Eldars blogg

I fyr og flamme

2012-01-23T11:03:00.003+01:00

Einar Gustafsson har nettopp utført sitt faste oppdrag under bybrannvandringa, skvettet en liter melk på veggen der Aspøy-skolen stod.

Aalesunds Museums Einar Gustafsson har vært mye i ilden i det siste. Tidlig i januar i år ble han og Walde-huset offisielt sertifisert som norsk attraksjon av NRK`s Linda Eide. Natt til mandag 23. januar var han med på bybrannvandring for n`te gang. Her ble han utropt til brannvandringenes far av den nye sjefsvandreren, Sindre Nakken. Einar utførte rutinert sitt faste ritual med å kaste melk på veggen der Aspøy skole stod den skjebnesvangre brannatta.

Men mest oppmerksomhet fikk nok erkeålesunder og bybrannhistoriker nr. 1, Einar Gustafsson, gjennom programmet Norsk atttraksjon som gikk i NRK 1 i beste sendetid en lørdagkveld tidlig i januar. Hovedfokuset i dette programmet var det såkalte mirakelhuset, Walde-huset, et trehus som stod igjen etter at den voldsomme brannen hadde rast fra seg. I huset bodde Andreas Nord, som i følge tradisjonen hadde god kontakt oppover i det hinsidige. Kort tid før brannen skal han ha fått besøk av en engel som varslet at byen skulle tilintetgjøres, visstnok på grunn av all synden som ble begått der. Men Anders Nord kunne ta det med ro, for Herren ville holde sin vernende hånd over huset hans. Dermed roet Anders det ned, og lå i senga si mens brannen brølte rundt ham på alle kanter.

Einar Gustafsson er ingen troens mann, han vil helst ha naturlige forklaringer på det som andre kaller mirakler. Einar sier at det finnes mange mulige forklaringer på hvorfor Walde-huset stod igjen. Den ene kan være like god som den andre, eller kanskje er det kombinasjonen av de forskjellige faktorene som gir svaret. I fjernsynsprogrammet fikk nabofamilien, Sætre, mye oppmerksomhet. De ville hjelpe Nord og løp til og fra en bekk i nærheten med bøtter fylte med vann som de kastet på huset. Alt dette mens dere eget hus forsvant i flammehavet. En slik forklaring gjørt seg godt i et fjernsynsprogram, fordi den kan visualiseres med enkle midler. De andre forklaringene er ikke dårligere for det.

Ein teori Einar tidlig lanserte tok utgangspunkt i det faktum at det på den andre siden av gaten for Walde-huset ikke var noen hus, men to inngjerdede landområder. Dermed ble det en buffer mellom den framrykkende brannen og Walde-huset. Det finnes også en supplerende teori som kretser rundt fenomenet "brannstorm". Malvin Dalhus presenterte den under stoppet ved "mirakel-huset" i siste bybrannvandring. En brannstorm er en lomme i et branninferno der det mangler oksygen. Dermed får ikke ilden næring. Dette fenomenet kan forsterkes av skifter i vindretning som fører til at brannen tar uventede løp. Uansett, huset skaper interesse. Og Einar ser for seg at det kan bli en framtidig turistattraksjon i Ålesund viss det tas vare på. Men det haster. Nå er forfallet kommet langt. På regnværsdager renner det liflig gjennom taket på det gamle Walde-huset. Det brannen ikke klarte er regn og fuktighet i ferd med å utføre, seint men ubønnhørlig. Men kanskje blir Einar bønnhørt. Nå er det snakk om at en lokal pinsemenighet skal kjøpe huset og sette det i stand som et møtelokale. Uansett tro, Walde-huset er en viktig del av Ålesundshistorien, og for å berge det for ettertiden er Einar villig til å inngå i de fleste allianser!

Julelunsj med noko attåt

2011-12-18T11:30:00.002+01:00

Ragnvald Holvik, t.v. og Dagfinn Ullaland, t.h. får gode ord av direktør Ivar Braaten for sin innsats som verneombod ved museet.

