Stina stiller inn fokuset

Bergensjenta Stina Aadland Jensen er nå på plass som fotoarkivar på FylkesFOTOarkivet.

I snart to måneder har Stina Aadland Jensen arbeidet som fotoarkivar i FylkesFOTOarkivet i Ålesund. Hun er med det godt i gang med sitt toårige vikariat i stillingen. Bergensjenta visste ikke mye om Ålesund og Sunnmøre før hun kom hit. Som utdannet kunsthistoriker kjente hun til jugendarkitekturen i Ålesund, og at det var et godt fotballag i byen. Ellers var Sunnmøre et blankt felt i Stinas hode. Det har det alt blitt en endring på. Skal en lære mye om et distrikts fortid og samtid på kort tid er studering av gamle bilder tingen. Stina har brukt de første to månedene i jobben til å gjøre seg litt kjent med det som så langt er samlet inn og registrert i fotoarkivet, og å planlegge hva hun skal prioritere av innsamlings- og registreringsarbeid framover.
   Noe av det første hun vil gjøre er å reise rundt til museene i regionen og skaffe seg en oversikt over hva som finnes her. Ellers er det ikke bare museer som har bildesamlinger. I noen kommuner har de historielag som har gjort et stort arbeide med å samle inn historiske bilder fra private. Akkurat når dette skrives er Stina i samtale med folk fra Ørskog historielag som gjennom flere år har vært en god leverandør til FylkesFOTOarkivet. Ellers har noen kommuner selv tatt initativ til bildeinnsamlinger. Det finnes også store arkiv etter profesjonelle fotografer og amatørfotografer rundt om i distriktet. Noe av det er registrert allerede, men mye står ugjort.

Fugleegg i bomullsreir



En del av egg-gava til Naturhistorisk Museum

 Hva kom først? Høna eller egget? Dette grunnleggende spørsmålet skulle de nå ha gode forutsetninger for å finne svaret på ved Naturhistorisk Museum i Sykkylven. Nylig mottok museet som gave 500 fugleegg i varierende størrelser. Alle egga er varsomt merka og lagt i skuffer på et mjukt leie av bomull.

Museumsstyrer Magnhild Vatne sier at eggsamlinga vil være et viktig tilskudd til utstillinga av fugler som de nå har. Mange barn som er på besøk lurer fælt på hvordan egga til fuglene som er utstilte ser ut. Nå skal de få synlige svar. Magnhild er nå i ferd med å kjøpte nye hyller som eggene skal plasseres i. De vil stå like foran de fuglene som legger de ulike eggene.

 Noe som er spesielt fascinerende med egga er hvor godt de er tilpasset det naturmiljøet de har vært i. I samlinga, som kun består av egg fra Sunnmøre, er det blant annet egg fra sjøfugler. De har en form og en vektfordeling av eggmassen som gjør at de ikke skal ramle ned fra fjellhyllene der sjøfuglene har reira sine. Ellers har egga ulike fargesammensetninger og mønstre for å gå mest mulig i ett med landskapene de hører hjemme i.

Det var Anette Søreide Hjelle i Sykkylven som kom med gaven til museet, og samlingen er skapt av hennes far som hadde eggsamling som en kjær hobby. Hun forteller at barna ofte fikk være med faren på turer i skog og mark, og at de lærte mye om fugler og fugleliv på disse turene. Faren var hensynsfull og forsiktig der han gikk fram, og understreket at man aldri skulle ta fra reir der det var få egg. I dag er det ikke lenger lov å samle inn egg, for noen av fugleartene våre er utryddingstrua. Derfor er denne samlinga ekstra spesiell. Et besøk ved Naturhistorisk Museum kan få barn og voksne til å undre seg over mangfoldet i naturen. Kanskje kan man også få svar på noen av de spørsmålene man har. Men hva som kom først av høna eller egget... Se det blir kanskje verre?

Møbelinspirasjon

Mange møbelinteresserte kommer innom Norsk Møbelfaglig Senter for å se hvordan oppussingsarbeidet skrider fram. Her er stortingsrepresentant Heikki Holmås på besøk. Til venstre blogger Eldar H., videre Kjetil Tandstad og Holmås. Foto: Snekker Frode Tandstad.

