Skriveglade nordmenn

Tor Anders Martinsen i Landslaget for lokalhistorie fortalte at interessa for lokalhistorie fortsatt er sterk i Norge.

I Norge blir det hvert år gitt ut 240 årbøker og andre lokalhistoriske tidsskrifter, fortalte generalsekretær Tor Anders Martinsen i Landslaget for lokalhistorie under en museumssamling i Romsdalsmuseet i Molde nylig. Skriftene gis ut både av lokale historielag, museer og andre organisasjoner. Martinsen tok dette høye antallet publikasjoner som et tegn på at folk i Norge er glade i hjemplassen sin, og at ønsket om å lære å kjenne historia til hjemplassen er stort.

I disse dager skjer det en del endringer i det norske kommunekartet. Mindre kommuner går opp i større enheter. Martinsen trodde ikke det ville endre mye på årbokgeografien. Det er knapt noe sted der nye  og større kommuner har fått egne årbøker. Han viste blant annet til Trondheim som har tatt inn i seg flere av de mindre nabokommunene opp gjennom åra. Fremdeles fortsetter de gamle historielaga og lokalhistoriske skriftene. I Trondheim kommune er det ikke mindre enn 15 av dem. Det viser at folks oppfatning av hjemsted og lokal tilhørighet ikke først og fremst er styrt av politisk vedtatte grenser. Kanskje vil identitetsgrensene endre seg med tiden, med mer tilflytting og utskifting av folk i de ulike bygdelaga, men foreløpig ser det ut til at lokal tilhørighet og stedsidentitet er en tregere materie enn politiske reformprosesser.

Martinsen viste til interessante sammenhenger mellom politikk og den lokalhistoriske bevegelsen. I forbindelse med Scheikomiteens arbeid med kommunesammenslåinger og de to EU-kampene, i 1972 og 1994, ble det etablerte mange nye lokalhistoriske foreninger. Det kan sees på som en del av grasrotmobiliseringa som skjedde da storsamfunnet og "storkapitalen" trengte seg på og ville modernisere og endre strukturer som folk kjente og følte seg trygge i.

Det har vært en innvending mot den lokalhistoriske bevegelsen at den har vært for navlebeskuende og innadvendt. En del av årboksegmentet, for eksempel årbøker som er knyttet til større museum og landslaget sitt eget tidsskrift, Heimen, har en vitenskapelig tilnærming til stoffet, og bruker i sine studier av lokalsamfunn komparasjoner som gjør dem i stand til å se det enkelte lokalsamfunnet i en større sammenheng. Martinsen mente at det i framtida også ville være plass til, og behov for, de folkelige årbøkene med et lokalt fokus. Disse vil kunne være viktige bidragsytere til de mer vitenskapelig innrettede lokalhistoriepublikasjonene. De kan være med å danne grunnlag for sammenligninger mellom ulike lokalsamfunn. I tillegg har de en egenverdi ved at de skaper engasjement og legger grunnlag for demokratisk medvirkning i de ulike lokalsamfunnene.

Heimen er LLH sitt tidsskrift, og det har kommet ut regelmessig siden 1922.

Museums- og sykkelbyen Amsterdam

I Amsterdam bymuseum inviterer dei besøkande til å vere med å utvikle byen.

Amsterdam er eit godt val for museumsfolk som vil på studietur. Det meinte også dei tilsette ved Stiftinga Sunnmøre Museum som i år la personalturen sin til den nederlandske hovudstaden. Her er det 74 ulike museum og dei store musea som Rijksmuseum, kunstindustrimuseet, teknologimuseet og sjøfartsmuseet held til i store, prektige bygg som signaliserer at nederlendarane er stolte av historia si, og at historieformidling har ein sentral plass i det nederlandske kulturlivet. Her er også mindre nisjemuseum for dei med spesialinteresser. Vi observerte eit veskemuseum, eit hasjmuseum, eit museum for pornografi og eit for tortur. Her var fotballmuseum, husbåt- og ølmuseum. Alle skal ha sjans til å finne sitt museum i Amsterdam.

Ja, nederlendarane har mykje å fortelje om, og naturleg nok står stordomstida til byen og landet sentralt. Den var på 1600-talet, etter at nye kontinent var oppdaga av portugisiske, spanske og engelske sjøfarar. Nederlendarane tok snart del i den nye globale handelen, med si strategiske plassering og sin maritime og økonomiske kompetanse. Vi kjenner til at Amsterdam og Nederland har liberale tradisjonar. Her lever ulike kulturar og levemåtar side om side, tilsynelatande i harmoni. Gjennom museumsvandringane fekk vi innsyn i kvifor det er slik; det var bra for byen av her kom menneske med ulike talent, tankar, interesser og kompetanse, anten det var kartmakarar, kompasskonstruktørar, båtbyggarar, språkforskarar, eigedomsutviklarar, kai- og dikekonstruktørar. Dei trong alle slags menneske for å utvikle dette handelssenteret som vart som eit nav i det nederlandske imperiet med forgreiningar over heile verda.

Alle besøkande i Amsterdam bymuseum får utdelt audioguidar som kan aktiviserast på kvar utstillingssekvens.

Museum kan fortelje om korleis verda har blitt slik ho er i dag. Museum kan også ha ei anna rolle, dei kan utfordre oss til å tenke rundt korleis verda vert i morgon. Samfunna er ikkje resultat av blinde prosessar, men av menneskelege handlingar og val. Då er det slik at også framtida vert påverka av menneskelege handlingar og val. Dette poenget hadde dei teke fatt i ved bymuseet, Amsterdam museum. I ein seksjon av museet var det laga til såkalla bylaboratorium. Her vert unge og eldre inviterte til å komme fram med sine meiningar om korleis dei vil at byen skal utvikle seg vidare. Dei som ville det, fekk utdelt kvite frakkar, for å illustrere at dei no gjekk inn i ein aktiv prosess. Så fekk dei lappar og kart der dei fekk skrive og teikne ned korleis dei ønskte at byen skulle vere om nokre år. Eit flott grep som er med å gjere museet relevant for nye brukargruppar. Museet er på denne måten med å skape engasjerte samfunnsaktørar, framtidas byutviklarar.

Amsterdam vart tidleg eit senter for europeisk kartografi. Det var viktig å ha gode kart når ein opererte i alle verdshjørne. Her er det Jan Kåre Blindheim som studerer det første verdskartet, Bleaus kart frå 1648.

For ein sykkelinteressert museumsmann må Amsterdam vere draumestaden. Den enklaste måten å bevege seg frå museum til museum på er via sykkel. Her er like mange sykkelvegar som det er bilvegar, for i alle bygater er det eit sykkelfelt der det heile dagen er ein jamn straum av syklistar på veg til og frå skule, jobb, butikkar, møte og vitjingar. Underteikna er vand til å bruke hjelm når han er ute og syklar. Eg spurte difor etter hjelm då eg leigde meg sykkel for ein tre timers bytur. Utleigaren såg rart på meg - kva var dette for ein pingle? Nei, hjelmar hadde dei ikkje. Ingen brukte hjelm i trafikken i Amsterdam. Og, vel - det gjekk greitt utan. Og faktum er at ein kjenner seg tryggare på sykkelen enn som fotgjengar i Amsterdam-gatene. Syklistane er sjefane, dei kjem fram og dei vil helst raskt fram.

