Museumsaktiviteter for små og store

Spennende å sitte i en buss som er ca 80 år gammel. Bussen fra Spjelkavikruta har "hjemmesnekret" skap.

"Vil gjøre det sjøl", sier barna når foreldrene vil vise dem hvordan praktiske oppgaver skal løses. Og barna har sjølsagt rett, det finnes ikke bedre måter å lære på enn ved å prøve og feile sjøl. "Learing by doing" er et kjent begrep i den internasjonale pedagogikken, og det er selve rettesnora i museumspedagogikken, der barn og voksne får møte de fysiske gjenstandene og de historiske redskapene og prøve dem ut i praksis.

Med full konsentrasjon greier barna å kløyve vedstokken.

Slik var det også da Sunnmøre Museum inviterte inn til sin tradisjonelle aktivitetsdag i vinterferien. Selv om været ikke var det beste, var aktivitetsområdet fylt av barn og foreldre. Her fikk de prøve seg på vedsaging og -kløyving, spikking og smedarbeid. De fikk prøvesitte en gammel buss fra Spjelkavikruta, se skomakaren i arbeid, smake på nysteikte fiskekaker, handle sukkertøy og -lade, høre eventyr og knekke quiz-nøtter. Rundt husene hadde quizmester, Dag Brøther, lagt ut spørsmål og gjenstander av ulike slag som de besøkende fikk bryne seg på. Alltid morsomt med spørrekonkurranser!

Kommende finsnekkere i arbeid.

Mange av gjestene på vinterferiedagen kommer igjen år etter år, slik er det blant annet med Arnhild Almås og Eva Hjelle Sandvik. Begge er fra Sykkylven og hadde med seg barnebarn som engasjerte seg i det som var av aktiviteter, og som ikke brydde seg noe om det sludda og regna litt innimellom. Neste år er de tilbake igjen, istemte både store og små.

Museenes digitale utfordring

Museumsseminaret ble avviklet i nasjonalmuseet i Helsinki.

Museene har ambisjon om å være samfunnets kollektive minne. Denne ambisjonen har museene søkt å oppfylle gjennom å ta vare på representative gjenstander fra ulike epoker og områder. Museene har også samlet informasjon om gjenstandene, ved minneinnsamlinger og dokumentasjon gjennom skriftlige dokumenter og bilder.

Museene vil også drive med samtidsdokumentasjon, og da stilles de overfor en rekke utfordringer. En betydelig utfordring er det store antallet gjenstander det moderne mennesket omgir seg med. Det er stor forskjell fra en nøkternt innredet bondestue på 1700-tallet til en gjennomsnitts utrustet enebolig i 2016. Det er anslått at et moderne menneske bruker mellom 30- og 40.000 gjenstander i løpet av et liv. Museene har ikke store nok magasin til å ta vare på alle gjenstander som det moderne mennesket er omgitt av. De har heller ikke nok folk til å samle inn og se til alle disse gjenstandene. Dette må få konsekvenser for museenes innsamlingspolitikk.

Dette var noe av utgangspunktet for et fellesnordisk seminar som den finske foreninga for samtidsdokumentasjon TAKO inviterte til i februar 2016. Seminaret som ble avvikla i nasjonalmuseet i Helsingfors samla 200 deltagere fra alle de nordiske landa, pluss Estland. Temaet for samlinga var; Digitale samlinger - for et åpnere Norden.

Ivrige diskusjoner om digitaliseringens utfordringer, også i pausene. Her er representanter fra museum på Island, Estland og Åland i aktivitet.

Trykkerimuseet på Ekset

Cecilie Rørstad ved den store trykkepressa på Sivert Aarflot-museet. 

På Ekset, i Volda kommune, ikkje langt frå grensa til Ørsta kommune, ligg eit museum som er reist for å minnast mannen som byrja det første trykkeriet på landsbygda i Noreg og som starta den første lokalavisa. Mannen heitte Sivert Aarflot, og museet har fått namn etter han.

