Midt i verdensarven

Kari-Anne Nilsen har nettopp lagt bak seg en flott vinter på Ytste Skotet. Og nå kan hun se fram til dager som dette.

Kari-Anne Nilsen føler seg priviligert. Fra sitt utkikkspunkt på Ytste Skotet har hun oversikt over det vakreste fjordlandskap en kan tenke seg. Fjellgården i Storfjorden ligger like ved verdensarvområdet ved Geirangerfjorden. Nå er det kommet forslag om at det definerte verdensarvområdet skal utvides til å gjelde fjordstrekningen helt ut til Furstranda i Sykkylven kommune. Og dersom det blir godtatt kommer Ytste Skotet midt i smørøyet av arven som Kari-Anne gjerne deler med resten av verden.
 
Kari-Anne snakker seg fort varm om de unike verdiene i natur- og kulturlandskapet hun er omgitt av. Bloggeren er en tanke mer tabloid og er minst like interessert i å høre med henne om hvordan det var å overvintre på Ytste Skotet som den første på flere tiår. Men det ser hun ikke på som noen prestasjon å snakke om. Det har jo folk gjort i hundrevis av år før henne. Vel var de ikke aleine som tobeinte slik som Kari-Anne har vært, men nei, verdensarvstatusen er mer å snakke om. Så slik får det bli.

Situasjonen er altså den at det bare er deler av Storfjorden som er definert som verdensarvområde; den indre delen og områdene knyttet til den verdenskjente Geirangerfjorden. For Kari-Anne og de som har foreslått en utvidelse av området blir det for snevert. Også gårdene lenger ute som Espehjellen, Vidhammer, Holmegardane, Vidnes og Fausa m.fl. hører med i denne helheten. De forteller hver sin lille bit av natur- og kulturhistorien til dette spektakulære fjordlandskapet som folk besøker i tusentall hver sommer. Ikke minst kan Ytste Skotet bidra til å fylle ut fortellingen om Storfjorden, sier Kari-Anne. Der har de nemlig nå begynt å drive gården mer aktivt igjen. Kari-Anne har selskap av både sauer og høner, og nå bli alt graset som vokser på fjellhyllene og myrene rundt gården slått, og brukt til fôr. De har også satt i gang et forskningsprosjekt på et myrfelt, som de har delt opp i ruter. Målet er å sammenligne hvordan det biologiske mangfoldet utvikler seg på områder som blir slått i forhold til de som får ligge urørt. I dette myrfeltet har Kari-Anne funnet 56 ulike plantearter, og det er uvanlig mye til myr å være.

Kari-Anne har fått mange vitnemål om at besøkende gjerne vil vite mer om hvordan folk faktisk levde her for noen hundre år siden, ikke bare hvordan husene så ut. På Ytste Skotet kan de komme nærmere det autentiske Storfjorden-livet enn på noen av de andre fjellgårdene. De kan feks se hvordan småbrukerne høstet fôr fra de såkalte lauvkjerrene. Den verdifulle dyrkamarka ved husa ble som regel benyttet til dyrking av korn og poteter. Fôret sanka de ved å slå i myrer eller på andre utslåtter, og altså ved å høste lauvkjerr. Dette var løvtrær som ble kuttet i toppen slik at det vokste mange greiner ut som det var mulig å nå fra bakken. Disse greinrike trea ga mye løv som ble verdifullt vinterfôr for dyra.

Og etter denne vinteren kan altså Kari-Anne fortelle enda en del av Storfjordhistorien. Hun kan fortelle hvordan det er å bo på en slik gård vintersdag. Selv om hun altså ikke vil at det skal heves fram som noen stor prestasjon, ser hun på erfaringen som nyttig. Og hun har ikke blitt skremt av opplevelsen. - Tvert imot. Det har vært hyggelig å være på Skotet i vinter. Jeg og buhunden min har kost oss hele tiden. Og har vi hatt behov for det han vi satt oss i båten vår og tøffet oss fram til mer tettbygde strøk, sier hun.
  Kari-Anne trives både i eget selskap og sammen med andre. Og snart finner vi henne blant mange gjester, unge og gamle som vil lære mer om livet slik det ble levd midt i verdensarvområdet.