Eit lysande museum

Fra Dalsfjord fyrmuseum. 

Lysa er i ferd med å bli tende i dei nye lokala til fyrmuseet i Dalsfjorden. Museumsstyrar Frode Pilskog har dei siste månadane skrive utstillingstekstar så blekket har spruta. I løpet av november i år vil museet si nye utstilling bli opna i lokale som er reiste i tilknytning til Dalsfjord skule. Det blir eit heilt nytt tilvere for museet som sidan starten i 1993 har halde til i provisoriske lokale. Kontoret sitt har Frode hatt i ei brakke som i dnesse dagar vert fjerna. På denne staden skal det i staden plasserast ei musikkbinge der dalsfjordungdom skal få utvikle dei musikalske talenta sine.

Det har vore nokre forskyvingar i ferdigstillingsplanane for museet, men den siste framdriftsplanen skal haldast, sjølv om ein ser at det står mykje arbeid att. I desse dagar driv dei og lagar til eit gjenstandsmagasin. I det som skal bli utstilling ligg gjenstandane framleis ut over golvet, men snart står dei der dei skal vere. Då skal dei også få tekstplansjar som fortel fyrhistorie frå dei siste 200 åra.

Fyrmuseet i Dalsfjorden er eitt av fire museum som er med i det nasjonale fyrnettverket. Dette museet skal særleg fokusere på den sosiale historia til fyrvesenet: Korleis hadde arbeidarane det då dei levde på byggeplassane fleire månader kvar sommar, korleis gjekk arbeidet føre seg, kva for utstyr hadde dei å hjelpe seg med, kva tente dei, kva åt dei, kva underheldt dei seg med i den knappe fritida si?

Sjølv om det sosiale skal få hovudmerksemda viser museet også mykje av den tekniske utviklinga som har vore innan fyr- og merkevesenet sitt arbeid. Då museet inviterte til ope hus i Brunebuda første torsdagen i august, fortalte Frode mellom anna om dei oljefyrte fyrlyktene. Til å byrje med var det gjerne gryter med koks som lyste opp i farleia langs kysten. Slik var det ved Runde fyr, det første fyret nord for Stad som vart bygd av staten, i 1825. Det var ein revolusjon då dei tok til å bruke parafinolje frå 1883. Då kunne ein ta i bruk mange små lykter med god lyseffekt. Dei vart passa av lokale tilsynsmenn. Det gjekk båtar mellom fyra med forsyningar av olje. Dette vart driftssikre fyr som var rimelege i drift, fortel Frode. Ryvingen fyr som opprinneleg gjekk på straum, vart etter ei tid lagt om til oljedrift fordi det var rimelegare. Slike oljefyr var i drift heilt fram til 1996.

Det er ikkje unaturleg at det ligg eit fyrmuseum i Dalsfjorden på Sunnmøre. Frå midten av 1800-åra kom dei fleste fyrarbeidarane frå denne regionen. Det var ikkje slik heilt frå starten. Då Runde fyr vart bygd i 1825 var dei fleste murarane og snekkarene frå Oslo. Men sjauarane var frå nærmiljøet. Det var dei som bar koks over ei høgde og fram til byggjeplassen. Arbeidsgjevarane la merke til dei arbeidssomme og nøysomme sunnmøringane og ville etter kvart mest berre ha slik arbeidskraft. No er altså fyrarbeidarane hamna på museum, og dei fortener å minnast for den lysande innsatsen sin!

2014-markering

Musea og arkiva i Møre og Romsdal vonar på breidt engasjement  når dei  no skal i gang med eit internettbasert prosjekt for å markere at det i 2014 er 200 år sidan kongeriket Noreg fekk grunnlova si. Folk flest sluttar opp om demokratiet vårt, noko som mellom anna vart prova under dei store mobiliseringane etter 22. juli-åtaket i fjor.

Musea er gode på jubileum, og dei bør helst vere det, for er det noko som høyrer til museumsfaget så må det vel vere å markere store hendingar i fortida. Mellom anna difor har organisasjonen Musea i Møre og Romsdal (MIMR) teke initiativet til ei markering av 200-årsjubileet til Eidsvoll-grunnlova. Planlegginga er allereie komen godt i gang, og denne bloggaren var sist måndag med på eit møte der hovedlinjene for 2014-markeringa i Møre og Romsdal vart trekte opp. Og bloggaren kjende seg med ein gong på heimebane, for kva er vel meir naturleg enn å gjennomføre ei slik markering på Internettet gjennom bloggar. Slik vert det. Arbeidsgruppa som har sysla med desse jubileumsplanane ei tid, har vore innom fleire mogelege markeringsformer, til dømes ei ordinær, ambulerande museumsutstilling og ei meir tradisjonell nettutstilling der tekstane skulle ligge klare til bruk og der ein kunne lese seg gjennom lag på lag med historisk informasjon. Men så forkasta ein altså desse alternativa og gjekk rett på det enklaste av det enke, ei bloggmarkering!

