Dei tende lys i mørket

Eit utsnitt av den nye utstillinga på fyrmuseet i Dalsfjorden. (Foto: Kjetil Tandstad.)

Fyrbyggarane på Sunnmøre var sentrale i nasjonsbygginga frå midten av 1800-talet og framover. Dei merka og lyssette farleia langs kysten slik at det vart tryggare å ferdast der. No får desse pionerane historia si fortalt gjennom ei innhaldsrik utstilling i nybygget til Fyrmuseet i Dalsfjorden. Nybygget og utstillinga vart feira med opningsfest i førre veke.

- Dette museet bør vere mål for ei sunnmørsk danningsreise, slo styreleiar i Stiftinga Sunnmøre Museum, Ragna Dahl Grønnevet, fast då ho talte under opningsseremonien. Ferdselen langs kysten og næringsaktiviteten i desse nære havområda er sentrale element i historia om korleis sunnmørssamfunna voks fram. For sunnmøringar og andre med interesse for den regionale samfunnsutviklinga vil dette museet ha mykje å fortelje, sa Grønnevet.

Fyrmuseet i Dalsfjorden går inn i eit nasjonalt nettverk av fyrmuseum. Eit anna av musea i nettverket er fyrmuseet på Lindesnes. Herifrå helste leiaren Jo van der Eyden. Han heva særleg fram innsatsen til Kjell Viken som i ei årrekke har stridd for at fyrbyggarane på Sunnmøre skulle få sitt eige museum og dokumentasjonssenter. Dei siste tiåra har Viken og medhjelparane hans samla verktøy og utstyr som fortel om livet til fyrbyggarane på øyer og utvær, der dei var store delar av somrane for å trygge farleia langs kysten, leia som også er kalla Riksveg 1. Sjølv om mykje av det innsamla tilfanget no har blitt presentert på ein instruktiv måte i det nye fyrmuseet, er det mykje meir å ta av i lager og deponi. Så her vil utstillingane ikkje bli statiske, men kan fornyast etter som skiftande tema vert fokuserte.

Den formelle opninga av Fyrmuseet stod regiondirektør for Kystverket Midt-Norge, Harald Tronstad, for. Han gjorde det ved å setje lys i ei stor Fresnell-linse og ved å framkalle klare lydar frå ein gammal tåkelur. Lyd laga også ørstingen Egil Olsen som var hyra inn for å stå for den musikalske underhaldninga på opningsfesten, og ikkje minst Dalsfjorden sitt eige bluegrasband. Drivarane av Fyrmuseet i Dalsfjorden vil ta med seg dei svingande tonane inn i den nye arbeidsdagen sin, og sørgje for at lyd- og lyssignal treff framtidige gjester, både eldre og yngre .

8000 år på en time

Heidi Haugene, t.v., viste fram klær og smykker som var vanlige  å bruke for et par tusen år siden. Folk var like glade i å pynte seg da som nå. I midten statist Berit Bjørlo. 

I rein glede over et positivt samlokaliseringsvedtak arrangerte Norsk Møbelfaglig Senter og Sykkylven Naturhistoriske Museum vandring i spora til ursykkylvingen: 8000 år - fra steinalder til mellomalder - ble tilbakelagt på ca en time. Det er kanskje ikke helt enkelt å se koplinga mellom moderne møbelindustrihistorie, naturhistorisk museum og arkeologiske fornfunn. Men i Sykkylven ligger sammenhengen helt oppe i dagen! Norsk Møbelfaglig Senter har siden år 2000 vært lokalisert i tidligere Strømme konfeksjonsfabrikk som ligger på Auremarka, midt i arkeologiløypa som går i bein linje fra steinalder til vikingtid. På møtet sitt i september vedtok Sykkylven kommunestyre at Sykkylven Naturhistoriske Museum skal samlokaliseres med Norsk Møbelfaglig Senter. Og ofte i menneskeverdenen er det slik at en pluss en ikke blir to, men tre! Slik også her. Med to museum samlet blir kreftene mer enn fordoblet og da ligger mulighetene der til også å få gjort noe ekstra ut av de funna som er gjort på Auremarka ved kommunesenteret i Sykkylven, funn som altså forteller historia om hvordan sykkylvingene har bodd og livberga seg de siste tusenåra.