Julelunsjen er ein tradisjon som vert sett pris på av noverande og tidlegare tilsette ved Sunnmøre Museum. Under årets julelunsj nytta direktør Ivar Gunnar Braaten høvet til å heidre nokre av dei tilsette som hadde gjort ein spesiell innsats, og ein nyslått pensjonist. Det er ikkje uvanleg at tilsette ved ei bedrift vegrar seg mot å ta på seg tillitsverv. Ved Sunnmøre Museum er vi heldige å ha mange ja-menneske. Av desse er Ragnvald Holvik og Dagfinn Ullaland. Nyleg takka dei for seg som verneombod ved museet, og overlet stafettpinnen til andre. Dei fekk gode ord og blomster med på vegen vidare. Braaten kunne fortelje at Ullaland har arbeidd ved museet sidan 1979. Det var ein annan person som først fekk tilbodet om stillinga som driftsleiar ved Aalesunds Museum. Men då han vart vist leiligheita i Grimmergata 7 som følgde med stillinga, takka han nei. Der gjekk det ikkje an å bu. Dagfinn takk ja både til stilling og bustad, og sidan har han vore trufast mot museet, og altså bidratt til at arbeidsmiljøet til kollegaene har vore på stell.

Den nyslåtte pensjonisten som vart heidra var Reidun Wattø. Ho kom inn som økonomimedarbeidar ved Sunnmøre Museum like etter at konsolideringa var gjennomført i 2004. Då skulle ulike bedriftskulturar og sterke individualistar rundt om på Sunnmøre innordnast i eit felles økonomi- og rekneskapsopplegg. Reidun vart ein god læremeister for mange avdelingsleiarar som tidlegare hadde hatt lite erfaring med formelle bokføringsrutinar. Reidun gav seg ikkje før ting vart rett, og for det og mykje anna vart ho takka under julelunsjen.

Styreleiar ved Sunnmøre Museum er tidlegare Ålesunds-rådmann Ragna Dahl Grønnevet. Etter at tilsette og pensjonistar hadde metta seg med den varierte menyen på koldtbordet, slo ho i glaset og tok forsamlinga med på nokre tankar om framtida til museet. Dahl Grønnevet sa at Stiftinga Sunnmøre Museum har valt ein desentralisert struktur med mange mindre museum i fleire av sunnmørskommunane. Det gjev sterk lokal tilknytning og utløyser lokalt engasjement som ein ikkje ville ha sett om alt var samla i ei eller få større einingar. At vi har fleire mindre museum betyr ikkje at vi skal vere oss sjølve nok, påpeika styreleiaren. Styret vil ikkje leggje seg bort i den daglege museumsdrifta, men ho lova at dei ville vere ein aktiv medspelar når det gjaldt å leggje til rette for samarbeidsprosjekt der ein kunne få til enkelte større satsingar som fekk fram sunnmørshistoria på ein måte som vart lagt merke til. Direktør Ivar Braaten følgde opp og peika på det store 1814-jubileet som berre ligg eit par år foran oss. Ei viktig oppgåve for Sunnmøre Museum i dei komande månadene vert å leggje eit godt grunnlag for ei verdig 1814-markering på Sunnmøre.
Med mange trufaste og innsatsviljuge medarbeidarar på laget har vi god tru på at det skal kome på plass. Men først vert det altså ei velfortjent juleferie.
God jul til alle museumsvener:-)

God mat og vektige ord vart servert ved den årvissse julelunsjen ved Sunnmøre Museum. Registrator Stig Drevik t.h.

Førjulshygge i Gavlen

2011-12-05T19:39:00.003+01:00

Museumsdirektør Ivar Gunnar Braaten var kyndig smørkinner på førjulssøndagen.

