Hands on - minds on!

Arve Yndestad og Ingvill Wille gjør  klart for nok et klassebesøk ved steinalderholmen på Sunnmøre Museum.

Det blåser en kald nordavind over steinalderholmen ved Sunnmøre Museum, men museumsformidler Ingvill Wille holder varmen. Ikke først og fremst på grunn av bålet som hun og kollega Arve Yndestad nettopp har fått liv i, men på grunn av vindavstøtende skinnklær og mye ull under. Det var slik de holdt varmen forfedrene våre også. Ingvill gjør klar for nok et klassebesøk ved museet. Våren og forsommeren er høysesong for formidling. Så stor er pågangen at hun har måttet si nei  til skoler som har ønsket å komme til museet for å få kjenne på, lukte og smake på historia vår. Beklageligvis, føler Ingvill. Neida, sier kollegene: Det er jo fantastisk at interessen er så stor. Det viser at museet har truffet godt med formidlingsopplegget sitt. Og det lager seg alltid en anledning for dem som ikke fikk være med i første omgang.

Ingvill og Arve passer på at bålet de har tent ikke dør ut, for her skal det snart tilberedes fisk og steinalder-te. Steinalder-te? Hva er det, spør vi i vår uvitenhet. - Det kan variere etter hva elevene har med seg det, svarer Ingvill. Alle slags tørkede vekster kan brukes som råstoff i tedrikker. Tørkede blad fra blåbærlyng er blant de beste råvarene. Også det vi betrakter som ugras kan gi velsmakende, varme drikker. Dette er en av effektene ved slike museumsopplegg: At barn og unge begynner å se på naturen rundt seg med andre øyne. Naturen er ikke bare vakre kulisser, det som vokser rundt oss, kan også gi gode smaksopplevelser, og mette magen. Ingvill får hver dag bekreftet sannheten i det gamle uttrykket; hands on - minds on. Det vil si at egenaktivtet og arbeid med hendene setter tanker i sving og gir innsikter som det er vanskelig å skape ved bare lesing av bøker.

Ingvill forteller at hver aktivitet, og ethvert formidlingsopplegg, skal føre til et bestemt mål. Elever fra 2-4 klasse som er med på steinalderaktiviteten, får en grundig innføring i bruken av skinn. Skinn kan brukes til mer enn å beskytte formidlere mot isnende nordavind.Elevene får en skinnbit som de flir til ved hjelp av flinstein. Så blir emnet gjort om til en skinnpose som for eksempel kan fylles med urter. Etter at de er ferdige med skinnarbeidet, setter de seg tett sammen på benker som er dekt av store skinntepper. Er det ekstra surt får de slengt et skinnteppe over ryggen også. Skinn kan brukes til så mangt.

Det er ikke til å undres over at elever flest synes det er kjekkere å ha historieundervisning på museet enn i klasserommet på skolen. Mange spør om de ikke kan få komme tilbake neste dag. Slik skapes morgendagens museumsbrukere!

Den store fredsdagen

"Fritt er Noreg, flagg i flagg, mellom frie frendar. Vårt er Noreg, hav og fjell og frie grøne grender." Slik tolka sykkylvingen Karstein Oddmund Vik stemninga han kjende maidagane i 1945 då tyskarane kapitulerte og den fem år lange krigen var over. 8. mai var sjølve fredsdagen. Meldinga om at krigen var over spreidde seg raskt ut over landet, også i Sykkylven. Elektronikkforhandlar Karl Welle i Sykkylven sentrum rigga til ein radio med høgtalar utanfor forretningsbygget sitt tidleg på frigjeringsdagen. Fabrikkane tok pause og mange strøymde til for å høyre siste nytt.
   Slik var det også i Straumgjerde lenger inne i fjorden, minnest snart 100 år gamle Tomas Tandstad. - Seint på året i 1940 kjøpte eg meg ein ny radio. Då påbodet kom om å levere inn radioane i 1942 leverte eg inn den gamle, men gøymde vekk den nye. Radioen fann eg fram den 8. mai i -45. Eg tok han bak på sykkelen og tok meg fram til ungdomshuset Vaarvon, der radioen vart skrudd på slik at vi kunne få høyre kva som skjedde ute i den store verda. Dette frettest fort og snart var ungdomshuset fullt av folk, fortel Tandstad.