Det gode med bloggar er at dei ligg der rett for handa, tilgjengelege å bruke for alle, berre ein har nett-tilgang. I dag har mange menneske rundt om i verda skaffa seg sin eigen talarstol gjennom bloggane sine. Bloggar er formidlarar av det frie ordet, frykta av autoritære makthavarar rundt om, men bloggar kan gje håp for dei undertrykte om at dei kan bli høyrde og kanskje vinne fridomen sin til slutt. Slik vi greidde det i 1814 og i åra etter då vi fann plassen vår mellom dei sjølvstendige nasjonane.

Korleis skal så 2014-bloggen organiserast?
Tanken er at fagpersonar som er knytte til dei deltakande institusjonane: museum, bibliotek og arkiv i fylket skal legge ut bloggar om relevante tema. Og kva kan det vere? Konservator ved Romsdalsmuseet Mads Langnes kom med eitt døme. Frå Romsdals Amt var Hr. Stub ein av Eidsvollsmennene. Han kom frå Veøya, ein stad der Romsdalsmuseet i dag har ein eigedom. Då vil det vere naturleg å fortelje nærare om han Stub. Kven var han, kva var det som gjorde at nettopp han representerte romsdalingane i Eidsvoll? Sette han spor etter seg der? Slik kan ein få vite noko både om sosiale og politiske tilhøve i regionen rundt 1814, og om korleis vår eiga grunnlov vart arbeidd fram.

Hands on - minds on!

Arve Yndestad og Ingvill Wille gjør  klart for nok et klassebesøk ved steinalderholmen på Sunnmøre Museum.

Det blåser en kald nordavind over steinalderholmen ved Sunnmøre Museum, men museumsformidler Ingvill Wille holder varmen. Ikke først og fremst på grunn av bålet som hun og kollega Arve Yndestad nettopp har fått liv i, men på grunn av vindavstøtende skinnklær og mye ull under. Det var slik de holdt varmen forfedrene våre også. Ingvill gjør klar for nok et klassebesøk ved museet. Våren og forsommeren er høysesong for formidling. Så stor er pågangen at hun har måttet si nei  til skoler som har ønsket å komme til museet for å få kjenne på, lukte og smake på historia vår. Beklageligvis, føler Ingvill. Neida, sier kollegene: Det er jo fantastisk at interessen er så stor. Det viser at museet har truffet godt med formidlingsopplegget sitt. Og det lager seg alltid en anledning for dem som ikke fikk være med i første omgang.

Ingvill og Arve passer på at bålet de har tent ikke dør ut, for her skal det snart tilberedes fisk og steinalder-te. Steinalder-te? Hva er det, spør vi i vår uvitenhet. - Det kan variere etter hva elevene har med seg det, svarer Ingvill. Alle slags tørkede vekster kan brukes som råstoff i tedrikker. Tørkede blad fra blåbærlyng er blant de beste råvarene. Også det vi betrakter som ugras kan gi velsmakende, varme drikker. Dette er en av effektene ved slike museumsopplegg: At barn og unge begynner å se på naturen rundt seg med andre øyne. Naturen er ikke bare vakre kulisser, det som vokser rundt oss, kan også gi gode smaksopplevelser, og mette magen. Ingvill får hver dag bekreftet sannheten i det gamle uttrykket; hands on - minds on. Det vil si at egenaktivtet og arbeid med hendene setter tanker i sving og gir innsikter som det er vanskelig å skape ved bare lesing av bøker.

Ingvill forteller at hver aktivitet, og ethvert formidlingsopplegg, skal føre til et bestemt mål. Elever fra 2-4 klasse som er med på steinalderaktiviteten, får en grundig innføring i bruken av skinn. Skinn kan brukes til mer enn å beskytte formidlere mot isnende nordavind.Elevene får en skinnbit som de flir til ved hjelp av flinstein. Så blir emnet gjort om til en skinnpose som for eksempel kan fylles med urter. Etter at de er ferdige med skinnarbeidet, setter de seg tett sammen på benker som er dekt av store skinntepper. Er det ekstra surt får de slengt et skinnteppe over ryggen også. Skinn kan brukes til så mangt.

