Nytt liv i Flydalssmia

Flydalssmia fra Emblem i Ålesund får nytt liv på Sunnmøre Museum. I disse dager er driftstekniker ved museet, Svein Ove Flaten, og hans gode medhjelpere i full gang med å montere sammen de ulike delene av smia. Smia fra 1937 gjenoppstår i Borgundgavlen i samme stand som da gamlesmeden, Karl Flydal, brukte den for noen tiår siden.

Svein Ove har gjennomført noen tunge løft de siste ukene. Uten hjelp fra støttespillere med stor lastebil og heisekran hadde det vært vanskelig å få på plass den store smiavlen eller smiepipa som kom til museet en solrik oktoberdag i 2010. Ildsjel og prosjektleder Svein Ove forteller at NRK Møre og Romsdal har vært med under hele prosessen. De filmet siste gangen smia var i bruk på Emblem, av Olav Blakstad. De har gjort opptak av flytting og montering. Og de vil gjøre opptak når smia er klar for bruk, sannsynligvis en gang like over nyttår 2011. Programmet vil bli sendt i "Norge i dag" på NRK1.

Svein Ove Flaten får hjelp av Øyvind Remme med å få pipa på plass ved smia. (Foto: Siw Solvang)

Flydalssmia er ei typisk gårdssmie som det var mange av på gårdene på Sunnmøre. Folk måtte før i tida være sjølvhjelpte på de fleste områder, og på smia kunne de lage hestesko, båtnagler eller ulike landbruksredskap. Karl Flydal, som også var bonde, drev smiarbeidet lenger enn de fleste. Ved siden av at han tok på seg reparasjonsarbeid, laget han også klepper til lokale fiskere. Flydalssmia ble lagt ned tidlig på 90-tallet. Nå gjenoppstår den altså på Sunnmøre Museum.

Bernt på plass på Gjermundnes

Bernt Gjelsten er på plass som vikarstyrer ved Landbruksmuseet på Gjermundnes.



 Han måtte skaffe seg barnevakt i en fei, Bernt Gjelsten, da han fikk tilbud om å begynne som styrer ved Landbruksmuseet på Gjermundnes fra 1. oktober. Han hadde pappapermisjon, men klarte ikke å si nei til tilbudet som plutselig dukket opp. For en stilling på Landbruksmuseet passer Bernt som hånd i hanske. Han er fra Vestnes og er interessert i både landbruk og i historie. De siste årene har han vært en flittig biragsyter for lokalhistoriske skrifter med artikler om tema som behandler lokal natur- og landbrukshistorie.

Nå har han skaffet dagmamma slik at sønnen er i de beste hender. Bernt kan dermed på dagtid konsentrere seg om de mange utfordringene som venter ved Landbruksmuseet.

Bernt er 41 år og har en bakgrunn som skulle sette han godt i stand til å løse oppgaven som museumsstyrer på en god måte. Han har hovedutdanningen sin fra høyskolen i Bø i Telemark. Her gjennomførte han et fire års studium i kulturarbeid. Mens han var i Bø bygde han opp en spisskompetanse innenfor kulturminner i utmark. Bernt er blant annet opptatt av navneskikker og hva navn i naturen kan fortelle om bruk av naturområdene. Nå planlegger han en foredragsserie på Landbruksmuseet. Og et av temaene han vil presentere her er navn fra husmannsplasser i Vestnes. Her lever ennå navn som Hau-Petter plassen. Navnet forteller at det her en gang bodde en husmann som het Petter. Slike navn setter tankene i sving hos Bernt. Han vil gjerne finne ut mer om Petter, om hvordan han levde og hvordan familien hadde det. Bernt legger til at husmannsvesenet stort sett var avviklet på Vestnes rundt 1920, slik det også var ellers i fylket. Men husmannsperioden har satt varige spor i språket vårt. Vi snakker fremdeles om husmannsånd og husmannskost. Slikt kan man skrive lokalhistoriske artikler om, eller holde foredrag om på Landbruksmuseet.