I Amsterdam har dei fleste minst to syklar. Dei syklar også til og frå museum. 

Men sjølv om eg leita, eit sykkelmuseum fann eg ikkje i sykkelbyen. Kanskje finst det likevel. Ingen av oss museumskollegaene rakk å vitje alle dei 74 musea på våre tre dagar i Amsterdam. Eg lovar å kome tilbake (til skøyte-VM i mars).

Om å forske på ting

Line Iversen fortalte om hvordan man kan finne dokumentasjon på gamle klesdrakter. Skriftene til Hans Strøm og Eilert Sundt har også informasjoner om klesskikker.

HIFO Nordvestlandet inviterte lørdag 22. april til seminar på det nye Romsdalsmuseet, Krona på verket. Temaet for seminaret var Forskning i musea. Blant foredragsholderne var Line Iversen fra Stiftinga Sunnmøre Museum. Line, som er samlingsansvarlig ved museet, fortalte om mulighetene og begrensningene som finnes for forskning i museenes samlinger, med særlig fokus på tekstilsamlingene.

Line startet med å understreke hvor viktig det er med  informasjoner om gjenstandene. Her varierer det sterkt. Hun viste med eksempler hvordan det også varierer på Sunnmøre Museum. Museet ble etablert i 1931. I mai 1931 ble de første gjenstandene ført inn i mottaksprotokollen, noen flintgjenstander. Det ble opplyst om hvem som fant gjenstandene, hvor de ble funnet og når. I seinere år var det ikke alltid at det ble ført inn såpass fyldige informasjoner. Da sliter man når det skal forskes i gjenstandene.

Det er også ofte begrensa informasjoner knytta til de eldste tekstilene, sa Line. I tillegg har man gjerne spredte objekter og ikke hele draktsett. Da må man ty til alternative kilder, som tegninger og fotografi. Også tidligere skriftlige kilder som amtmennenes beretninger, folkelivsgranskerne Hans Strøm og Eilert Sundts arbeider kan gi viktig tilleggsinformasjon.

Ikke underbukse på museum!
En annen viktig begrensning i tekstilmaterialet er at det som regel er stasklærne som er tatt vare på. Hverdagsklærne ble omsydd og brukt så lenge de hang sammen. Når de ikke kunne brukes lenger, ble de gjerne benyttet til fyllmateriale i madrasser, eller som tetningsstoff i hus. Folk har hatt en forestilling om at det bare er fine ting som er verdt å vise fram på museum. Line fortalte at hun er opptatt av folks hverdagsliv, og en gang hadde hun er stor opplevelse: En kvinne vendte seg til museet med mannsunderklær. Det var kvinnens far som hadde hatt klærne. Der så Line en sjanse til å dokumentere en del av kleshistoria som sjelden kommer fram. Men det gikk ikke lang tid før hun ble oppringt av en ulykkelig giver. Broren hadde fått vite at underklærne var kommet på museum, og meldinga hans var klar; Fars underklær skulle f... meg ikke på noe museum!

Dette er en vanlig holdning, og derfor er det gjerne stasklær og klær brukt ved religiøse høytider som dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelser som finnes i museenes samlinger. Men Line fortalte at også stasklærne kan si mye om hvilke klær folk brukte til daglig. Utforminga av klærne var gjerne den samme, men hverdagsklærne manglet farger og pynt.

Konservator ved Romsdalsmuseet, Mads Langnes, fortalte om hvordan museet konserverer gjenstander som blir tatt inn i samlingene.

Om å forbredede seg på det som ikke skal skje

Fylkeskonservator, Jens Peter Ringstad, og arkivansvarlig ved Nynorsk kultursentrum, Anders Aanes, var blant deltagerne på seminaret i Molde. Her er de ved restverdiredningsbilen til Ålesund Brannvesen.

Hvorfor bry seg med slikt som kanskje kan skje en gang, slikt som brann, flomskader, tjuveri, hærverk? Vi har da mer enn nok med å rekke over alle de daglige oppgavene som må løses her og nå? Jo, fordi ulykker og uforutsette hendelser skjer, over alt og stadig vekk - og da er det om å gjøre å være godt forberedt slik at skaden blir minst mulig. Slik resonnerte nok de som inviterte til krisehåndteringsseminar ved Romsdalsmuseet i Molde nylig.

Planer i en skuff
Blant foredragsholderne som var invitert inn var Vera de Bruyn-Oboter ved Ringve Musikkmuseum i Trondheim. I august i fjor skjedde det som ikke skulle skje ved dette museet. Det begynte å brenne i bygningsmassen og store skader oppstod på skjøre museumsobjekter. de Bruyn-Oboter sa at de hadde laga planer for hva de skulle gjøre når noe slikt skjedde, men de hadde i liten grad drillet inn prosedyrene. Det gikk også en stund før de fant skjemaet der det stod hvilke ting som det først og fremst gjaldt å få i sikkerhet.

Slik så det ut før og etter brannen i et rom ved Ringve Musikkmuseum i Trondheim.

Landsomfattende nettverk
Seminaret lærte undertegnede, og sikkert flere, mer om et begrep som kalles "restverdiredning". Det var Ove Brandt fra Finans Norge som fortalte om dette begrepet. Hans organisasjon representerer bank- og forsikringsnæringa i Norge. Det er nettopp disse institusjonene som må trå til og erstatte verdier når de skades eller går tapt gjennom ulykkeshendelser. De er da naturlig nok interessert i å begrense skadeomfanget så mye som mulig. Det er her restverdiredningen (RVR) kommer inn. Brandt fortalte at hans organisasjon nå bruker 16 millioner kroner på årsbasis på restverdiredning. Han mente at de tjente dette inn igjen minst ti ganger. De har gitt penger til brannstasjoner strategisk plassert rundt i Norges land slik at de har kunnet kjøpe inn biler med spesialutstyr for skadebegrensning. RVR i Norge er nå en landsomfattende tjeneste med 23 enheter.

Det har vært en del kirkebranner i Norge, og store kulturhistoriske verdier har gått tapt. Selv i denne brannen greide restverdiredningsteamet å berge ut verdifulle gjenstander.

Museumsseminar blant isbjørnar og stoppamøblar

Magnhild Vatne ved Naturmuseet i Sykkylven fortel om dei første dyra som kom til Noreg etter at landet vart isfritt, mellom andre reinsdyret.