En forsmak på hva dette kan resultere i fikk altså sykkylvingene en torsdagskveld i oktober 2012. Det var forresten ikke en helt vanlig torsdagskveld i oktober. Dystre værmeldinger slo til for fullt. Det var stiv kuling i bygene, og nedbøren som kom i store mengder vekslet mellom snø og tungt hagl. Likevel kom folk strømmende til arrangementet. Over 70 personer flokket seg utenfor dørene til Norsk Møbelfaglig Senter da styrer ved det naturhistoriske museet, Magnhild Vatne, ønsket velkommen til en reise tilbake til det forhistoriske Sykkylven. Det tyder på at det er en latent interesse for spora i jorda, og at to museumsprodukt i Sykkylven på sikt kanskje kan utvikle seg til å bli tre!

Spor av levd liv

To båtfolk fra Sunnmøre Museum, Per Weddegjerde og Ragnvald Holvik, fant mye av interesse på bedriftsmuseet til Ulsteingruppen, som var et av innslagene på utstillingskurset som nylig ble avholdt.

To dager tidlig i oktober fikk 50 museumsansatte i Møre og Romsdal faglig påfyll under et todagers seminar ved Sunnmøre Museum. Et mer relevant tema for oss museumsfolk enn det som var på denne samlinga, skal en leite lenge etter. Det handlet nemlig om hvordan vi kan formidle kunnskap om fortida på en fengende måte gjennom utstillinger og andre formidlingsformer.

Spennvidden på de faglige innslagene var stor. Det startet med en presentasjon av planene for en ny middelalderutstilling på Sunnmøre Museum, ble ført videre med en presentasjon av den nye faste utstillinga ved Jugendstilsenteret i Ålesund, videoperformance  ved performanceartist Bent Erik Myrvold, omvisning i Dybhuset og instruksjon i tillaging av QR-koder, blant mye annet. Den andre kursdagen ble kursdeltagerne tatt med til Herøy kystmuseum og det nye bedriftsmuseet til Ulstein-gruppen i Ulsteinvik. Kontrastene kunne ikke være større: Fra Marit Moltus lavmælte introduksjon til samlinga i steinhuset på Herøy kystmuseum, til Ulsteinkonsernets high-tech-utstilling i administrasjonslokalene på Osneset i Ulsteinvik. Presentasjonene viste at det finnes mange veier til mottakernes oppmerksomhet, og det var noe av hovedpoenget med samlinga, at museumsfolk skal få et bredere register å spille på i sitt formidlingsarbeid. Folk er forskjellige og temaene er ulike. Det må resultere i ulike presentasjonsformer der det er vanskelig å si at den ene er bedre enn den andre.

Frå steinalder til notid

Nyleg var Heidi Haugene på Godøy kystmuseum vertskap for styret i Stiftinga Sunnmøre Museum som  hadde eit møte på museet. Her er det Bjørn Nedreskodje og Christel Magnussen som får omvisning i losstova. (Foto: Eldar Høidal)

Det ville ha vore ei overdriving om vi sa at Godøy kystmuseum ligg like ved allfarvegen. Trafikken forbi museumstunet i Geilevikane er ikkje stor, men den som tek seg fram, t.d. frå Ålesund, gjennom to undersjøiske tunellar, ei bru og ein tunell til får stor løn for leitinga. Godøy kystmuseum er som ein forundringspakke med stadig nye lag. I dette museet kan du vandre frå steinalder til fram mot vår eiga tid, og det er stor sjans for at du får med deg ein entusiastisk museumsstyrar, Heidi Haugene, på vandringa.

Heidi er sjølv arkeolog og ho kan godt vere stolt over den nye arkeologiutstillinga som ein finn i kjellaren i houdbygget på museet, ei gammal skulebygning. Giske er kjent som eit fordums høvdingsete, og lenge før vikingtid var her velutvikla samfunn som hadde omfattande kontakt med verda utanfor. I arkeologiutstillinga viser museet fram kopiar av fornfunn som er gjorde i Giske kommune. Her finn vi mellom mykje anna betalingsmiddel i form av gullringar og mynt med bilete av ein romersk keisar. I år har Heidi fått laga til ei tidslinje som plasserer funnperiodane på Giske saman med parallelle hendingar i den store verda. Gjennom å knyte dei lokale funna til verdskjende hendingar og personar, som bygginga av den kinesiske muren, Nefertiti og Sokrates får ein illustrert at Giske var, og er ein del av verda, og at øysamfunnet ikkje var så isolert og tilbakeliggande som mange liker å tru. Tidslinja blir ført fram til slaget ved Hastings i England i 1066. Dette reknar ein som skiljepunktet mellom førhistorisk og historisk tid.

