Gode ord, god mat - god jul!

Direktør ved Stiftinga Sunnmøre Museum, Ivar Gunnar Braaten, ønskte dei tilsette vel møtt til tradisjonell julelunsj 21. desember.

Siste arbeidsdagen før jul er det tradisjon for at dei tilsette i Stiftinga Sunnmøre Museum kjem saman til julelunsj. Tradisjonen er ikkje svært gammal, for i år er det ti år sidan Stiftinga kom til. At 10-årsmilepålen vart passert i 2012, gav direktør Ivar Gunnar Braaten høve til å summere opp nokre av erfaringane med konsolideringa. Han sa at det var nok av dei som i utgangspunktet var skeptiske, kanskje særleg museumsfolk som høyrde til andre regionar. - På Sunnmøre er det småkongar på kvart nes, de skal slite med å få desse til å underordne seg ei felles overbygning, vart det sagt. Men om ein ser bort frå ei utmelding, har den konsoliderte eininga stått prøvene. Samarbeidet har fungert, slo Ivar Braaten fast. Musea har greidd balansegangen med å fokusere både på det lokale og å samarbeide om prosjekt der det har vore naturleg.

Museumsdirektøren viste til fleire store prosjekt som har vore gjennomførte i året som har gått. Noko av det største, bokstaveleg tala, var opninga av båthallen som mellom anna gjev rom for Kvalsundskipet. Seinare på året var det opning av nytt fyrmuseum i Dalsfjorden. Elles er det opna for spennande museumsutvikling i Sykkylven etter at kommunestyret der gjekk inn for samlokalisering mellom Norsk Møbelfaglig Senter og Naturhistorisk Museum. Gledeleg var det også at ein kom fram til semje om eitt år til med vinterdrift på Ytste Skotet.
   I løpet av 2012 har det elles kome til tre nye medarbeidarar i Stiftinga, Grethe Sliper Helseth har blitt ny avdelingingsleiar på Volda bygdetun, Heidi Brunstad Øyehaug er tilsett som museumsstyrar på Brudavolltunet i Ørsta, medan Petter Ose har teke over styringa på Landbruksmuseet på Gjermundnes.

Det var Edvard Molvær som først tilsette Ivar Gunnar Braaten, som sivilarbeidar ved Aalesunds Museum. No er rollene bytta, og Ivar kunne takke sin direktør-forgjengar for innsatsen.

Juletradisjoner i Moloveien

Fra menyen til Fiskerimuseet under førjulssøndagen i Moloveien, fiskekaker og julemanna. Foto: Øyvind Rambech Fosse.

Det blir ikke skikkelig jul for folk i Ålesund før det har vært julegate i Moloveien. Jula og desember måned er tida for tradisjoner, og i Ålesund finnes det knapt en bedre gate å legge et tradisjonelt førjulsarrangement til enn Moloveien. Dette er en gate med trehus som overlevde bybrannen i 1904. Det er lett å få "Jul i Skomagatergata"-assosiasjoner når en vandrer gatelangs i den sjønære gata på Aspøya. Søndag 2. desember manglet det lette snødrysset, men desembertemperaturen var på plass, og de fleste satt pris på å få komme inn i de godt oppvarma trehusa for å ta del i de aktivitetene som var der.

Ved inngangen til gata ligger Fiskerimuseet. Museet holder til i en fire-etasjes trebygning fra 1861, og i løpet av førjulssøndagen var det ca 1500 mennesker innom dørene på museet. Mange av dem fikk med seg museumsutstillingene i første og tredje etasje. Minst like mange siktet seg rett inn mot andre etasje der det var salgsutstillinger, juleverksted for små og store og salg av mat og drikke.

Fiskerimuseet selv hadde utsalg for dem som ville ha noe godt i kroppen. Og hva er vel mer naturlig å tilby som førjulssnacks i et fiskerimuseum enn fiskekaker. Kjøkkenfolket hadde mer enn nok med å springe i skytteltrafikk mellom ovnen og salgsdisken, for fiskekakene var sterkt etterspurte, enda mer enn julemannane som lå i poser merket "kakemenn." Ekspeditør Liv Ingebrigtsen var snar med å understreke at det rette navnet er julemanna, slike tradisjonsnavn tukler man ikke med når man driver museum!