Nyleg var 40 museumsfolk frå heile Møre og Romsdal samla til todagars seminar. Det var Stiftinga Sunnmøre Museum som var vertskap, og stiftinga nytta høvet til å vise fram den nye utstillinga som er laga ved Naturmuseet i Sykkylven. Utstillinga, som har fått namnet "Mosaikk" vart opna i mars i år, og inviterer dei besøkande til ei vandring frå istid til vår tid, Sykkylven Naturmuseum er det einaste naturmuseet mellom Bergen og Trondheim, og avdelingsleiar, Magnhild Vatne, har opplevd stor pågang av nysgjerrige dei vekene museet har vore ope. Ho trur at samlokaliseringa med Møbelmuseet som dei no har fått vil gjere museumsbesøket enno meir attraktivt. No får ein to museum i same billetten, og ein tredje attraksjon er undervegs: I Sykkylven arbeider ei gruppe som kallar seg Aura-Påls venner med ei synleggjering av fornfunna som er gjorde i markane like ved museet. Det er konkrete planar om å rekonstruere eit bronsealderhus allereie i år. Når det vert realisert vert musea i Sykkylven reine Kinder-egget!

Kjetil Tandstad ved Møbelmuseet i Sykkylven viser fram den første stolen i verda med heil stopping av skumplast, Javastolen frå 1953.

Museumsaktiviteter for små og store

Spennende å sitte i en buss som er ca 80 år gammel. Bussen fra Spjelkavikruta har "hjemmesnekret" skap.

"Vil gjøre det sjøl", sier barna når foreldrene vil vise dem hvordan praktiske oppgaver skal løses. Og barna har sjølsagt rett, det finnes ikke bedre måter å lære på enn ved å prøve og feile sjøl. "Learing by doing" er et kjent begrep i den internasjonale pedagogikken, og det er selve rettesnora i museumspedagogikken, der barn og voksne får møte de fysiske gjenstandene og de historiske redskapene og prøve dem ut i praksis.

Med full konsentrasjon greier barna å kløyve vedstokken.

Slik var det også da Sunnmøre Museum inviterte inn til sin tradisjonelle aktivitetsdag i vinterferien. Selv om været ikke var det beste, var aktivitetsområdet fylt av barn og foreldre. Her fikk de prøve seg på vedsaging og -kløyving, spikking og smedarbeid. De fikk prøvesitte en gammel buss fra Spjelkavikruta, se skomakaren i arbeid, smake på nysteikte fiskekaker, handle sukkertøy og -lade, høre eventyr og knekke quiz-nøtter. Rundt husene hadde quizmester, Dag Brøther, lagt ut spørsmål og gjenstander av ulike slag som de besøkende fikk bryne seg på. Alltid morsomt med spørrekonkurranser!

Kommende finsnekkere i arbeid.

Mange av gjestene på vinterferiedagen kommer igjen år etter år, slik er det blant annet med Arnhild Almås og Eva Hjelle Sandvik. Begge er fra Sykkylven og hadde med seg barnebarn som engasjerte seg i det som var av aktiviteter, og som ikke brydde seg noe om det sludda og regna litt innimellom. Neste år er de tilbake igjen, istemte både store og små.

Museenes digitale utfordring

Museumsseminaret ble avviklet i nasjonalmuseet i Helsinki.

Museene har ambisjon om å være samfunnets kollektive minne. Denne ambisjonen har museene søkt å oppfylle gjennom å ta vare på representative gjenstander fra ulike epoker og områder. Museene har også samlet informasjon om gjenstandene, ved minneinnsamlinger og dokumentasjon gjennom skriftlige dokumenter og bilder.

Museene vil også drive med samtidsdokumentasjon, og da stilles de overfor en rekke utfordringer. En betydelig utfordring er det store antallet gjenstander det moderne mennesket omgir seg med. Det er stor forskjell fra en nøkternt innredet bondestue på 1700-tallet til en gjennomsnitts utrustet enebolig i 2016. Det er anslått at et moderne menneske bruker mellom 30- og 40.000 gjenstander i løpet av et liv. Museene har ikke store nok magasin til å ta vare på alle gjenstander som det moderne mennesket er omgitt av. De har heller ikke nok folk til å samle inn og se til alle disse gjenstandene. Dette må få konsekvenser for museenes innsamlingspolitikk.

Dette var noe av utgangspunktet for et fellesnordisk seminar som den finske foreninga for samtidsdokumentasjon TAKO inviterte til i februar 2016. Seminaret som ble avvikla i nasjonalmuseet i Helsingfors samla 200 deltagere fra alle de nordiske landa, pluss Estland. Temaet for samlinga var; Digitale samlinger - for et åpnere Norden.

Ivrige diskusjoner om digitaliseringens utfordringer, også i pausene. Her er representanter fra museum på Island, Estland og Åland i aktivitet.

Trykkerimuseet på Ekset

Cecilie Rørstad ved den store trykkepressa på Sivert Aarflot-museet. 

På Ekset, i Volda kommune, ikkje langt frå grensa til Ørsta kommune, ligg eit museum som er reist for å minnast mannen som byrja det første trykkeriet på landsbygda i Noreg og som starta den første lokalavisa. Mannen heitte Sivert Aarflot, og museet har fått namn etter han.

Museet er eigd av Sunnmøre Museum, men vert drifta av Volda bygdetun. Museumsstyrar Cecilie Rørstad viser gjerne rundt i museumsbygget på Ekset. Ho meiner at dette er ein av dei heilt sentrale kulturattraksjonane i Volda/Ørsta-området. Desse stadene er kjende skule- og kulturbygder, og mange ser på virket til Sivert Aarflot og krinsen rundt han som sentrale i etableringa av kultur- og lærdomstradisjonane i dei to kommunane. Ivar Aasen voks opp i Hovdebygda og var i unge år flittig gjest på trykkeriet som også hadde eit bibliotek, der vitelystne unge og eldre kunne sanke kunnskap.

I byrjinga vart bokstavane møysommelige monterte ein for ein og sette saman til ferdige sider. 

I Sivert Aarflot-museet finn vi i dag ei utstilling som fortel om mannen og tida han levde i. Sivert Aarflot flytte til Ekset frå Åmdalen i Ørsta i 1798. Han fekk stillinga som lensmann i soknet og kombinerte dette ombodet med opplysningsverksemda si. Ved sida av teksplansjar og montrar som viser glimt frå livet hans, er det montert opp trykketekniske innretningar som viser utviklinga i trykkekunsten, frå Gutenbergnivå, til meir avanserte trykkpresser som kunne produsere trykksaker etter måten effektivt. Alt utstyret som vert presentert vart drive med handemakt. Slik dreiv dei trykkeriverksemda til langt ut på 1900-talet.

Cecilie Rørstad med døme på trykksak frå Aarflots Prenteverk, dei nye handelslovene frå 1866.

