Båter under tak

Ragnvald Holvik i arbeid med å legge skifer på nausttaket.

Båter tåler godt vann, både ovenfra og nedenfra, men museumsfolk vet at trebåter varer lenger dersom de får stå tørt når de ikke er i bruk. Det er derfor vi har naust. På Sunnmøre Museum begynner båtene å få det godt, de aller fleste skal nå få tak over hodet når de ikke flyter på vannet. For tida er det to båthus under oppføring. Like ved riksveien kommer en ny stor båthall opp, og innerst i museumsvågen reises det et nytt naust for en av museets store bruksbåter.
  Det er fredag ettermiddag og folk flest er i ferd med å pakke snippveska og lukke kontordøra for å ta helg. Men ikke Ragnvald Holvik. Han er i ferd med å legge skiferstein på nausttaket og har en ambisjon om å få huset taktett til 17.mai. For Ragnvald går klokka ofte alt for fort, særlig på en fredag ettermiddag. Jo, han regner med å komme i mål. Naustbygget ligger vakkert til ved vannkanten og den store sunnmørsbåten ligger trygt plassert under steintaket som Ragnvald balanserer rutinert på. Bruksbygg som naust er på museum gjerne ført opp av gamle materialer. Naustet som nå tar form i Borgundgavlen er imidlertid helt nytt, men ført opp etter gammel byggeteknikk. Det er et grindbygd naust som er laga i Bjørkedalen av båtbyggerne Ottar Bjørkedal og Ola Følsvik. I utgangspunktet skulle det reises for å huse museet sin store sunnmørsbåt. Men så viste det seg at åttringnaustet akkurat var stort nok til å gi rom til en båt til, Kystlaget sin åttring. To fluer i ett smekk altså.

Musea med markedstreff

Magnhild Vatne, t.v., orienterer om sommerplanene til Sykkylven naturhistoriske museum. Videre mot høyre, Heidi Sletten, Volda bygdetun, Norvald Øye, Brudavolltunet, Ørsta og Siw Solvang, markedsansvarlig ved SSM.

Hver vår blir det kalt inn til såkalt markedsmøte for avdelingslederne ved Stiftinga Sunnmøre Museum. Tidspunktet er ikke tilfeldig. Det er like før turistsesongen tar til for fullt, og da er det rette tida for museumsfolk til å komme sammen og diskutere hvordan musea best kan profilere sine ulike aktiviteter.
   Det er markedsansvarlig ved Stiftinga Sunnmøre Museum, Siw Solvang, som har innkalt til treffet. Møtestedet er Foredragssalen ved Aalesunds Museum midt i Ålesund sentrum. Fra museumshaugen har vi oversikt til flere kommuner på Sunnmøre. Ved møtestart er representanter for de ulike avdelingene på plass, breddfulle av engasjement og klare til å fortelle om sommerplanene til sitt museum. For dette er tema nummer en på markedsmøtet. Hva skjer på musea i sommer? Ellers på saklista står evaluering av museumspasset, annonsering, ny hjemmeside og orientering til eierstyra.

Men først blir det en runde rundt bordet. Avdelingslederne skal fortelle om hva de har lagt opp av aktiviteter sommeren 2012. Vi kan ta konklusjonen med det samme: Det blir en innholdsrik sommer for museumsgjestene på Sunnmøre i sommer. Møtedeleltakerne glemte helt at det var noe som het lunsjtid og orienterte ivrig om formidlingsprosjekt mens timene rant unna. Noe som kom klart fram gjennom presentasjonsrunden til musea var at skoleelever på alle nivå er en viktig målgruppe. Herøy kystmuseum er et av museene som i flere år har hatt opplegg rettet mot grupper av elever i grunnskolen. I år vil alle 6. klassingene i Herøy-skolen få være med på aktivitetsdag i museumsområdet. Der blir det aktiviteter etter det velkjente pedagogiske prinsippet; learning by doing. De skal få prøve seg på spinning og karding, baking og tillaging av impregneringsstoff. Her blir forteller- og musikkverksted med mer. Etter at elevene har vært gjennom sine ulike temaer skal arbeidene de har laget presenteres for andre. Herøy kystmuseum har erfaring med at disse museumsdagene hjelper elevene til å skaffe innhold til historiefaget, og andre teorifag. Boklærdommen blir knyttet til noe de har opplevd selv.

Kvinnene var industripionerar i Sykkylven

Når det vert snakka om industrieventyret på landsbygda på Sunnmøre tidleg i det førre hundreåret er det gjerne menn og møbelindustrien som speler hovudrollene. Men det er like stor grunn til å trekke fram kvinnene som industripionerar. I sentrale møbelkommunar som Sykkylven, Volda og Ørsta var konfeksjonsindustrien viktigare for sysselsettinga og verdiskapinga enn møbelindustrien dei første tre tiåra av nittenhundretalet. Og i konfeksjonsbedriftene var kvinnene i klart fleirtal. I 1925 var dei fleste registrerte industriarbeidarane i Sykkylven kvinner tilsette i konfeksjonsbedrifta Fønix. I 1928 var tre fjerdedelar av fabrikkarbeidarane i kommunen kvinner. Så vart det brått eit skifte. I 1929 vart det skipa tre nye møbelverksemder som voks kraftig dei komande åra, mens konfeksjonsindusrien stagnerte. Så allereie i 1931 var det dobbelt så mange menn som kvinner som hadde industriarbeid som yrke.

Olga Ringdal i madrassavdelinga ved J.E. Ekornes Fabrikker var ei av kvinnene i den tidlegere industrien i Sykkylven.