På Godøy kystmuseum kan vi følgje utviklinga vidare, gjennom fiskeriutstillinga som ligg vegg-i-vegg med "fortidsrommet." Heidi seier at mange av fiskereiskapane som er samla her også var i bruk både i førhistorisk og tidleg i historisk tid. Det gjeld til dømes søkkene. Dei har funne søkker som førte fiskekrokane ned i vatnet frå eldre steinalder. Også fiskekrokar har nordmenn brukt gjennom mange hundre år. I fiskeriutstillinga som fører utviklinga fram mot våre eigne dagar, står linefisket i fokus. Det er dette fisket som har vore Godøya sitt hovudfiskeri.

Eit lysande museum

Fra Dalsfjord fyrmuseum. 

Lysa er i ferd med å bli tende i dei nye lokala til fyrmuseet i Dalsfjorden. Museumsstyrar Frode Pilskog har dei siste månadane skrive utstillingstekstar så blekket har spruta. I løpet av november i år vil museet si nye utstilling bli opna i lokale som er reiste i tilknytning til Dalsfjord skule. Det blir eit heilt nytt tilvere for museet som sidan starten i 1993 har halde til i provisoriske lokale. Kontoret sitt har Frode hatt i ei brakke som i dnesse dagar vert fjerna. På denne staden skal det i staden plasserast ei musikkbinge der dalsfjordungdom skal få utvikle dei musikalske talenta sine.

Det har vore nokre forskyvingar i ferdigstillingsplanane for museet, men den siste framdriftsplanen skal haldast, sjølv om ein ser at det står mykje arbeid att. I desse dagar driv dei og lagar til eit gjenstandsmagasin. I det som skal bli utstilling ligg gjenstandane framleis ut over golvet, men snart står dei der dei skal vere. Då skal dei også få tekstplansjar som fortel fyrhistorie frå dei siste 200 åra.

Fyrmuseet i Dalsfjorden er eitt av fire museum som er med i det nasjonale fyrnettverket. Dette museet skal særleg fokusere på den sosiale historia til fyrvesenet: Korleis hadde arbeidarane det då dei levde på byggeplassane fleire månader kvar sommar, korleis gjekk arbeidet føre seg, kva for utstyr hadde dei å hjelpe seg med, kva tente dei, kva åt dei, kva underheldt dei seg med i den knappe fritida si?

Sjølv om det sosiale skal få hovudmerksemda viser museet også mykje av den tekniske utviklinga som har vore innan fyr- og merkevesenet sitt arbeid. Då museet inviterte til ope hus i Brunebuda første torsdagen i august, fortalte Frode mellom anna om dei oljefyrte fyrlyktene. Til å byrje med var det gjerne gryter med koks som lyste opp i farleia langs kysten. Slik var det ved Runde fyr, det første fyret nord for Stad som vart bygd av staten, i 1825. Det var ein revolusjon då dei tok til å bruke parafinolje frå 1883. Då kunne ein ta i bruk mange små lykter med god lyseffekt. Dei vart passa av lokale tilsynsmenn. Det gjekk båtar mellom fyra med forsyningar av olje. Dette vart driftssikre fyr som var rimelege i drift, fortel Frode. Ryvingen fyr som opprinneleg gjekk på straum, vart etter ei tid lagt om til oljedrift fordi det var rimelegare. Slike oljefyr var i drift heilt fram til 1996.

Det er ikkje unaturleg at det ligg eit fyrmuseum i Dalsfjorden på Sunnmøre. Frå midten av 1800-åra kom dei fleste fyrarbeidarane frå denne regionen. Det var ikkje slik heilt frå starten. Då Runde fyr vart bygd i 1825 var dei fleste murarane og snekkarene frå Oslo. Men sjauarane var frå nærmiljøet. Det var dei som bar koks over ei høgde og fram til byggjeplassen. Arbeidsgjevarane la merke til dei arbeidssomme og nøysomme sunnmøringane og ville etter kvart mest berre ha slik arbeidskraft. No er altså fyrarbeidarane hamna på museum, og dei fortener å minnast for den lysande innsatsen sin!