I dag tek vi det som sjølsagt at vi kan heise det norske flagget. Frå 9.april  1940 - 8.mai 1945  stod flaggstengene nakne. Her vert flagget heist ved Tandstad skule av rektor Otto-Magne Strømmegjerde.

Petter Kursetgjerde stod også midt oppe i det. Han budde i kommunesenteret og etter at dei var ferdige med arbeidet følgde han dei andre til ungdomshuset Valhall. Her var det feststemning: "Doktoren sette seg til pianoet og spela opp til dans, og folk dansa i bøtte, oppatsydde kle og ditto skor. Men kva gjorde det, det var fred! Og sjølv dei som ikkje hadde teke eit dansetrinn i heile sitt liv, dei dansa rundt, song trallalla, der var så lys og god stemning utan alkohol."

Båter under tak

Ragnvald Holvik i arbeid med å legge skifer på nausttaket.

Båter tåler godt vann, både ovenfra og nedenfra, men museumsfolk vet at trebåter varer lenger dersom de får stå tørt når de ikke er i bruk. Det er derfor vi har naust. På Sunnmøre Museum begynner båtene å få det godt, de aller fleste skal nå få tak over hodet når de ikke flyter på vannet. For tida er det to båthus under oppføring. Like ved riksveien kommer en ny stor båthall opp, og innerst i museumsvågen reises det et nytt naust for en av museets store bruksbåter.
  Det er fredag ettermiddag og folk flest er i ferd med å pakke snippveska og lukke kontordøra for å ta helg. Men ikke Ragnvald Holvik. Han er i ferd med å legge skiferstein på nausttaket og har en ambisjon om å få huset taktett til 17.mai. For Ragnvald går klokka ofte alt for fort, særlig på en fredag ettermiddag. Jo, han regner med å komme i mål. Naustbygget ligger vakkert til ved vannkanten og den store sunnmørsbåten ligger trygt plassert under steintaket som Ragnvald balanserer rutinert på. Bruksbygg som naust er på museum gjerne ført opp av gamle materialer. Naustet som nå tar form i Borgundgavlen er imidlertid helt nytt, men ført opp etter gammel byggeteknikk. Det er et grindbygd naust som er laga i Bjørkedalen av båtbyggerne Ottar Bjørkedal og Ola Følsvik. I utgangspunktet skulle det reises for å huse museet sin store sunnmørsbåt. Men så viste det seg at åttringnaustet akkurat var stort nok til å gi rom til en båt til, Kystlaget sin åttring. To fluer i ett smekk altså.

Musea med markedstreff

Magnhild Vatne, t.v., orienterer om sommerplanene til Sykkylven naturhistoriske museum. Videre mot høyre, Heidi Sletten, Volda bygdetun, Norvald Øye, Brudavolltunet, Ørsta og Siw Solvang, markedsansvarlig ved SSM.

Hver vår blir det kalt inn til såkalt markedsmøte for avdelingslederne ved Stiftinga Sunnmøre Museum. Tidspunktet er ikke tilfeldig. Det er like før turistsesongen tar til for fullt, og da er det rette tida for museumsfolk til å komme sammen og diskutere hvordan musea best kan profilere sine ulike aktiviteter.
   Det er markedsansvarlig ved Stiftinga Sunnmøre Museum, Siw Solvang, som har innkalt til treffet. Møtestedet er Foredragssalen ved Aalesunds Museum midt i Ålesund sentrum. Fra museumshaugen har vi oversikt til flere kommuner på Sunnmøre. Ved møtestart er representanter for de ulike avdelingene på plass, breddfulle av engasjement og klare til å fortelle om sommerplanene til sitt museum. For dette er tema nummer en på markedsmøtet. Hva skjer på musea i sommer? Ellers på saklista står evaluering av museumspasset, annonsering, ny hjemmeside og orientering til eierstyra.