Museum er tradisjonsbærere, og mange museum skaper også sine egne tradisjoner, slik som Sunnmøre Museum i Borgundgavlen som denne helga arrangerte sin 16. førjulssøndag. Det virker som om museet har truffet blink med dette arrangementet. Det gikk ikke lang tid etter at portene ble åpnet klokka tolv før parkeringsplassen utenfor museumsområdet var full og folk strømmet til de ulike postene i museets hovedbygning og i de gamle husa på Gavlen. Været spilte ikke helt på lag med arrangørene. Folk pakket seg inne så godt de kunne i vindtette jakker, skjerf og luer, men trivselsfaktoren ble desto større så snart de kom inn under tak og fikk ta del i de ulike aktivitetene. På kartet som alle fikk utdelt da de kjøpte billett, var det 17 poster som inneholdt ulike aktiviteter for små og store. Her var baking av pinnebrød, lysdypping, båtsnekring, laging av julepynt, potetkakekjevling og smørkinning mm. Det var museumsdirektøren selv, Ivar Gunnar Braaten, som tok seg av kinninga. Han hadde juksa litt og forhåndslaga en flott "smøroppsats". Men han viste at han kunne kunsten ved å håndtere kinna med stor faginnsikt. En direktør ved Sunnmøre Museum må kunne mer enn å lede møter og holde styre på årsbudsjett.

Hele staben ved museet er involvert i planlegginga og gjennomføringa av førjulsdagen. For museet er dette en flott måte å vise fram noe av det som tas vare på av gjenstander og kunnskaper. De som kommer får se at museumsgjenstandene ikke først og fremst er livløse objekter av tre, glass og metall. De er først og fremst nyttegjenstander som har hatt et konkret formål og som mennesker i området har brukt for å skaffe seg mat, klær, varme og hygge gjennom mange hundre år.

Det som er aller morsomst, særlig for de små, slike dager er å få gjøre ting sjøl. Vi var innom Vikestova der Reidun Wattø var tålmodig instruktør på potetkakekjevlinga. Det var kø av barn som ville kjevle ut sin egen deigklump som de seinere fikk plassert på bakstehella. Reidun slapp flere ganger opp for deig og måtte få suppleringer fra kjøkkenet. Kø var det også hos Dag Brøther og hans gode hjelpere som sørget for at små og store fikk lage stearinlys til stua hjemme. En lysdypper var særlig flittig og kunne vise fram et tjukt kubbelys som garantert holder helt fram til jul.

Dagens største stearinlys vil bringe god stemning i førjulstida. Sjefsdypper Dag Brøther t.h.

Selv satt vi stor pris på tonene fra toradergruppa som hadde plassert seg i stua på Ytterlandsstova. Det var takter til å få godfot av. De saftige svelene smakte ekstra godt til de glade trekkspilltonene. Vi føler oss sikre på at førjulssøndagen på Sunnmøre Museum er en tradisjon som er kommet for å bli.

Julestart i Moloveien

2011-11-24T13:45:00.003+01:00

Fiskerimuseet åpner dørene sine i forbindelse med Julegate i Moloveien søndag 27. november.

For noen år siden lå Molja og Moloveien i den desiderte bakevja i Ålesund. Den gamle trehusbebyggelsen bar preg av forsømmelser og forfall. I de siste årene, med øket interesse for trehusbebyggelsen fra før bybrannen, har gata fått et løft. Museumsinteresserte mennesker har her ført an og Fiskerimuseet i den gamle Holmbua fra 1861 har vært en katalysator for mye av den nye aktiviteten som har skjedd i gata. Det samme har Teaterfabrikken med Astrid Overå som drivkraft vært. Nå finner vi både bruktbutikk, keramikerverksted og glassblåseri i Moloveien. Kommende søndag, 27.11., inviterer museumsfolk og næringsdrivene i gata til god, gammeldags førjulshygge.

Tiltaket er kanskje for nytt til å kunne kalles en juletradisjon, men det nærmer seg. De siste årene har det vært julegate i Moloveien og det har vist seg at arrangementet fenger. Det har sikkert med rammene rundt arrangementet å gjøre. Mange sliter med å komme i den rette stemningen i store kjøpesenter med glorete reklameplakater. Moloveien er noe ganske annet. Det har ikke bare med trehusene og det trange gateløpet å gjøre. Det har minst like mye med de som inviterer til julegate å gjøre. Det er altså mennesker som lever av tradisjoner, som selger varer og formidler opplevelser som oser av tradisjoner, nettopp slik folk vil ha det i førjulstida. Ikke rart at det var 2500 innom "gateportene" under fjorårets arrangement. De som er med på førjulsgata er bruktbutikken Trankokeriet, Ingrids glassverksted, Aspøen Keramikkverksted, Teaterfabrikken og ikke minst Fiskerimuseet.