Museet er eigd av Sunnmøre Museum, men vert drifta av Volda bygdetun. Museumsstyrar Cecilie Rørstad viser gjerne rundt i museumsbygget på Ekset. Ho meiner at dette er ein av dei heilt sentrale kulturattraksjonane i Volda/Ørsta-området. Desse stadene er kjende skule- og kulturbygder, og mange ser på virket til Sivert Aarflot og krinsen rundt han som sentrale i etableringa av kultur- og lærdomstradisjonane i dei to kommunane. Ivar Aasen voks opp i Hovdebygda og var i unge år flittig gjest på trykkeriet som også hadde eit bibliotek, der vitelystne unge og eldre kunne sanke kunnskap.

I byrjinga vart bokstavane møysommelige monterte ein for ein og sette saman til ferdige sider. 

I Sivert Aarflot-museet finn vi i dag ei utstilling som fortel om mannen og tida han levde i. Sivert Aarflot flytte til Ekset frå Åmdalen i Ørsta i 1798. Han fekk stillinga som lensmann i soknet og kombinerte dette ombodet med opplysningsverksemda si. Ved sida av teksplansjar og montrar som viser glimt frå livet hans, er det montert opp trykketekniske innretningar som viser utviklinga i trykkekunsten, frå Gutenbergnivå, til meir avanserte trykkpresser som kunne produsere trykksaker etter måten effektivt. Alt utstyret som vert presentert vart drive med handemakt. Slik dreiv dei trykkeriverksemda til langt ut på 1900-talet.

Cecilie Rørstad med døme på trykksak frå Aarflots Prenteverk, dei nye handelslovene frå 1866.

I hyllene i museet finn ein aviser, blad og bøker som er prenta i trykkeriet til Aarflot som var i same familien i fleire generasjonar. Her er også andre trykksaker som fortel om dei åndelege impulsane som gjekk over landet i harde brytningsår på 1800-talet. Denne staden må vere ei skattekiste for dei som vil ta djupdykk ned i kultur- og mentalitetshistoria på Vestlandet. Cecilie Rørstad opnar gjerne dørene for dei som vil gjere slike djupdykk.  - Her er både stolar og bord der interesserte kan setje seg ned om dei vil lære meir om denne delen av soga vår. Ho ser også for seg at det i åra framover vil skje fleire arrangement her på museet. Det kan vere kulturvandringar i fotefara til Sivert Aarflot og Ivar Aasen, eller det kan vere praktiske demonstrasjonar som viser korleis ein lagar papir og korleis trykksaker vart laga før elektrisiteten og dei moderne trykkemaskinene si tid. Slike arrangement har det allereie vore ein del av, og fleire vil det verte, seier Rørstad.

Lære ved å gjere

Ingvill Naalsund viser elevane korleis dei skal tvinne reip. Jamne og rolege rørsler er viktig, og elevane tok poenget raskt.

Bygginga av ei stor bankskøyte på Prestebrygga i Ålesund sentrum har utløyst mykje god formidlingsaktivitet ved Stiftinga Sunnmøre Museum. Dei siste vekene har fleire hundre elevar frå ulike ålesundsskular blitt tekne med på ei reise ca 150 år attende i tida. Til ei tid der dei ikkje berre kunne gå inn i ein butikk og kjøpe det dei trong til fritid og arbeid, men måtte lage det dei trong sjølve. Det er museumsformidlarane Ingvill Naalsund, Håvard Hatløy og Ole M. Ellefsen som har hatt ansvaret for å gje elevane den rette innsikten. Det har dei ikkje gjort berre ved å fortelje om repslaging, sying av segl og hengekøyer og bygging av båtar, men ved å late elevane sjølve få sleppe til, mellom anna som repslagarar og seglprodusentar i lokala til Fiskerimuseet i Molovegen. Etter engasjementet til elevane å døme, var dette undervisningsopplegget spennande. Og truleg endå meir lærerikt enn å sitje på ein pult og få høyre det same heilt teoretisk.

