I fyr og flamme

Einar Gustafsson har nettopp utført sitt faste oppdrag under bybrannvandringa, skvettet en liter melk på veggen der Aspøy-skolen stod.

Aalesunds Museums Einar Gustafsson har vært mye i ilden i det siste. Tidlig i januar i år ble han og Walde-huset offisielt sertifisert som norsk attraksjon av NRK`s Linda Eide. Natt til mandag 23. januar var han med på bybrannvandring for n`te gang. Her ble han utropt til brannvandringenes far av den nye sjefsvandreren, Sindre Nakken. Einar utførte rutinert sitt faste ritual med å kaste melk på veggen der Aspøy skole stod den skjebnesvangre brannatta.

Men mest oppmerksomhet fikk nok erkeålesunder og bybrannhistoriker nr. 1, Einar Gustafsson, gjennom programmet Norsk atttraksjon som gikk i NRK 1 i beste sendetid en lørdagkveld tidlig i januar. Hovedfokuset i dette programmet var det såkalte mirakelhuset, Walde-huset, et trehus som stod igjen etter at den voldsomme brannen hadde rast fra seg. I huset bodde Andreas Nord, som i følge tradisjonen hadde god kontakt oppover i det hinsidige. Kort tid før brannen skal han ha fått besøk av en engel som varslet at byen skulle tilintetgjøres, visstnok på grunn av all synden som ble begått der. Men Anders Nord kunne ta det med ro, for Herren ville holde sin vernende hånd over huset hans. Dermed roet Anders det ned, og lå i senga si mens brannen brølte rundt ham på alle kanter.

Einar Gustafsson er ingen troens mann, han vil helst ha naturlige forklaringer på det som andre kaller mirakler. Einar sier at det finnes mange mulige forklaringer på hvorfor Walde-huset stod igjen. Den ene kan være like god som den andre, eller kanskje er det kombinasjonen av de forskjellige faktorene som gir svaret. I fjernsynsprogrammet fikk nabofamilien, Sætre, mye oppmerksomhet. De ville hjelpe Nord og løp til og fra en bekk i nærheten med bøtter fylte med vann som de kastet på huset. Alt dette mens dere eget hus forsvant i flammehavet. En slik forklaring gjørt seg godt i et fjernsynsprogram, fordi den kan visualiseres med enkle midler. De andre forklaringene er ikke dårligere for det.

Julelunsj med noko attåt

Ragnvald Holvik, t.v.  og Dagfinn Ullaland, t.h. får gode ord av direktør Ivar Braaten for sin innsats som verneombod ved museet.

Julelunsjen er ein tradisjon som vert sett pris på av noverande og tidlegare tilsette ved Sunnmøre Museum. Under årets julelunsj nytta direktør Ivar Gunnar Braaten høvet til å heidre nokre av dei tilsette som hadde gjort ein spesiell innsats, og ein nyslått pensjonist. Det er ikkje uvanleg at tilsette ved ei bedrift vegrar seg mot å ta på seg tillitsverv. Ved Sunnmøre Museum er vi heldige å ha mange ja-menneske. Av desse er Ragnvald Holvik og Dagfinn Ullaland. Nyleg takka dei for seg som verneombod ved museet, og overlet stafettpinnen til andre. Dei fekk gode ord og blomster med på vegen vidare. Braaten kunne fortelje at Ullaland har arbeidd ved museet sidan 1979. Det var ein annan person som først fekk tilbodet om stillinga som driftsleiar ved Aalesunds Museum. Men då han vart vist leiligheita i Grimmergata 7 som følgde med stillinga, takka han nei. Der gjekk det ikkje an å bu. Dagfinn takk ja både til stilling og bustad, og sidan har han vore trufast mot museet, og altså bidratt til at arbeidsmiljøet til kollegaene har vore på stell.

Den nyslåtte pensjonisten som vart heidra var Reidun Wattø. Ho kom inn som økonomimedarbeidar ved Sunnmøre Museum like etter at konsolideringa var gjennomført i 2004. Då skulle ulike bedriftskulturar og sterke individualistar rundt om på Sunnmøre innordnast i eit felles økonomi- og rekneskapsopplegg. Reidun vart ein god læremeister for mange avdelingsleiarar som tidlegare hadde hatt lite erfaring med formelle bokføringsrutinar. Reidun gav seg ikkje før ting vart rett, og for det og mykje anna vart ho takka under julelunsjen.

Førjulshygge i Gavlen

Museumsdirektør Ivar Gunnar Braaten var kyndig smørkinner på førjulssøndagen.