Sykkylven er Norges møbelkommune nummer en. Derfor ligger selvfølgelig landets eneste spesialmuseum for industriproduserte møbler i Sykkylven; Norsk Møbelfaglig Senter. Siden år 2000 har museet holdt til i en tidligere konfeksjonsfabrikk i Sykkylven sentrum. Avgrenset plass har gjort at senteret bare har kunnet holde seg med én utstilling. Fra 2005 har det vært utstillingen "Industrieventyret på Sunnmøre". Både vi som arbeider ved senteret og de som besøker oss synes at det er en flott og innholdsrik utstilling, og at det naturligvis må være en slik utstilling i et museum som skal fortelle om hvordan møbelindustrien slo rot og vant fram på Sunnmøre. Men vi er også klar over at det skulle ha vært noe mer her. Møbelindustrihistorien rommer så mye mer.
Og nå lysner det. I disse dager er snekkere, murerere og elektrikere i ferd med å avslutte arbeidet med møbelfaglig senter sine nye lokaler. I tillegg til lokalene i grunnetasjen har senteret fått disponere 200 kvadratmeter i andre etasje. - Det vil si at utstillingsarealene blir mer enn fordoblet, forteller daglig leder ved Norsk Møbelfaglig Senter, Kjetil Tandstad.

Velsmakende årsslutt

Museumsdirektør Ivar Gunnar Braaten takker de ansatte for god museumsinnsats i året som har gått.

- For en kunnskapsbedrift som et museum er, er de ansatte den viktigste ressursen, sa direktør for Sunnmøre Museum, Ivar Gunnar Braaten, da han hilste til museets nåværende og tildligere ansatte under den årlige julelunsjen. Ansatte fra de fleste av museets tretten avdelinger hadde benket seg ved langbordet etter å ha forsynt seg fra en velassortert buffet. Julelunsjen er et av mange treffpunkt for museets ansatte, der de sveises sammen og får en opplevelse av at de tilhører den samme arbeidsplassen selv om de til daglig er skilt av både fjorder og fjell.
    - Stiftinga Sunnmøre Museum har valgt en desentralisert modell. Det vil si at det i mange av sunnmørskommunene er museum med lokal forankring, som alle utgjør en bit av den samlede sunnmørske museumsmosaikken. Direktøren ga uttrykk for at dette er en styrke for museet, fordi det bringer flere hender og mer kompetanse inn i den samlede museumsorganisasjonen. Han sa at den desentraliserte modellen ikke var noe hinder for gjennomføring av fellesprosjekter, snarere tvert imot. Han så fram til et nytt museumsår der alle de ansatte gikk sammen for å styrke formidlinga av sunnmørshistoria på bred faglig basis.

Regionkonservator i farta

Håvard Hatløy ved Herøy Kystmuseum viser fram en del av den store Bjarne Rabben-samlinga til Jarle Sulebust.

Vet du hva en regionkonservator gjør? Nei? Jeg var ikke sikker jeg heller. Derfor ble jeg like godt med regionkonservator ved Sunnmøre Museum, Jarle Sulebust, på en vanlig arbeidstur til Herøy Kystmuseum en onsdag tidlig i desember 2010.
  
Jarle har arbeidet som regionkonservator ved Sunnmøre Museum siden 1996, avbrutt av en tre-årsperiode som direktør for museet. Få kjenner den regionale museumsgeografien så godt som ham. Ukentlig er han på reiser rundt til de tretten forskjellige musea som utgjør Stiftinga Sunnmøre Museum. Denne dagen gikk altså turen til Herøy Kystmuseum, der Håvard Hatløy er styrer. Håvard er den eneste fast tilsatte på dette museet. Av og til kan det være godt å ha noen å snakke med om faglig utfordringer. Hovedsaken i diskusjonen mellom de to denne dagen var den verdifulle samlingen som Herøy Kystmuseum i sin tid mottok fra lokalhistorikeren Bjarne Rabben. Samlingen inneholder både fotografi, kildeskrifter og bøker. Men Herøy kystmuseum er allsidig, det dekker en periode på tusen år, fra de første munkene etablerte det man mener var et kloster på øya, til handelsstedet ble fraflyttet tidlig i 1970-åra. Da kommer det godt med at Jarle egentlig er utdannet mellomalderhistoriker. Det er ikke mange som vet mer enn ham om dagliglivet på Sunnmøre fra vikingtiden og framover noen hundreår. For eksempel på Herøy.