Bernt er også fascinert over historia til selve museet han jobber i. På mange måter er dette et museum på rot. Her har det vært sammenhengende undervisning for landbrukselever fra 1899 og fram mot våre dager. Hybelrommene som  de aller første elevene bodde i er fremdeles intakte, og mye av utstyret er på plass. Landbruksskolen på Gjermundnes var første leddet i en livslang yrkeskarriere for mange bønder i fylket og enda vidare utover. Så det er mange som har minner knyttet til skolen og som er glade for at museet nå går inn for å ta vare på og formidle denne over 100 år gamle historia.

Landbruksmuseet på Gjermundnes holder til i en staselig bygning fra 1899.

Bernt skal være i jobben som museumsstyrer på Gjermundnes til den faste styreren, Anne-Marie Førde, kommer tilbake etter sin periode som museumsdirektør i Sogn og Fjordane.  Anne-Marie kan føle seg trygg på at museet er i de beste hender mens hun er borte.

Lære ved å gjere

Skuleelevar bygg grindhus ved Volda bygdetun

Dei sit og pustar ut etter tre hektiske dagar ved Volda Bygdetun, Norvald Øye og Heidi Sletten. - Dette er årets høgdepunkt, seier Norvald, sliten men nøgd. Og nøgde verkar også elevane ved Volda vidaregåande skule som forlet smia ved tunet etter å ha fått instruksjon av Reidar Humberset om korleis dei laga jarnreiskapar i det gamle voldasamfunnet.

Vi nyt restane av 40 liter  med byggmjølsgraut som Heidi har servert dei siste dagane. Når elevar skal lære om korleis forfedrane levde, må dei sjølsagt også få rette matopplevinga.

Styrar ved Volda bygdetun, Heidi Sletten, fortel at dette er tredje året at tre museum på Søre Sunnmøre går saman om å lage ein annleis skuledag for elevar i den vidaregåande skulen i Volda. Volda bygdetun, Brudavolltunet i Ørsta og Herøy kystmuseum er ansvarlege for opplegget saman med faglærarar ved Volda vidaregåande skule.
   Norvald og Heidi seier at opplegget har vore justert litt frå dei starta. Mellom anna har det vorte mindre prat og meir handling, fortel Norvald. Han startar sitt opplegg med å setje elevane inn i tida for det store hamskiftet, då pengehushaldet erstatta naturalhushaldet. I år gjekk dei nokså direkte på det matnyttige og let aktivitetane vere det sentrale i formidlinga. Det er røynsla deira at elevane lærer best når dei får røyne med eigne hender og eigne sansar. Den første aktiviteten var matnyttig nok: Ungdomane fekk vere med på ferdiggjering av eit saueslakt. Norvald var imponert over kor dyktige enkelte av elevane var på dette området. Nokre av gutane hadde vore med på jakt og gjort opp slakt før. Andre hadde lagt bak seg kokkeutdanning og visste godt korleis ein skulle gjere om ein heil dyreskrott til høvelege sauelår og ribbesider. Andre som ikkje hadde vore med på det før, fekk vite meir om kjøtet sin veg frå marka til butikkhyllene.

Heidi tok med elevane inn i ei av røykstovene. For mange var det ei ganske ny og annleis oppleving å tilbringe tid i ei daglegstove frå 16- 1700-talet. Røyken frå eldstaden låg frå taket og ned i hovudhøgde. Dersom ein skulle få puste greitt, måtte ein helst sitje. I dette miljøet levde dei store delar av vinteren. Det er ganske andre krav til inneklima i elevane sin skulekvardag i 2010.

Sunnmørsjekta på ein vindstille Voldsfjord med skuleelevar.

   Ein av dei mest populære aktivitetane er oppsetjing av eit grindbygg med ferdiglaga stokkar. I dag nøyer ikkje musea seg med å vise fram gamle bygg, dei vil ha dei besøkande til å føre opp bygga. Slike museumsbesøk vert hugsa.

Vår felles historie

Rekonstruksjon av oldtidskunst i Pergamonmuseet i Berlin. Også oldtida var fargerik.