Museum er tradisjonsbærere, og mange museum skaper også sine egne tradisjoner, slik som Sunnmøre Museum i Borgundgavlen som denne helga arrangerte sin 16. førjulssøndag. Det virker som om museet har truffet blink med dette arrangementet. Det gikk ikke lang tid etter at portene ble åpnet klokka tolv før parkeringsplassen utenfor museumsområdet var full og folk strømmet til de ulike postene i museets hovedbygning og i de gamle husa på Gavlen. Været spilte ikke helt på lag med arrangørene. Folk pakket seg inne så godt de kunne i vindtette jakker, skjerf og luer, men trivselsfaktoren ble desto større så snart de kom inn under tak og fikk ta del i de ulike aktivitetene. På kartet som alle fikk utdelt da de kjøpte billett, var det 17 poster som inneholdt ulike aktiviteter for små og store. Her var baking av pinnebrød, lysdypping, båtsnekring, laging av julepynt, potetkakekjevling og smørkinning mm. Det var museumsdirektøren selv, Ivar Gunnar Braaten, som tok seg av kinninga. Han hadde juksa litt og forhåndslaga en flott "smøroppsats". Men han viste at han kunne kunsten ved å håndtere kinna med stor faginnsikt. En direktør ved Sunnmøre Museum må kunne mer enn å lede møter og holde styre på årsbudsjett.

Julestart i Moloveien

Fiskerimuseet åpner dørene sine i forbindelse med Julegate i Moloveien søndag 27. november.

For noen år siden lå Molja og Moloveien i den desiderte bakevja i Ålesund. Den gamle trehusbebyggelsen bar preg av forsømmelser og forfall. I de siste årene, med øket interesse for trehusbebyggelsen fra før bybrannen, har gata fått et løft. Museumsinteresserte mennesker har her ført an og Fiskerimuseet i den gamle Holmbua fra 1861 har vært en katalysator for mye av den nye aktiviteten som har skjedd i gata. Det samme har Teaterfabrikken med Astrid Overå som drivkraft vært. Nå finner vi både bruktbutikk, keramikerverksted og glassblåseri i Moloveien. Kommende søndag, 27.11., inviterer museumsfolk og næringsdrivene i gata til god, gammeldags førjulshygge.

Tiltaket er kanskje for nytt til å kunne kalles en juletradisjon, men det nærmer seg. De siste årene har det vært julegate i Moloveien og det har vist seg at arrangementet fenger. Det har sikkert med rammene rundt arrangementet å gjøre. Mange sliter med å komme i den rette stemningen i store kjøpesenter med glorete reklameplakater. Moloveien er noe ganske annet. Det har ikke bare med trehusene og det trange gateløpet å gjøre. Det har minst like mye med de som inviterer til julegate å gjøre. Det er altså mennesker som lever av tradisjoner, som selger varer og formidler opplevelser som oser av tradisjoner, nettopp slik folk vil ha det i førjulstida. Ikke rart at det var 2500 innom "gateportene" under fjorårets arrangement. De som er med på førjulsgata er bruktbutikken Trankokeriet, Ingrids glassverksted, Aspøen Keramikkverksted, Teaterfabrikken og ikke minst Fiskerimuseet.

Kubbe lager museum

Magnhild Vatne med noen av gjenstandene som Kubbe har samlet.

Kubbe samler på alt han finner; steiner som glimrer, rare pinner, klesklyper, bukkehorn og utgåtte skosåler. Han tenker vel som Askeladden at han kan få bruk for det en dag. Kubbe tar tingene med seg hjem. Til slutt er det så fullt av ting hjemme hos Kubbe at han knapt har plass til seg selv. Da spør han bestemoren sin om råd. Hun anbefaler ham å starte museum, for på museum der rydder de opp, systematiserer og får orden på ting. Som sagt så gjort; Kubbe lager system, setter de tingene som er like sammen og åpner utstilling som andre kan komme å se på.

Dette er starten på historien som formidlerne ved Sunnmøre Museum, Magnhild Vatne og Heidi Haugene, nå reiser rundt i barnehager og skoler med. De opplever at barna fanges av fortellingen om Kubbe. De kjenner seg igjen, for de fleste av barna plukker med seg spennende ting de finner. Magnhild Vatne tror det bor en samler i oss alle. Hun og de andre formidlerne som reiser rundt med Kubbes gjenstandssamling i bagasjen, har også med en stor bok som de blar i. Her kan barna følge Kubbe på hans vandring rundt i naturen. De lider litt med ham når huset fylles av løse gjenstander, og blir lettet med ham når han finner ut at han kan lage et museum slik at det blir bedre plass og lettere å finne fram i alle gjenstandene.

Det er ikke hoveformålet med opplegget, men barna skjønner nok i løpet av fortellingen at på museum er det godt for ting å være! Og vil en lære noe mer om tingene kan det vært lurt å ta en tur på museum. Men Kubbe ser også baksiden av museumsdrifta. Huset hans blir fylt av mennesker, han får nesten ikke tid til å samle mer, han får nok med å vise gjestene rundt i samlingen. Han bestemmer seg derfor for å stenge museet. Men han er fremdeles interessert i tingene. Han tar bilder av dem og samler bildene i album og skriver det han vet om hver enkelt ting.