Museumsstyrer Ole M. Ellefsen i Aalesunds Museum, som har driftsansvaret for Fiskerimuseet, var svært godt fornøyd med oppmøtet denne førjulssøndagen. I følge Ole er dette den beste besøksdagen for museet hele året under ett. Selv var han travelt opptatt med å orientere de nysgjerrige om hvordan store skip kan styres, gjennom simulatoren som museet har i havfiskeutstillingen. Han hadde med seg allsidige Bendik Alnes som støttespiller, slik at de unngikk fatale feilmanøvreringer i nærkontakt med kostbare oljerigger. Flere fikk prøve seg i skipperstolen, og kanskje var det noen som fikk tent interessen for å gå videre i martim retning etter besøket på Fiskerimuseet.

Ole M. Ellefsen instruerer en kommende skipper om trygg manøvrering av skip. Foto: Øyvind Rambech Fosse.

Ole og museumsgjengen hans ser allerede fram til neste store arrangement i Moloveien og Fiskerimuseet. Det er kjekt å drive med formidling av denne delen av Ålesunds historie, mener de. For det er jo her en finner forklaringa på at Ålesund ble den framgangsrike byen den ble.

Dei tende lys i mørket

Eit utsnitt av den nye utstillinga på fyrmuseet i Dalsfjorden. (Foto: Kjetil Tandstad.)

Fyrbyggarane på Sunnmøre var sentrale i nasjonsbygginga frå midten av 1800-talet og framover. Dei merka og lyssette farleia langs kysten slik at det vart tryggare å ferdast der. No får desse pionerane historia si fortalt gjennom ei innhaldsrik utstilling i nybygget til Fyrmuseet i Dalsfjorden. Nybygget og utstillinga vart feira med opningsfest i førre veke.

- Dette museet bør vere mål for ei sunnmørsk danningsreise, slo styreleiar i Stiftinga Sunnmøre Museum, Ragna Dahl Grønnevet, fast då ho talte under opningsseremonien. Ferdselen langs kysten og næringsaktiviteten i desse nære havområda er sentrale element i historia om korleis sunnmørssamfunna voks fram. For sunnmøringar og andre med interesse for den regionale samfunnsutviklinga vil dette museet ha mykje å fortelje, sa Grønnevet.

Fyrmuseet i Dalsfjorden går inn i eit nasjonalt nettverk av fyrmuseum. Eit anna av musea i nettverket er fyrmuseet på Lindesnes. Herifrå helste leiaren Jo van der Eyden. Han heva særleg fram innsatsen til Kjell Viken som i ei årrekke har stridd for at fyrbyggarane på Sunnmøre skulle få sitt eige museum og dokumentasjonssenter. Dei siste tiåra har Viken og medhjelparane hans samla verktøy og utstyr som fortel om livet til fyrbyggarane på øyer og utvær, der dei var store delar av somrane for å trygge farleia langs kysten, leia som også er kalla Riksveg 1. Sjølv om mykje av det innsamla tilfanget no har blitt presentert på ein instruktiv måte i det nye fyrmuseet, er det mykje meir å ta av i lager og deponi. Så her vil utstillingane ikkje bli statiske, men kan fornyast etter som skiftande tema vert fokuserte.

Den formelle opninga av Fyrmuseet stod regiondirektør for Kystverket Midt-Norge, Harald Tronstad, for. Han gjorde det ved å setje lys i ei stor Fresnell-linse og ved å framkalle klare lydar frå ein gammal tåkelur. Lyd laga også ørstingen Egil Olsen som var hyra inn for å stå for den musikalske underhaldninga på opningsfesten, og ikkje minst Dalsfjorden sitt eige bluegrasband. Drivarane av Fyrmuseet i Dalsfjorden vil ta med seg dei svingande tonane inn i den nye arbeidsdagen sin, og sørgje for at lyd- og lyssignal treff framtidige gjester, både eldre og yngre .