Det er ikke til å undres over at elever flest synes det er kjekkere å ha historieundervisning på museet enn i klasserommet på skolen. Mange spør om de ikke kan få komme tilbake neste dag. Slik skapes morgendagens museumsbrukere!

Den store fredsdagen

"Fritt er Noreg, flagg i flagg, mellom frie frendar. Vårt er Noreg, hav og fjell og frie grøne grender." Slik tolka sykkylvingen Karstein Oddmund Vik stemninga han kjende maidagane i 1945 då tyskarane kapitulerte og den fem år lange krigen var over. 8. mai var sjølve fredsdagen. Meldinga om at krigen var over spreidde seg raskt ut over landet, også i Sykkylven. Elektronikkforhandlar Karl Welle i Sykkylven sentrum rigga til ein radio med høgtalar utanfor forretningsbygget sitt tidleg på frigjeringsdagen. Fabrikkane tok pause og mange strøymde til for å høyre siste nytt.
   Slik var det også i Straumgjerde lenger inne i fjorden, minnest snart 100 år gamle Tomas Tandstad. - Seint på året i 1940 kjøpte eg meg ein ny radio. Då påbodet kom om å levere inn radioane i 1942 leverte eg inn den gamle, men gøymde vekk den nye. Radioen fann eg fram den 8. mai i -45. Eg tok han bak på sykkelen og tok meg fram til ungdomshuset Vaarvon, der radioen vart skrudd på slik at vi kunne få høyre kva som skjedde ute i den store verda. Dette frettest fort og snart var ungdomshuset fullt av folk, fortel Tandstad.

I dag tek vi det som sjølsagt at vi kan heise det norske flagget. Frå 9.april  1940 - 8.mai 1945  stod flaggstengene nakne. Her vert flagget heist ved Tandstad skule av rektor Otto-Magne Strømmegjerde.

Petter Kursetgjerde stod også midt oppe i det. Han budde i kommunesenteret og etter at dei var ferdige med arbeidet følgde han dei andre til ungdomshuset Valhall. Her var det feststemning: "Doktoren sette seg til pianoet og spela opp til dans, og folk dansa i bøtte, oppatsydde kle og ditto skor. Men kva gjorde det, det var fred! Og sjølv dei som ikkje hadde teke eit dansetrinn i heile sitt liv, dei dansa rundt, song trallalla, der var så lys og god stemning utan alkohol."

Båter under tak

Ragnvald Holvik i arbeid med å legge skifer på nausttaket.

Båter tåler godt vann, både ovenfra og nedenfra, men museumsfolk vet at trebåter varer lenger dersom de får stå tørt når de ikke er i bruk. Det er derfor vi har naust. På Sunnmøre Museum begynner båtene å få det godt, de aller fleste skal nå få tak over hodet når de ikke flyter på vannet. For tida er det to båthus under oppføring. Like ved riksveien kommer en ny stor båthall opp, og innerst i museumsvågen reises det et nytt naust for en av museets store bruksbåter.
  Det er fredag ettermiddag og folk flest er i ferd med å pakke snippveska og lukke kontordøra for å ta helg. Men ikke Ragnvald Holvik. Han er i ferd med å legge skiferstein på nausttaket og har en ambisjon om å få huset taktett til 17.mai. For Ragnvald går klokka ofte alt for fort, særlig på en fredag ettermiddag. Jo, han regner med å komme i mål. Naustbygget ligger vakkert til ved vannkanten og den store sunnmørsbåten ligger trygt plassert under steintaket som Ragnvald balanserer rutinert på. Bruksbygg som naust er på museum gjerne ført opp av gamle materialer. Naustet som nå tar form i Borgundgavlen er imidlertid helt nytt, men ført opp etter gammel byggeteknikk. Det er et grindbygd naust som er laga i Bjørkedalen av båtbyggerne Ottar Bjørkedal og Ola Følsvik. I utgangspunktet skulle det reises for å huse museet sin store sunnmørsbåt. Men så viste det seg at åttringnaustet akkurat var stort nok til å gi rom til en båt til, Kystlaget sin åttring. To fluer i ett smekk altså.