I hyllene i museet finn ein aviser, blad og bøker som er prenta i trykkeriet til Aarflot som var i same familien i fleire generasjonar. Her er også andre trykksaker som fortel om dei åndelege impulsane som gjekk over landet i harde brytningsår på 1800-talet. Denne staden må vere ei skattekiste for dei som vil ta djupdykk ned i kultur- og mentalitetshistoria på Vestlandet. Cecilie Rørstad opnar gjerne dørene for dei som vil gjere slike djupdykk.  - Her er både stolar og bord der interesserte kan setje seg ned om dei vil lære meir om denne delen av soga vår. Ho ser også for seg at det i åra framover vil skje fleire arrangement her på museet. Det kan vere kulturvandringar i fotefara til Sivert Aarflot og Ivar Aasen, eller det kan vere praktiske demonstrasjonar som viser korleis ein lagar papir og korleis trykksaker vart laga før elektrisiteten og dei moderne trykkemaskinene si tid. Slike arrangement har det allereie vore ein del av, og fleire vil det verte, seier Rørstad.

Lære ved å gjere

Ingvill Naalsund viser elevane korleis dei skal tvinne reip. Jamne og rolege rørsler er viktig, og elevane tok poenget raskt.

Bygginga av ei stor bankskøyte på Prestebrygga i Ålesund sentrum har utløyst mykje god formidlingsaktivitet ved Stiftinga Sunnmøre Museum. Dei siste vekene har fleire hundre elevar frå ulike ålesundsskular blitt tekne med på ei reise ca 150 år attende i tida. Til ei tid der dei ikkje berre kunne gå inn i ein butikk og kjøpe det dei trong til fritid og arbeid, men måtte lage det dei trong sjølve. Det er museumsformidlarane Ingvill Naalsund, Håvard Hatløy og Ole M. Ellefsen som har hatt ansvaret for å gje elevane den rette innsikten. Det har dei ikkje gjort berre ved å fortelje om repslaging, sying av segl og hengekøyer og bygging av båtar, men ved å late elevane sjølve få sleppe til, mellom anna som repslagarar og seglprodusentar i lokala til Fiskerimuseet i Molovegen. Etter engasjementet til elevane å døme, var dette undervisningsopplegget spennande. Og truleg endå meir lærerikt enn å sitje på ein pult og få høyre det same heilt teoretisk.

Dei tre museumsformidlarane understreker at dette nettopp er musea sitt særpreg, og musea sin styrke i formidlinga: Unge - og vaksne - lærer meir effektivt når dei får vere aktivt med i prosessar. Når teori vert gjort om til praktisk røynsle, og ein får lærdomen inn gjennom både hender og hovud.

Alle elevar i ålesundsområdet har truleg høyrt om hampetau, men  få veit korleis slikt tau vert laga. Ingvill tok ei gruppe elevar frå Hatlane skule gjennom prosessen steg for steg. Alle elevane fekk prøve seg som repslagarar og fekk høyre, og røyne, kor viktig det var å gjennomføre repslaginga med seine og jamne rørsler. Taukvaliteten ville bli dårleg om ein tvinna dei tre taulengdene saman i rykk og napp. Vi let oss imponere over kor raskt elevane tok poenga, og kor jamt og fint tauet vart, på deira første forsøk.

Elevene fikk lære korleis segl og hengekøyer vart sydde. Og etterpå fekk dei prøve køyene. Dei fann raskt ut at her var ikkje mogeleg å liggje på magen!

Håvard var saman med ei anna gruppe Hatlane-elevar som fekk prøve seg som syarar. Håvard ville ha dei til å reflektere over kva det er som gjer at seglbåtar kan gå opp mot vinden. Dei fekk sjå korleis dei vingeforma segla skaffar framdrift ved å suge opp vind. Det er seglsaumen som er avgjerande for kor effektivt seglet blir.

Etter at elevane hadde gjort seg ferdig med stasjonane inne i Fiskerimuseet, var det tid for byvandring. Ole M. tok med seg elevane ut i den friske ålesundslufta og stogga for kjappe byhistoriske glimt både ved fyret på Molja, blant jugendhusa ved Brosundet, ved Naftadjupet og museumshaugen, før byvandringa enda på Prestebrygga der bankskøyta er i ferd med å bli ferdigbygd. Elevane sette tydeleg pris på ein  annleis skuledag. Og formidlarane skrytte av dei: Elevane som kjem hit er både snille og motiverte. Ja, det er kjekt på museum!

Ole M. Ellefsen fortalde elevane at om dei hadde levd for ca 150 år sidan hadde dei vore med koner som denne og gjere opp fisk. Tid til leksearbeid var det mindre av den gangen.

Eit nytt blad i båtsoga på Sunnmøre

Håvard Hatløy viser fram båtborda frå 1712 som no er monterte på ein vegg på Ishavsmuseet på Brandal.

Få veit meir om den gamle sunnmørsbåten, snidbetningen, enn Håvard Hatløy på Herøy kystmuseum. Men også han lærer stadig noko nytt om båttypen som berre var i bruk på Sunnmøre, og i eit visst omfang i Romsdalen. Lenge meinte ein at stordomstida til denne båttypen var på 1800-talet. Så oppdaga dei ein snidbetning som skriv seg tilbake til tidleg 1700-tall, og eit nytt kapittel kan skrivast i soga om snidbetningen.

Bakgrunnen for det oppsiktsvekkande funnet er denne: Eigaren av eit naust på Raffelneset i Hareid kommune avdekka nokre båtbord då han fjerna blikkplatene som hadde dekt båtborda frå tidleg i 1970-åra. Dette var kring år 2000. Så gjekk det nokre år utan at noko vidare skjedde. Det vart ikkje teke tak i dette før området der naustet stod vart regulert til industriområde, planeringsarbeidet tok til og gravemaskinane nærma seg naustet. Då gjekk gode krefter saman for å berge båtborda, og Håvard fekk det praktiske arbeidet med å ta ned borda og montere dei opp på ein vegg på Ishavsmuseet på Hareid.

Håvard Hatløy med ein modell av snidbetningen som båtbyggjaren Saxe Bjørkedal laga til då han var 90 år. Modellen er i storleiken 1:10.

Tilbakeblikk på et jubileumsår

Direktør Ivar Gunnar Braaten ser tilbake på året som har gått.

En fast førjulstradisjon i Stiftinga Sunnmøre Museum er julelunsjen i kafeen i Borgundgavlen siste fredagen før jul. Også i år hadde museumsvert Kari-Mette Aamelfot Tveit dekka på juleborda etter alle kunstens regler. Anretningsborda bugna av alle slags nydelige retter og gode marsipankaker.

Stiftinga Sunnmøre Museum består av 13 ulike museumsenheter spredt rundt på Sunnmøre, og julelunsjen er en god anledning til å treffes for museumsansatte som til daglig har sin virksomhet et stykke fra hverandre. Det er mangt å holde seg oppdatert om, og nye samarbeidsprosjekt må diskuteres.