Dei tre museumsformidlarane understreker at dette nettopp er musea sitt særpreg, og musea sin styrke i formidlinga: Unge - og vaksne - lærer meir effektivt når dei får vere aktivt med i prosessar. Når teori vert gjort om til praktisk røynsle, og ein får lærdomen inn gjennom både hender og hovud.

Alle elevar i ålesundsområdet har truleg høyrt om hampetau, men  få veit korleis slikt tau vert laga. Ingvill tok ei gruppe elevar frå Hatlane skule gjennom prosessen steg for steg. Alle elevane fekk prøve seg som repslagarar og fekk høyre, og røyne, kor viktig det var å gjennomføre repslaginga med seine og jamne rørsler. Taukvaliteten ville bli dårleg om ein tvinna dei tre taulengdene saman i rykk og napp. Vi let oss imponere over kor raskt elevane tok poenga, og kor jamt og fint tauet vart, på deira første forsøk.

Elevene fikk lære korleis segl og hengekøyer vart sydde. Og etterpå fekk dei prøve køyene. Dei fann raskt ut at her var ikkje mogeleg å liggje på magen!

Håvard var saman med ei anna gruppe Hatlane-elevar som fekk prøve seg som syarar. Håvard ville ha dei til å reflektere over kva det er som gjer at seglbåtar kan gå opp mot vinden. Dei fekk sjå korleis dei vingeforma segla skaffar framdrift ved å suge opp vind. Det er seglsaumen som er avgjerande for kor effektivt seglet blir.

Etter at elevane hadde gjort seg ferdig med stasjonane inne i Fiskerimuseet, var det tid for byvandring. Ole M. tok med seg elevane ut i den friske ålesundslufta og stogga for kjappe byhistoriske glimt både ved fyret på Molja, blant jugendhusa ved Brosundet, ved Naftadjupet og museumshaugen, før byvandringa enda på Prestebrygga der bankskøyta er i ferd med å bli ferdigbygd. Elevane sette tydeleg pris på ein  annleis skuledag. Og formidlarane skrytte av dei: Elevane som kjem hit er både snille og motiverte. Ja, det er kjekt på museum!

Ole M. Ellefsen fortalde elevane at om dei hadde levd for ca 150 år sidan hadde dei vore med koner som denne og gjere opp fisk. Tid til leksearbeid var det mindre av den gangen.

Eit nytt blad i båtsoga på Sunnmøre

Håvard Hatløy viser fram båtborda frå 1712 som no er monterte på ein vegg på Ishavsmuseet på Brandal.

Få veit meir om den gamle sunnmørsbåten, snidbetningen, enn Håvard Hatløy på Herøy kystmuseum. Men også han lærer stadig noko nytt om båttypen som berre var i bruk på Sunnmøre, og i eit visst omfang i Romsdalen. Lenge meinte ein at stordomstida til denne båttypen var på 1800-talet. Så oppdaga dei ein snidbetning som skriv seg tilbake til tidleg 1700-tall, og eit nytt kapittel kan skrivast i soga om snidbetningen.

Bakgrunnen for det oppsiktsvekkande funnet er denne: Eigaren av eit naust på Raffelneset i Hareid kommune avdekka nokre båtbord då han fjerna blikkplatene som hadde dekt båtborda frå tidleg i 1970-åra. Dette var kring år 2000. Så gjekk det nokre år utan at noko vidare skjedde. Det vart ikkje teke tak i dette før området der naustet stod vart regulert til industriområde, planeringsarbeidet tok til og gravemaskinane nærma seg naustet. Då gjekk gode krefter saman for å berge båtborda, og Håvard fekk det praktiske arbeidet med å ta ned borda og montere dei opp på ein vegg på Ishavsmuseet på Hareid.

Håvard Hatløy med ein modell av snidbetningen som båtbyggjaren Saxe Bjørkedal laga til då han var 90 år. Modellen er i storleiken 1:10.