rollen som arkeolog, bevege seg nærmere vår tid og ta på seg fiskekonedrakten. Da kan hun og elevene for eksempel koke fisk i tønne. Det gjør de ved å legge glovarme steiner i en tønne. Så blir tønna fylt med vann og fisken legges i. Etter syv minutter i det varme vannet er fisken ferdig kokt. Etter at de besøkende har mettet seg på selvlaget fiskemat, er de klare til å ta fatt på vandringa rundt i utstillinga. Heidi er så heldig at hun har gode støttespillere i museumsstyret. En av dem er Magne Godø som ofte tar seg tid til å være med på vandringer i fiskeriutstillingen og fortelle historier om mennesker og båter, om fangster og fiskeutstyr. Også her får de besøkende lære ved å prøve. De får et lynkurs i knytting av knuter som en hver sjømann må kunne. Det går ikke lang tid før knutene sitter i fingrene.

Heidi i losutstillinga på Godøy kystmuseum.

Den mest innholdsrike utstillingen på museet er likevel den krigshistoriske utstillingen som er plassert i andre etasje i skolehuset - museet sin hovedbygning. Dette var også styrerboligen. Han som var styrer under andre verdenskrig arbeidet i de skjulte som motstandsmann. Han holdt blant annet flyktninger skjult i små kott ved stua si. Stua var like over klassrommet der elevene satt. For at flyktyningene skulle få komme fram fra skjulestedene sine uten at noen hørte dem, vasket hushjelpa gulvet samtidig, passelig støyende. Dermed kunne karene vandre litt rundt på stuegulvet uten å vekke mistanke. Slike små glimt fra den lokale krigshistorien gjør at både små og store besøkende får en viss føling med hvordan folk hadde det i disse vanskelige årene. Det er ikke alltid de store og kostbare effektene som skal til. Godøy kystmuseum  og Heidi Haugene viser at en kan få til gripende historieformidling ved hjelp av engasjement og fortellerglede.