Men kvinnene var altså tidlegast ute. Den første konfeksjonsbedrifta i Sykkylven vart etablert av Andreas Furseth, i 1900. Han hadde ikkje vanskar med å få tak i kompetent arbeidskraft. Dei unge jentene lærde tidleg å handtere nål og tråd, og symaskinar. Dei lærde saumarbeid både heime og på skulen. Slike kunnskapar var vurderte som avgjerande viktige om dei vart gifte og fekk ansvaret for hushaldet i familien. Den tida gjekk dei ikkje i butikkane for å skifte ut klede som var slitne. Mykje av kleda vart laga heime, og bukser, skjorter, kjoler og kofter vart reparerte og omsydde så lenge det gjekk an. Kunnskapane var ikkje mindre viktige når arbeidsgjevarar etterspurte flinke og nøyaktige syarar som kunne lage klede på ”løpande band.”

Eit av dei første bileta frå industriarbeidarmiljø i Sykkylven, er frå verkstaden til Andreas Furseth, teke like etter at han etablerte seg i kommunen. Sentralt i biletet sit syarane, seks kvinner attmed symaskinene. Bak står tre menn, eigaren og to andre. Kjønnsrollene var klare, kvinnene vart sett til detaljarbeidet som krevde stillesitjande tålmod. Mennene hadde det friare fordelingsarbeidet, dei klipte til stoffet og såg til at kvinnene heile tida hadde arbeid mellom hendene. I stor grad er dette kjønnsmønsteret i industrien halde oppe til i dag. Ein finn knapt ein einaste mann ved ei symaskin i 2012 heller. Kvinnene på biletet er unge. I venstre biletkant ser vi at ei av kvinnene har passert middagshøgda og har fått ein gråtone i håret. Det illustrerer det som var den vanlege livssyklusen til kvinnene. Dei var ute i arbeidslivet fram til dei gifte seg. Etter at borna var blitt arbeidsføre og sjølvstendige kunne dei ta til i yrkeslivet igjen.

Fjell-tausa Kari-Anne

Ekspedisjon "Finn sauen Margit" med Nicolay og Kari-Anne som frontfigurar.

Den som trur at Kari-Anne Nilsen har langsame og kjedelege dagar der ho bur åleine på Ytste Skotet må tru om igjen. Ho nyt fridomen ho har kvar dag og har ikkje vanskar med å fylle dagane med meiningsfullt arbeid. Og så er ho sjølsagt ikkje åleine. Bikkja Buster er attmed henne heile tida. Og i tillegg har ho selskap av 10 sauer, ein hest, åtte høner og tre kattar. Av og til kjem det litt ekstra spenning i tilveret. Til dømes når den eventyrlystne sauen Margit dreg på ekskursjonar på eiga hand. Denne veka har Kari-Anne hatt besøk av nevøen Nicolay. Han har vore med og leita etter Margit, så langt utan resultat. Men Nicolay har uansett gjort stor nytte for seg. Han har både fora dyr og servert museumsstyraren fastelavnsbollar på senga!

Sjølv om Kari-Anne trivest som museumsstyrar, landskapspleiar og kulturformidlar på Skotet, synest også ho at det kan vere godt å få skifte litt på utsikta med visse mellomrom. Enkelte helgar har ho hatt hjelp av avløysar som har teke seg av dyra medan ho sjølv har fått ei miljøforandring. Dette tilbodet står framleis ope: Viss det er nokon som vil ha ei uforgløymeleg helg i storfelt fjordnatur så står oppgåva som helgeavløysar ledig. Kari-Anne har ikkje noko stort vikarbudsjett. Løna ho kan tilby er naturoppleving saman med koselege dyr og overnatting i historiske omgjevnader.

Inn iHusa via nettet

Her er skiltet som fortel korleis du skal lage Hauleitegraut- om du har ein smarttelefon: Foto: Heidi Sletten.

Museumsguiding via mobiltelefon er det nyaste innan museumsbransjen. Volda bygdetun er ope for besøkande alle vekedagar, 24 timar i døgnet, men her er ikkje bemanning like lenge. Men har du ein mobiltelefon av den smarte typen treng ikkje hjelpa vere langt unna uansett når du kjem på besøk. På strategiske stader i tunområdet er det hengt opp laminerte visittkort. På korta er det trykt inn såkalla QR-koder. Ved å halde telefonen bort til koden får du fram på mobilskjermen opplysningar om likt og ulikt som har tilknytning til museet.

- Vi har kalla dette prosjektet iHusa, fortel avdelingsleiar ved bygdetunet, Heidi Thøni Sletten. - Gjennom å bruke QR-kodane kan du få informasjon om det som er inne i husa og tradisjonsstoff knytt til tunet. Dersom du nyttar kortet som står ved smia får du oppskriften på ekte Haualeitegraut, ein velsmakande byggmjølsgraut. Er du i nærheiten av utescena finn du eit anna skilt ved restane av det gamle lysthuset. Der kan du finne bilete av lysthuset slik det var i sine velmaktsdagar. I Kornbergstova budde det i si tid ein båtbyggar. Gjennom å nytte QR-koden kan du få sjå ein båt han bygde og få vite meir om båtbyggaren. I sengebuda finst der eit kongemonogram, etter Christian VII. På mobiltelefonen din kan du få opp eit flott bilete av mongrammet.

Heidi ser ikkje for seg at mobilguidinga skal erstatte den personlege visninga rundt i tun og hus. Men ho meiner det er viktig at musea prøver ut alternative formidlingsformer for å nå nye brukargrupper. Og så er det ikkje alle som kan vitje musea i opningstida. No kan Volda bygdetun tilby formidling heile døgnet takka vere smarte mobilløysingar.