2014 har vært et spesielt år for alle som driver med historieformidling. Det var jubileumsår for Eidsvollgrunnlova fra 1814. I sin årsoppsummering kom direktør Ivar Gunnar Braaten spesielt inn på dette. Stiftinga Sunnmøre Museum har planlagt jubileumsåret helt fra 2011, og en har konsentrert seg om tre hovedprosjekt som alle har tatt utgangspunkt i at stiftinga holder til i en kystregion. Det er formidlingsprosjektet Flåværleia, Dalsfjord Fyrmuseum har fått ny utstilling. I tillegg har det vært arbeidet for å få oppdatert og fornya middelaldermuseet på Borgundkaupangen. Her skal det føres opp et nytt bygg som gjør at museet kan drive helårsformidling, feks til skoleelever. Det er planen at det nye middelaldermuseet skal åpnes 11. desember 2015.

Ivar Braaten nevnte også et fjerde 2014-prosjekt, næringhistoria for Sunnmøre som undertegna blogger har ført i pennen. Denne boka summerer opp 250-års sunnmørsk næringslivshistorie, og forteller om mennesker ut mot havgapet som har vært framoverlente og nyskapende i sin virksomhet på land og på sjø. Braaten mente at det kanskje var litt utypisk sunnmørsk å være tilbakeskuende og arbeide på museum. Men også museum må tilpasse seg tida og være framoverlente og se seg om etter nye måter å  formidle historia på. I denne sammenhengen var det naturlig for direktøren å nevne planene om et mobilt vitensenter som er tenkt plassert i museet sine lokaler i Borgundgavlen. Vitensenteret skal driftes som en selvstendig enhet, men det vil utvilsomt bli en gjensidig nytte- og læreeffekt for både museum og vitensenter gjennom en samlokalisering.

God mat og gode ord til ansatte ved Stiftinga Sunnmøre Museum under juleavslutninga.

En skoledag med tradisjonsmat

Arve Yndestad hjelper elever fra Spjelkavik ungdomsskole med å få opp laksen fra kokegropa.

Noen solfylte dager i oktober har sju 9. klasser fra Spjelkavik ungdomsskole laget mat på gamlemåten ved Sunnmøre Museum i Borgundgavlen. For elevene var dette en ganske eksotisk opplevelse. Her var det ikke bare å gå til butikkhyllene og plukke ut kjøtt, ost og brød ferdig innpakket og utporsjonert. Her skulle maten lages fra grunnen av uten hjelp av elektrisk strøm, mixmastere og mikroovn. - Hvor er springen, var det første en elev spurte etter da han kom til den tomme gryta som skulle fylles med vann. Her var ingen spring, men museumsformidler Arve Yndestad hadde hjulpet litt og henta vann i en trebøtte - kanskje fra nærmeste elv. En annen av hjelperme, Dag Brøther, hadde vært på museet fra kl. 07.00 om morgenen for å varme steinovnen der brøda skulle steikes. Men ellers var ungdommene med på hele prosessen, fra fersk og tørka råvare til delikate tradisjonsretter.

Elevene ble fordelte på tre stasjoner. I Framgardsstova laga de eplesaft, flatbrød og mørpølse. Det var imponerende å se hvor regelmessige og fine pølser som vokste fram under kjøttkverna. Skryt fikk også jentene som laga flatbrød på steikeovnen. Ansvarlig for opplegget, Tone-Ellen Thune hadde knapt sett så fint avrunda og jevnt utkjevla flatbrød, fortalte hun. I neste hus var det Dag Brøther som ledet an. Her hadde elevene laget brøddeig som ble satt inn i den forhåndsoppvarma ovnen, og da undertegnede kom på besøk var elevene i ferd med å spa brøda ut. I et annet rom var det osteproduksjon, og siste finish var å tilføre ostestoffet krydder slik at det skulle få den rette smaken.

På tredje og siste stasjon var det Arve Yndestad som hadde kontrollen. Der banka elevene store tørrfiskstykker til smågodt, varmrøykte laks og kokte laks i kokegroper. Arve var imponert over den framgangen elevene viste i løpet av de få timene arbeidet stod på. De skjønte etter hvert at det gikk an å lage varm mat uten elektrisitet eller andre moderne hjelpemidler. Arve supplerte med sine store historiske kunnskaper og fortalte hva menneskene hadde å hjelpe seg med i matlaginga i de forskjellige historiske periodene. Selv hadde han skaffet både gryter og kokestativ som var kopier av utstyr som var funnet i Gokstadskipet. Han dro også nyere historie og fortalte hvordan nordmenn måtte klare seg med lokale råvarer da engelske skip blokkerte norskekysten under Napoleonskrigene ca 1810. Da var sild og poteter en viktig del av kostholdet.

Tone-Ellen Thune forteller hvor viktig samlinga rundt matbordet var før i tida.

Museumsfolk på studietur til Polen

Polske barn får være med å bygge tradisjonsbåt. (Foto: Ingvill Wille)

I september var dei tilsette ved Stiftinga Sunnmøre Museum på kombinert sosial- og fagtur til Gdansk i Polen. Både Nord-Polen og Sunnmøre er kystområde og det har vore kontakt mellom desse områda i mange hundre år. Etter ein periode med jarnteppe og politisk kløyving er kontakten no gjenoppretta, og på flyet til og frå Polen opplevde dei museumstilsette at det no er rik utveksling av folk og impulsar mellom Gdansk-området og Sunnmøre. Flyruta Ålesund-Gdansk er ei ny form for arbeidsrute som har avløyst dei gamle bussrutene med arbeidsfolk som tidlegare kryssa kommunegrenser.

Ein viktig del av opplegget på turen var vitjing til nokre av dei mange musea i Gdansk, mellom anna dei maritime musea som det var fleire av. Desse musea var av særleg interesse for ei gruppe på Sunnmøre Museum som dei siste par åra har arbeidd med eit formidlingsprosjekt om Flåværleia på Sunnmøre. Museumsformidlar Ingvill Wille har stått sentralt i dette arbeidet, og har vore med å henta inn eksempel på formidlingsopplegg andre stader. Ein institusjon som har drive dette langt i Noreg er fartyvernsenteret i Norheimsund. Og her kjem vi til poenget: Sunnmøringane stod ved ein oselvar-båt på det maritime museet i sentrum av Gdansk ein føremiddag. Dei kjende igjen den norske båttypen og kommenterte at dei kjende til dei som hadde bygd han. I same stunda som dei stod og betrakta båten kom båtfolket frå Norheimsund som hadde bygd oselvaren inn døra! Overraskinga var stor i begge leirar og gleda ikkje mindre. For det viste seg at hordalendingane var komne til Gdansk for å presentere eit heilt nytt formidlingsprosjekt for presse og samarbeidspartnarar. Ingvill fortel at ho hadde høyrt om prosjektet og lenge hadde vore nysgjerrig på korleis det var lagt opp. Der og då fekk dei invitasjon til å vere med på presentasjonen dagen etter. Naturleg nok vart det opprinnelege programmet lagt om, ein leigebil vart tinga og gjengen frå Flåversleia var dagen etter på plass for å sanke ny lærdom. Konklusjonen var; verda er ikkje stor, og båtfolket dei finn kvarandre uansett kvar dei er.