Men først blir det en runde rundt bordet. Avdelingslederne skal fortelle om hva de har lagt opp av aktiviteter sommeren 2012. Vi kan ta konklusjonen med det samme: Det blir en innholdsrik sommer for museumsgjestene på Sunnmøre i sommer. Møtedeleltakerne glemte helt at det var noe som het lunsjtid og orienterte ivrig om formidlingsprosjekt mens timene rant unna. Noe som kom klart fram gjennom presentasjonsrunden til musea var at skoleelever på alle nivå er en viktig målgruppe. Herøy kystmuseum er et av museene som i flere år har hatt opplegg rettet mot grupper av elever i grunnskolen. I år vil alle 6. klassingene i Herøy-skolen få være med på aktivitetsdag i museumsområdet. Der blir det aktiviteter etter det velkjente pedagogiske prinsippet; learning by doing. De skal få prøve seg på spinning og karding, baking og tillaging av impregneringsstoff. Her blir forteller- og musikkverksted med mer. Etter at elevene har vært gjennom sine ulike temaer skal arbeidene de har laget presenteres for andre. Herøy kystmuseum har erfaring med at disse museumsdagene hjelper elevene til å skaffe innhold til historiefaget, og andre teorifag. Boklærdommen blir knyttet til noe de har opplevd selv.

Kvinnene var industripionerar i Sykkylven

Når det vert snakka om industrieventyret på landsbygda på Sunnmøre tidleg i det førre hundreåret er det gjerne menn og møbelindustrien som speler hovudrollene. Men det er like stor grunn til å trekke fram kvinnene som industripionerar. I sentrale møbelkommunar som Sykkylven, Volda og Ørsta var konfeksjonsindustrien viktigare for sysselsettinga og verdiskapinga enn møbelindustrien dei første tre tiåra av nittenhundretalet. Og i konfeksjonsbedriftene var kvinnene i klart fleirtal. I 1925 var dei fleste registrerte industriarbeidarane i Sykkylven kvinner tilsette i konfeksjonsbedrifta Fønix. I 1928 var tre fjerdedelar av fabrikkarbeidarane i kommunen kvinner. Så vart det brått eit skifte. I 1929 vart det skipa tre nye møbelverksemder som voks kraftig dei komande åra, mens konfeksjonsindusrien stagnerte. Så allereie i 1931 var det dobbelt så mange menn som kvinner som hadde industriarbeid som yrke.

Olga Ringdal i madrassavdelinga ved J.E. Ekornes Fabrikker var ei av kvinnene i den tidlegere industrien i Sykkylven.

Men kvinnene var altså tidlegast ute. Den første konfeksjonsbedrifta i Sykkylven vart etablert av Andreas Furseth, i 1900. Han hadde ikkje vanskar med å få tak i kompetent arbeidskraft. Dei unge jentene lærde tidleg å handtere nål og tråd, og symaskinar. Dei lærde saumarbeid både heime og på skulen. Slike kunnskapar var vurderte som avgjerande viktige om dei vart gifte og fekk ansvaret for hushaldet i familien. Den tida gjekk dei ikkje i butikkane for å skifte ut klede som var slitne. Mykje av kleda vart laga heime, og bukser, skjorter, kjoler og kofter vart reparerte og omsydde så lenge det gjekk an. Kunnskapane var ikkje mindre viktige når arbeidsgjevarar etterspurte flinke og nøyaktige syarar som kunne lage klede på ”løpande band.”

Eit av dei første bileta frå industriarbeidarmiljø i Sykkylven, er frå verkstaden til Andreas Furseth, teke like etter at han etablerte seg i kommunen. Sentralt i biletet sit syarane, seks kvinner attmed symaskinene. Bak står tre menn, eigaren og to andre. Kjønnsrollene var klare, kvinnene vart sett til detaljarbeidet som krevde stillesitjande tålmod. Mennene hadde det friare fordelingsarbeidet, dei klipte til stoffet og såg til at kvinnene heile tida hadde arbeid mellom hendene. I stor grad er dette kjønnsmønsteret i industrien halde oppe til i dag. Ein finn knapt ein einaste mann ved ei symaskin i 2012 heller. Kvinnene på biletet er unge. I venstre biletkant ser vi at ei av kvinnene har passert middagshøgda og har fått ein gråtone i håret. Det illustrerer det som var den vanlege livssyklusen til kvinnene. Dei var ute i arbeidslivet fram til dei gifte seg. Etter at borna var blitt arbeidsføre og sjølvstendige kunne dei ta til i yrkeslivet igjen.