Vi ansatte ved Sunnmøre Museum fikk nylig være med på fagtur til Berlin. Berlin må være en av de europeiske byene som har størst museumstetthet, så noe bedre turmål for museumsfolk er det vanskelig å finne.
   Sunnmøre Museum består av tretten forskjellige avdelinger. Og i avdelingene er det mennesker med ulike oppgaver og interesser: tømrere, kafeansvarlige, industrihistorikere, tekniske konservatorer, pedagoger, vaktmestere, markedsfolk mm. Uansett bakgrunn og oppgaver, formidlere av historia er vi alle. Og vi kunne lære noe av alle musea vi besøkte- både hvordan ting skulle gjøres og hvordan vi helst ikke skal gjøre det.

En hovedgrunn til at jeg går på museum er at jeg vil lære mer om det stedet jeg besøker. Da kan det kanskje virke som et bomskudd at det første museumsbesøket mitt gikk til Pergamon-museet på Museumsinsel (Museumsøya). Museet har fått navnet etter Pergamon, en oldtidsby ved kysten av Lilleasia i dagens Tyrkia. Byen ble i 133 f.kr. innlemmet i Romerriket. På museet kan vi først og fremst lære om oldtidskulturer, som danner grunnlaget for den vestlige kulturen som både Berlin og Norge er en del av. Men selve museet forteller også noe annet om Tyskland. Det ble bygget opp i perioden 1910 til 1930 da Tyskland hadde ambisjoner om å tre fram mellom de mektigste nasjonene i verden. Flere av de andre europeiske stormaktene, i første rekke England, hadde allerede fått museum som viste røttene til den europeiske kulturen. Tyskland ville ikke være mindre, og stormaktsambisjonene resulterte i museum som vi fremdeles kan lære av, både eldre og nyere historie.

Det ukjente livet i fjøra

Brennmaneten er også et nyttig sjødyr, sa akvarist Jan Einarsen til en lydhør forsamling.

Museum er først og fremste kjente som veivisere til fortidas landskap. Men museum kan også vise vei i samtidas naturlandskap. Slik som Sykkylven Naturhistoriske Museum gjorde en tidlig høstsøndag i år. Museet inviterte små og store til fjørevandring i Søvika i Sykkylven.

Jeg må innrømme at for meg har fjøra på Nordvestlandet stort sett vært grå steiner, mose og tare. Det måtte altså en museumsvandring til for at jeg skulle få øynene opp for alt livet som faktisk finnes på og under fjøresteinene. De barna som hadde møtt fram på fjøredagen fikk utdelt plastbokser, hover og kikkebokser. Så gikk de med ekte utforskerglede løs på det tjue meter brede fjørebeltet. De snudde steiner og fant små krabber, de vasset i sjøkanten og kom opp med fire- og femarma sjøstjerner. Små snegler og skjell var også en del av fangsten som etter hvert hopet seg opp ved landingsvoren der akvarist Jan Einarsen tok oppstilling for å kommentere det som fjøresankerne hadde samlet inn.
  Her var barn i alle aldrer, også under skolealder, men det var stillere enn i et klasserom da Einarsen begynte å fortelle om livet som myldret her i fjæra, like under beina til oss som var frammøtte. Einarsen holdt opp den firearma sjøstjerna - eller var det fire bein den hadde? Einarsen visste det meste som er å vite om dette sjødyrslaget som har vært helt uforandret i 300 millioner år. Sjøstjerna fungerer pefekt og gjør de rette tingene for å overleve, selv om den verken har hjerne eller øyne, sa han. Tenk at et vesen kan handle fornuftig uten noe å tenke med! Kanskje er det nettopp derfor den klarer seg så bra, ressonerte akvaristen. Og med hensyn til det manglende beinet. Sjøstjerner skal ha fem bein og det beinet som denne sjøstjerna mangla, ville snart vokse ut igjen. Tenk om det var slik med oss også, sa Einarsen, og slapp stjerna tilbake i sitt rette element.