Dei tipsa som dei fekk med seg frå båtvernsenteret i Hardanger vil ganske visst kome til nytte i arbeidet som båtinteresserte museumsfolk frå Sunnmøre i desse dagar arbeider med. På hamna i Ålesund er bygginga av ei stor bankskøyte i gang. Etter planen skal bankskøyta vere ferdig i 2015 og klar til  å møte storhavet året etter. Når slike prosjekt skal førebuast kan det vere nyttig med gode impulsar og kollegiale samtalar, anten desse skjer i Hardanger eller i Gdansk. Det er nyttig å kome ut, Det gjev stimulans i kvardagen og kunnskap ein kan formidle vidare i nærmiljøet.

Petter Helland-Hansen frå Hardanger er ein erfaren båtbyggjar. (Foto: Ingvill Wille)

Middelaldersus i Borgundkaupangen

Tungt rusta hærmenn i kamp. Til venstre med ryggen til, styrar ved Landbruksmuseet, Petter Ose. Vidare ser vi ein av bispens stridsmenn med nettingrustning som gav effektivt vern mot sverd- og økseslag, men ikkje mot pilar.

For om lag 800 år sidan var Borgundkaupangen den største handelsstaden mellom Bergen og Trondheim. Det var torsken i havet som la grunnlaget for busetnad og handelsverksemd. Hit kom bøndene frå fjordane og frå kysten med turrfisken sin som vart omsett for klingande mynt og varer. Dagane 31.5 og 1.6 vart noko av livet i den gamle handelsstaden gjenskapt. Gjennom Sunnmøre Middelalderfestival ville Sunnmøre Museum gje dei besøkande ei reise tilbake gjennom hundreåra til midten av 1200-talet då Borgundkaupangen var på sitt mest aktive.

Handelsstaden var også eit kyrkjeleg sentrum og det var då rimeleg at det var bisp Peter av Borgund (Per Sæther) som fekk føre an i prosesjon som markerte opninga av festivalen. Han vart følgt av menneske i fargerike kostyme og musikarar med tidsriktige instrument. Prosesjonen stoppa i sentrum av stemneplassen der fylkeskultursjef, Heidi-Iren Wedlog Olsen, stod for den formelle opninga av festivalen. Bispen fekk så ordet for å gå gjennom nokre av dei aktivitetane små og store kunne vere med på dei to stemnedagane.

Eit av dei innslaga mange var spente på var hærkampen, det store slaget om Borgund, som herolden kalla det. Middelalderen var ei urolig tid, og dei fleste spørsmål og maktkampar vart den gongen avgjorde på slagmarka, ikkje rundt forhandlingsbordet. Slåssing er ikkje ufarleg, heller ikkje middelalderslåssing, så kamparenaen var reservert kynidge hærmenn og -kvinner. Dette er menneske som er levande opptekne av historie og som reiser rundt på slike festivalar for å vise korleis det kunne ha gått for seg i strid for 800 år sidan. Nokre kom frå Trøndelag, andre frå Bergen. Det var plass for nokre lokale stridsmenn også. Då kampen starta sprang dei fram mot fienden med høge rop og heva  skjold og våpen. Det var tydeleg at det var litt psykologi med i spelet. Det var visst om å gjere å verke modig og handlekraftig slik at motstandaren skulle skjøne at det her var folk som kunne sine saker og ikkje var lette å skubbe seg på. Det såg ut til å vere ein jamn strid, men folk fall etter kvart ned på bakken, og til slutt så stod det berre ein soldat igjen på beina. Heldigvis var ikkje skadane verre enn at alle krigarane etter ei kort stund reiste seg igjen, og etter ei lita pause var kampen igang på nytt. På den tunge pustinga skjøna vi at dette er ein krevjande aktivitet. Ein av grunnane til det er at krigarane er tungt utrusta. Ein frå bispens hærflokk viste etter kampen fram utrustninga si. Det var ein mangelags tydrakt inst, ein ringrustning utapå, hjelm på hovudet og metallvern på knea. I tillegg hadde han både skjold og sverd.

Per Weddegjerde og Dagfinn Ullaland frå Sunnmøre Museum utfordra kvarandre til bogeskyttarduell. Per vann den jamne kampen. Bogeekspert Heidi Haugene følgjer spent med.

Møbelmuseet i boks!

Kjetil Tandstad ved NMFS ønskjer velkomen til opning av den nye permanente utstillinga ved museet.

Etter mange månader med førebuing kunne endeleg dagleg leiar ved Norsk Møbelfaglig Senter (NMFS) i Sykkylven, Kjetil Tandstad, ønskje velkomen til flunkande ny utstilling ved NMFS. Opninga av den permanente utstillinga; Ver så god sitt, inneber eit langt steg framover for møbelmuseet som starta verksemda si i den fasjonable Berli-villaen på Klokkehaugen i Sykkylven i 1995. Der var det ikkje plass til noka stor utstilling. Betre vart det då NMFS flytte til den tidlegare Strømmefabrikken i Aure sentrum i 2000. Men det var først no i 2014 at senteret fekk på plass ein større og brei presentasjon av norsk og internasjonal møbelhistorie for dei siste hundre åra.

Mange personar har vore involvert i produksjonen av utstillinga, fortalde Kjetil Tandstad under opningsarrangementet fredag 28.mars. Utstillingskonsulent Tone Anda la eit grunnlag som fleire har utvikla vidare. Dei som arbeidde mest med prosjektet dei siste månadane var designaren Svein Asbjørnsen og modellutviklar Arve Grønmo. Tandstad fortalde at den siste hylla med småmøblar frå Vitra-museet kom på plass same føremiddagen som opninga skjedde.

Om innhaldet i utstillinga kan vi lese dette på møbelmuseet sine heimesider: "Ver så god, sitt, heiter utstillinga, som vil bli den største permanente historiske utstillinga av norske industrimøblar. Her kan ein sjå møbelprodukt og produksjon frå dei tidlege kjellarbedriftene si tid. Her blir det også vist korleis bransjen gjennom mekanisering, spesialisering og stort pågangsmot har nådd fram til dagens høgteknologiske og internasjonaliserte produksjon.Utstillinga viser også 30 klassiske møbelprodukt frå dei siste seksti åra, plukka ut av ein nasjonal fagjury som dei beste som er laga her i landet. Ein kan også sjå ei samling med 50 klassiske miniatyrar av europeiske designmøblar gjennom hundre år. Dette var design som, medvite eller ikkje, også påverka norske og sunnmørske møbelskaparar."

Ver så god, sitt!

Avdelingsleiar ved møbelmuseet i Sykkylven, Kjetil Tandstad, i inngangspartiet til den nye utstillinga, Ver så god, sitt!