8000 år på en time

Heidi Haugene, t.v., viste fram klær og smykker som var vanlige  å bruke for et par tusen år siden. Folk var like glade i å pynte seg da som nå. I midten statist Berit Bjørlo. 

I rein glede over et positivt samlokaliseringsvedtak arrangerte Norsk Møbelfaglig Senter og Sykkylven Naturhistoriske Museum vandring i spora til ursykkylvingen: 8000 år - fra steinalder til mellomalder - ble tilbakelagt på ca en time. Det er kanskje ikke helt enkelt å se koplinga mellom moderne møbelindustrihistorie, naturhistorisk museum og arkeologiske fornfunn. Men i Sykkylven ligger sammenhengen helt oppe i dagen! Norsk Møbelfaglig Senter har siden år 2000 vært lokalisert i tidligere Strømme konfeksjonsfabrikk som ligger på Auremarka, midt i arkeologiløypa som går i bein linje fra steinalder til vikingtid. På møtet sitt i september vedtok Sykkylven kommunestyre at Sykkylven Naturhistoriske Museum skal samlokaliseres med Norsk Møbelfaglig Senter. Og ofte i menneskeverdenen er det slik at en pluss en ikke blir to, men tre! Slik også her. Med to museum samlet blir kreftene mer enn fordoblet og da ligger mulighetene der til også å få gjort noe ekstra ut av de funna som er gjort på Auremarka ved kommunesenteret i Sykkylven, funn som altså forteller historia om hvordan sykkylvingene har bodd og livberga seg de siste tusenåra.

En forsmak på hva dette kan resultere i fikk altså sykkylvingene en torsdagskveld i oktober 2012. Det var forresten ikke en helt vanlig torsdagskveld i oktober. Dystre værmeldinger slo til for fullt. Det var stiv kuling i bygene, og nedbøren som kom i store mengder vekslet mellom snø og tungt hagl. Likevel kom folk strømmende til arrangementet. Over 70 personer flokket seg utenfor dørene til Norsk Møbelfaglig Senter da styrer ved det naturhistoriske museet, Magnhild Vatne, ønsket velkommen til en reise tilbake til det forhistoriske Sykkylven. Det tyder på at det er en latent interesse for spora i jorda, og at to museumsprodukt i Sykkylven på sikt kanskje kan utvikle seg til å bli tre!

Spor av levd liv

To båtfolk fra Sunnmøre Museum, Per Weddegjerde og Ragnvald Holvik, fant mye av interesse på bedriftsmuseet til Ulsteingruppen, som var et av innslagene på utstillingskurset som nylig ble avholdt.

To dager tidlig i oktober fikk 50 museumsansatte i Møre og Romsdal faglig påfyll under et todagers seminar ved Sunnmøre Museum. Et mer relevant tema for oss museumsfolk enn det som var på denne samlinga, skal en leite lenge etter. Det handlet nemlig om hvordan vi kan formidle kunnskap om fortida på en fengende måte gjennom utstillinger og andre formidlingsformer.

Spennvidden på de faglige innslagene var stor. Det startet med en presentasjon av planene for en ny middelalderutstilling på Sunnmøre Museum, ble ført videre med en presentasjon av den nye faste utstillinga ved Jugendstilsenteret i Ålesund, videoperformance  ved performanceartist Bent Erik Myrvold, omvisning i Dybhuset og instruksjon i tillaging av QR-koder, blant mye annet. Den andre kursdagen ble kursdeltagerne tatt med til Herøy kystmuseum og det nye bedriftsmuseet til Ulstein-gruppen i Ulsteinvik. Kontrastene kunne ikke være større: Fra Marit Moltus lavmælte introduksjon til samlinga i steinhuset på Herøy kystmuseum, til Ulsteinkonsernets high-tech-utstilling i administrasjonslokalene på Osneset i Ulsteinvik. Presentasjonene viste at det finnes mange veier til mottakernes oppmerksomhet, og det var noe av hovedpoenget med samlinga, at museumsfolk skal få et bredere register å spille på i sitt formidlingsarbeid. Folk er forskjellige og temaene er ulike. Det må resultere i ulike presentasjonsformer der det er vanskelig å si at den ene er bedre enn den andre.