Møbelgründere under lupen

Møbelgründer Ragnar Sandnes i samtale med daglig leder ved Norsk Møbelfaglig Senter, Kjetil Tandstad. (Foto: Eldar Høidal.)

En søndagkveld i april satte Venneforeninga til Norsk Møbelfaglig Senter fokus på gründerne innen møbelindustrien. Det var i mellomkrigsåra at unge sykkylvinger gikk i gang med produksjon av møbler og møbeldeler,  ikke bare for det lokale markedet, men for hele landet. Spørsmåla som ble stilt var blant andre, hvorfor startet så mange bedrifter i Sykkylven nettopp da, og hva var det som særpreget de personene som etablerte bedrifter.

Mellomkrigsåra var en periode med stagnasjon i det etablerte næringslivet – det var få andre utveier enn å komme i gang med noe i egen bygd. Tidlig i perioden var det mange som emigrerte til USA. Konfeksjonsfabrikanten Tomas Strømme husket at av hans konfirmantkull fra 1921 var det bare han som ikke reiste over til USA. Rundt 1928 ble den veien helt stengt. I byene var det heller ikke så mye å hente, der måtte de først og fremst gi arbeid til byens egne arbeidssøkere.

Tiltakssomme sykkylvinger fant utveier hjemme fra ca 1930. I Sykkylven hadde de også gård og grunn som ga trygghet – og mat. De kunne greie seg om det gikk litt tid mellom inntektene. Gårdene ga i tillegg trygghet for bankene som lånte ut penger til nye verkstedeiere. De fant arbeidsfolk/hjelpere blant slektninger og kamerater, folk som de kjente og visste kvalitetene til. Slik gjorde Jens Ekornes det, og Hjalmar Brunstad og Otto Hjellegjerde.

Hva var det som særpreget gründerne?

• De var menn, svært unge menn, gjerne først i tjueåra. De hadde praktisk erfaring fra den industrien de gikk inn. Etter 1908 var det opparbeidet en god del møbelkompetanse i Stranda/Sykkylven-området. Gründerne hadde lite formell skoleutdanning.
• De var formet av sunnmørsk arbeidsmoral: "Det er det samme hva du gjør av ærlig arbeid bare du er trottig," sa bestemora til Jens Ekornes.
• De så ikke vanskene, bare mulighetene, og stod på lange dager for å nå målene sine. Var svært fokuserte og målrettede. Arbeidet var hovedinteressen. 
• De hadde en egen evne til å finne produkter som fylte behov i tiden, og så alltid etter måter for å forenkle og effektivisere produksjonen.
• Stor tiltru til egne evner og prestasjoner. Det gikk ikke lang tid etter at Jens Ekornes startet madrassproduksjon før han kalte madrassene sine markedets beste. Også bedriftsnavnene viste ambisjoner; Solid, Vestlandske, Møre Kurvmøbelfabrikk mv.
• Tidlige gründere tok ikke ut mye av bedriftens overskudd til eget forbruk. Mesteparten ble pløyd tilbake i ny virksomhet.

Et eksempel på person som la alt han kunne til side for å bygge ut virksomheten var Johan Riise fra Gjerdsvika, seinere eier av møbelbedrifta Hov+Dokka. Han startet som agent og hadde kostpenger og diett for å reise rundt og selge. I stedet for å overnatte på hotell og spise på serveringssteder, overnattet han i bilen og smurte maten selv, og kostpengene gikk rett i sparebøssa.

Grunderne var hvileløst i virksomhet og tenkte og virket for bedriften i alle ukedagene og døgnets våkne timer. Otto Hjellegjerde forteller at han brukte søndagene for å hente materialer til møbelproduksjonen. På returen fra Ottadalen søndag kjørte de gjennom Stranda og møtte Strandas fabrikkeiere i bestedressen i gata. De hadde lagt seg bakover, og virket ikke lenger å være på hugget, registrerte Otto. 

Jens Ekornes hadde alltid notatblokka på nattbordet. Ofte kunne han komme på en ide midt på natta. Da ble nattbordlampa tent, fortalte Petrine, og Jens laget sine skisser som han presenterte for sine nøkkelmedarbeidere dagen etter.Om Jon Jarnes fortelles det at han gikk ned til fabrikken, samme stien, hver dag, også i helgene. Det var alltids noe å rydde opp i, noe å legge til rette.

Men det var ikke alle gründere som forble bedriftseiere. I Sykkylven skjedde det et skifte fra midten av 1950-åra, da var det mange av de mindre bedriftene som ble lagt ned – eierne ønsket ikke, eller våget ikke, å ta de investeringene som var nødvendige for å modernisere produksjonen tilstrekkelig. De som gikk videre var de som våget, også å ta opp lån som kunne være nødvendig for å få fatt i det mest rasjonelle produksjonsutstyret. Jacob Utgård ved Formfin Møbler var blant dem som våget. Han hadde fått det rådet fra en maskinselger at en skulle ikke være redd for å ta seg opp lån for å investere i maskiner, viss maskinene førte til en mer rasjonell, det vil si mer lønnsom produksjon enn de hadde hatt tidligere.

På grunderkvelden fikk de frammøtte også høre hvordan det var å etablere bedrift fra en som selv har gjort det. Ragnar Sandnes startet Rajo Møbler sammen med vennen Jon Bjørgvik i 1971. Bedriften er fremdeles i virksomhet, men nå under et nytt navn; Furnia. Sandnes kommenterte også påstanden som ofte blir framsatt, at gründerne reinvesterte alt de tjente i bedriftene. - Hvis jeg skulle ha gjort det hadde jeg vært minstepensjonist nå, repliserte Sandnes, som forklarte at løsningen var å ta seg ut en anstendig lønn slik at pensjonsopptjeningen ikke ble forsømt.

Med på arrangementet var også Jarle Tusvik, informasjonssekretær på Ekornes ASA. Han tok en langspurt langs hele Sørestranda i Sykkylven og gikk gjennom alle møbelbedrifter som hadde vært i drift fra Hundeidvik til Riksheim, en strekning på ca ti kilometer. Det var flere titalls bedrifter, men Tusvik kom på imponerende vis gjennom alle på ca en halv time, omtrent like lang tid som det tar verdens beste løpere å tilbakelegge samme distanse!

Leder i venneforeninga til Norsk møbelfaglig senter, Grethe Østerhus Røyr, gir velfortjente blomster til møbelkjennerne Ragnar Sandnes og Jarle Tusvik. (Foto: Eldar Høidal.)