Det var berre så vidt han hadde tid til å ta juleferie, avdelingsleiar ved Norsk Møbelfaglig Senter i Sykkylven, Kjetil Tandstad. Heilt fram til siste arbeidsdag før jul var det hektisk monteringsaktivitet i utstillingslokalet til møbelmuseet i Sykkylven. Møbelveteranane Arve Grønmo og Svein Asbjørnsen arbeidde så støyvføyka stod med tilpassing av deleveggar der det skal på plass bilete og tekstar med informasjonar om møbelindustriens utvikling dei siste hundre åra. Allereie tidleg i januar 2014 må møblar og verkstadinteriør og alt det andre som skal utgjere møbelmuseet si faste utstilling vere på plass, for då er det venta besøk av lærelystne skuleelevar.

Kjetil har tru på at tidsplanen skal halde, og han ser fram til at alle brikkene skal falle på plass i det puslespelet som ei slik utstilling er. Førebels ligg dei forskjellige utstillingselementa i haug og dungar i inngangsområdet til møbelmuseet. Det einaste som er skikkeleg på plass er ein stor vegg med bilete og tekst og tittelen på utstillinga: Ver så godt, sitt! Dersom ein skulle følgje det rådet den førjulsfredagen vi var på vitjing, måtte vi ha innteke den sitjande posisjonen på golvet. Og det er kanskje ikkje så gale, for det var nok der stolen si historie starta.

Møbelutstillinga som snart er på plass i museumsbygget i Storgata i møbelhovudstaden Sykkylven er fire-delt. Sentralt i utstillinga finn vi ein rekonstruksjon av ein møbelsnikkarverkstad slik han var i industrien sin barndom, før siste verdskrigen. Her er mykje gjort for at dei besøkande skal få ei kjensle av korleis det var å arbeide i dei tidlege møbelbedriftene. Høvelbenken er på plass, tilliks utstyret dei trong for å lage korgmøblar, og å gje stolane stopning. Tak og veggar har ein historisk patina. Det var her eventyret starta.

Kjær juletradisjon

Stearinlyslaging er ein av dei faste aktivitetane på førjulssøndagen på Sunnmøre Musem. Dag Brøther t.h. er lysstøypesjef.

Førjulssøndagen ved Sunnmøre Museum i Borgundgavlen vert berre meir og meir populær. Andre søndagen i desember var mange av husa i museumstunet fylte med born og vaksne som arbeidde med praktiske oppgåver, eller koste seg med god mat og varm drikke. Avdelingsleiar ved museet, Siw Solvang, fortel at over 2000 små og store besøkande var innom portane, og det er det største besøkstalet dei har registrert på alle dei åra førjulssøndagen har vore arrangert.

Det er knapt nokon tid på året at tradisjonane står så sterkt som i julemånaden. Då vil vi at det skal vere slik som det alltd har vore. Då vil vaksne gjenoppleve den gode stemninga og forventningane dei hadde i sin eigen barndom, og dei vil gjerne at born og barneborn skal få del i dei same opplevingane. Og kvar er det meir naturleg å bli ført inn i juletradisjonane enn på eit museum? Sunnmøre Museum har menneske som veit meir om lokale juletradisjonar, julemat, juledekorasjonar og tradisjonelle julegåver enn dei fleste. Denne søndagen fann vi dei i museumshus midt i flokken av barn og voksne. Mellom aktivitetane dei gjennomførte var; produksjon av matter og eplebåtar, honninglys og trebåtar. I Framgardstova var det kinning av smør og i kyrkjebudene ved sjøkanten var det sal av julenek, keramikk og skinn.

Vi tok oss ein tur bort til handverkargata i enden av museumsområdet. Her var det hengt opp grankransar på tvers av gata, og i alle husa var det lys og varme. Det var reine Skomakargatestemninga. I skomakarhuset var det rett nok ingen skomakar Andersen. Her hadde knivmakar Svein Johansen frå Sykkylven utstilling av mange av knivane han har laga. I smia fann vi smeden i arbeid og i Larsnesbuda freista to jenter med gammaldags godteri. Godteri av eit litt anna slag fann vi i Dybhuset, der styreleiar i museet, Ragna Dahl Grønnevet og fylkesformidlar Ingvill Wille laga sirupssnittar til den store gullmedalje.

Ingvill Wille og Ragna Dahl Grønnevet inviterer til smaking av omnsferske sirupssnittar.

Dei som vart kalde av å gå i julegatene og mellom dei gamle museumshusa, kunne gå inn i det store museumsbygget. Her var kafeen full heile dagen, og sveler og kaker gjekk ned på høgkant. Elles var dei ulike etasjane i museumsbygget også fylte med aktivitetar. Her fekk borna lage julekorger og julenisser, leike med tinnsoldatar og hoseband. I underetasjen var det demonstrasjon av trykking på gamlemåten. Underteikna skribent residerte på det som truleg var dagens rolegaste stand, der Årbok for Sunnmøre vart selt. Denne dagen var det borna som fekk bestemme aktivitetsløypa. Dei vaksne tek nok sin monn igjen med hyggeleg julelesnad når julepynten er på plass og julekakene er ferdig baka.

Møbelgründere under lupen

Møbelgründer Ragnar Sandnes i samtale med daglig leder ved Norsk Møbelfaglig Senter, Kjetil Tandstad. (Foto: Eldar Høidal.)

En søndagkveld i april satte Venneforeninga til Norsk Møbelfaglig Senter fokus på gründerne innen møbelindustrien. Det var i mellomkrigsåra at unge sykkylvinger gikk i gang med produksjon av møbler og møbeldeler,  ikke bare for det lokale markedet, men for hele landet. Spørsmåla som ble stilt var blant andre, hvorfor startet så mange bedrifter i Sykkylven nettopp da, og hva var det som særpreget de personene som etablerte bedrifter.

Mellomkrigsåra var en periode med stagnasjon i det etablerte næringslivet – det var få andre utveier enn å komme i gang med noe i egen bygd. Tidlig i perioden var det mange som emigrerte til USA. Konfeksjonsfabrikanten Tomas Strømme husket at av hans konfirmantkull fra 1921 var det bare han som ikke reiste over til USA. Rundt 1928 ble den veien helt stengt. I byene var det heller ikke så mye å hente, der måtte de først og fremst gi arbeid til byens egne arbeidssøkere.

Tiltakssomme sykkylvinger fant utveier hjemme fra ca 1930. I Sykkylven hadde de også gård og grunn som ga trygghet – og mat. De kunne greie seg om det gikk litt tid mellom inntektene. Gårdene ga i tillegg trygghet for bankene som lånte ut penger til nye verkstedeiere. De fant arbeidsfolk/hjelpere blant slektninger og kamerater, folk som de kjente og visste kvalitetene til. Slik gjorde Jens Ekornes det, og Hjalmar Brunstad og Otto Hjellegjerde.

Stø kurs for Stiftinga

Direktør ved Stiftinga Sunnmøre Museum, Ivar G. Braaten, la fram administrasjonen  sin  årsmelding  under Stiftinga sitt årsmøte nylig.

Det er årsmøtetid - også for musea, og onsdag 20. mars var det tid for Stiftinga Sunnmøre Museum til å gjøre opp status for året som har gått. Stiftinga består i dag av 11 forskjellige museumsinstitusjoner på Sunnmøre - og en i Romsdal. Det er Ivar Gunnar Braaten som er direktør for Stiftinga og på årsmøtet kunne han presentere en fyldig årsmelding for representanter for musea, sunnmørskommunene og fylkeskommunen. Et av de første punktene i meldinga som Braaten stoppet opp ved var oversikten over antall gjenstander som Stiftinga har i sin forvaring. Hele 69.464 gjenstander tas vare på av museumsansatte rundt om i regionen. Dette er gjenstander med svært ulik alder, her finnes både flintrester fra steinalderen og moderne tekniske hjelpemidler fra vår egen tid. Et prioritert felt for Stiftinga Sunnmøre Museum, fortalte Braaten, er å gjøre disse gjenstandene tilgjengelige for alle som er interesserte i å lære mer om regionens historie. Ikke slik at alle skal få ta på eller bruke gjenstandene, men de skal få se bilder av dem og få vite hvilken funksjon de hadde. Dette skjer gjennom det store digitaliseringsprosjektet som musea i distriktet er involvert i. Alle musea registrerer gjenstander og legger inn bilder og opplysninger om dem i et program som heter Primus. Så blir disse informasjonene lagt ut på en nettportal som heter Digitalt museum. Her kan mennesker over hele landet, ja, hele verden, gå inn i museumsmagasinene og få vite mer om gjenstandene og om tiden da de ble brukt. Tidligere måtte du helst kjenne en museumsansatt for å få kikke på gjenstandene som lå innelåste i magasin. Nå ligger de et tastetrykk unna, for alle som vil vite og lære, sa Ivar Gunnar Braaten.

Fra årsmøtet til Stiftinga Sunnmøre Museum, i museet sin luftige kafeteria. 

Stiftinga Sunnmøre Museum er den største kulturinstitusjonen mellom Bergen og Trondheim, med 44 ansatte som utfører ca 37 årsverk Alle disse medarbeiderne arbeider ikke under samme tak, men i museum spredt rundt om på Sunnmøre. Tidligere stod disse musea på egne bein, men etter den store museumskonsolideringa i 2003/04 kom de inn under en felles paraply. Denne modellen har de gode erfaringer med, fortalte Braaten. Styrken ved den er at en beholder lokalt engasjement, som fører både til frigjøring av pengemidler og arbeidsinnsats fra mange frivillige. Det er tvilsomt om en hadde fått frigjort alt dette engasjementet om museet var samlet under ett tak, feks i Ålesund. Likevel understreket direktøren verdien av fellesprosjekter som binder organisasjonen sammen. Noen av de viktigste fellesprosjektene nå for tida er 2014-satsingene. Blant disse er ny utstilling ved Dalsfjord fyrmuseum, registrering av kulturminner langs den gamle Flåværleia og oppbygninga av ny utstilling om Sunnmøres første by, Borgundkaupangen.

På årsmøter er det som regel valg. Slik også her. Det må være interessant og givende å sitte i styret for Stiftinga Sunnmøre Museum, for hele styret tok gjenvalg. Det vil si at Ragna Dahl Grønnevet fremdeles sitter i styrelederstolen en periode til. Med seg i styret får hun Jørgen Holte, nestleder, Kirsti Indreeide, Anne Dyb Liaaen, Bjørn Nedreskodje, Robert Voldnes og de ansattes representant, Ingvill Wille.

Da Dahl Grønnevet takket for fornyet tillit, understreket hun at hun er heldig som får representere en organisasjon med så mange kompetente medarbeidere som Stiftinga Sunnmøre Museum har. Av og til slutter folk og det er alltid spennende om det vil komme nye og fylle opp tomrommet. De opplever alltid at det er mange som ønsker seg arbeid i museet, som regel kan de velge blant mange godt kvalifiserte søkere. Hun berømmet også museet sine gode støttespillere, sponsorer som Sparebanken Møre og Stiftelsen Kjell Holm. - Det er ikke mange forunt å få fullfinansiert et byggeprosjekt med eksterne midler som vi opplevde med den nye båthallen, sa  styrelederen. Nye prosjekt står på beddingen, og kjenner vi museumsledelsen og de gode støttespillerne rett blir nok de også realiserte i tråd med planene.

Nytt liv for Borgundkaupangen

I dette området skal dei nye formidlingsbygga for Borgundkaupangen førast opp. 

Sunnmøre Museum ligg i Borgundgavlen ved Katavågen og Klokkersundet. Det er ikkje tilfeldig at det vart lagt eit museum nettopp hit. Og det var ikkje berre fordi det her var god plass til å setje opp gamle hus frå kommunane på Sunnmøre. Nei, her, tett ved den nye Ålesundsbyen, var det for ca tusen år sidan ein handelsstad - ein kaupang -  og eit kyrkjesentrum som syda av liv og aktivitet. Dette er ikkje ny kunnskap for dei som kjenner litt til museet, og heilt frå 1978 har Sunnmøre Museum hatt eit formidlingsbygg som viser noko av det som er funne i den gamle kaupangen og den verksemda som har vore her. Men bygget er smålåte og yter ikkje rettferd til staden og den betydninga Borgundkaupangen hadde i mellomalderen.

Difor har museet no lansert planar om eit kraftig løft for mellomalderformidlinga si: Formidlingsbygget skal pussast heilt opp og utvidast, det skal lagast til ei kai og reisast ein kopi av eit av dei bygga som stod på denne staden for ca tusen år sidan. Regionskonservator og mellomalderhistorikar Jarle Sulebust er hovudarkitekt bak planane og den som kan mest om Borgundkaupangen. Han fortel at staten har ytt midlar til planlegginga og gjennomføring av startfasen i prosjektet. Museet definerer dette som ei av sine hovudsatsingar i samband med 1814-jubileet.

I den store sunnmørssoga, I balansepunktet, har Jarle Sulebust ein artikkel om formingsåra til Sunnmøre, frå 800-talet. Her viser han mellom anna kor sentralt Borgundkaupangen stod som handels- og administrasjonsstad i tidleg mellomalder. Det var hit fiskarane kom med fangstane sine for å selje dei til oppkjøparar som handsama dei og selde dei vidare. Frå 1100-talet står Borgund også fram som administrativt sentrum i rettsvesenet. Det vart halde fylkesting her, og i Borgund heldt kongens lokale representant, syslemannen, til. Truleg var det også bispesete på Borgund like etter at kristendomen vart innført her i landet. Det er då ikkje vanskeleg å skjøne at Jarle ivrar etter å få til noko meir her ved vågen enn det beskjedne formidlingshuset som ligg her i dag, og som ikkje er tilrettelagt for heilårsbruk.

Klokkersundet