Fiskerimuseet, som er en avdeling av Aalesunds Museum, vil ha åpne utstillinger hele dagen. Her kan de besøkende blant annet få lære hvordan de kokte tran før i tida. Her er også en høyteknologisk avdeling der folk kan få prøve hvordan det er å sitte i styrhuset og manøvrere en stor båt. Rolls Royce har forsynt museet med en avansert simulator som er populær i alle aldersgrupper. I tillegg vil her være håndverkere som selger sine produkter. Barna får sitt eget klippebord der de får hjelp til å lage julepynt eller enkle julegaver.

Det er Frelsesarmeens folk som står for den formelle åpninga av gata, etter kirketid, klokka tolv søndag. Med julegata i Moloveien bak oss er vi for alvor inne i førjulstida.

Kubbe lager museum

2011-11-12T10:23:00.003+01:00

Magnhild Vatne med noen av gjenstandene som Kubbe har samlet.

Kubbe samler på alt han finner; steiner som glimrer, rare pinner, klesklyper, bukkehorn og utgåtte skosåler. Han tenker vel som Askeladden at han kan få bruk for det en dag. Kubbe tar tingene med seg hjem. Til slutt er det så fullt av ting hjemme hos Kubbe at han knapt har plass til seg selv. Da spør han bestemoren sin om råd. Hun anbefaler ham å starte museum, for på museum der rydder de opp, systematiserer og får orden på ting. Som sagt så gjort; Kubbe lager system, setter de tingene som er like sammen og åpner utstilling som andre kan komme å se på.

Dette er starten på historien som formidlerne ved Sunnmøre Museum, Magnhild Vatne og Heidi Haugene, nå reiser rundt i barnehager og skoler med. De opplever at barna fanges av fortellingen om Kubbe. De kjenner seg igjen, for de fleste av barna plukker med seg spennende ting de finner. Magnhild Vatne tror det bor en samler i oss alle. Hun og de andre formidlerne som reiser rundt med Kubbes gjenstandssamling i bagasjen, har også med en stor bok som de blar i. Her kan barna følge Kubbe på hans vandring rundt i naturen. De lider litt med ham når huset fylles av løse gjenstander, og blir lettet med ham når han finner ut at han kan lage et museum slik at det blir bedre plass og lettere å finne fram i alle gjenstandene.

Det er ikke hoveformålet med opplegget, men barna skjønner nok i løpet av fortellingen at på museum er det godt for ting å være! Og vil en lære noe mer om tingene kan det vært lurt å ta en tur på museum. Men Kubbe ser også baksiden av museumsdrifta. Huset hans blir fylt av mennesker, han får nesten ikke tid til å samle mer, han får nok med å vise gjestene rundt i samlingen. Han bestemmer seg derfor for å stenge museet. Men han er fremdeles interessert i tingene. Han tar bilder av dem og samler bildene i album og skriver det han vet om hver enkelt ting.

Kubbe er ute på innsamlingstur.

Men som den samleren Kubbe er, han fortsetter å ta med seg ting når han er på tur. Så snart er han i gang igjen. Men nå har han altså lært en viktig lekse, en museumslekse: Det er viktig å lage system og ikke hive alt han finner i en pose. Kubbe setter tingene pent i hyller og skriver på merkelapper, og så samler han ikke mange eksemplarer av en ting.

Dette undervisningsopplegget er ikke bare egnet til å rekruttere morgendagens museumsarbeidere, det hjelper nok både barnehagebarn, elever og lærere et stykke på veien i selve læringssituasjonen. For læring handler ikke bare om å samle inn alt en kommer over, hører og ser, men om å sette det i system, om sette bokstaver sammen til ord og begreper, slikt som gir tilværelsen mening. Kubbe gir læring for livet.

Undervisningsopplegget Kubbe lager museum er en del av den kulturelle skolesekken som Møre og Romsdal fylkeskommune står bak. Det er musea i Møre og Romsdal som har utvikla opplegget, og i tillegg til at barnehager og skoler på Sunnmøre blir besøkt, er det også turneer i regi av Romsdalsmuseet og Nordmøre Museum.

Gange-Rolv går igjen

2011-09-20T12:36:00.002+02:00

Dette teppet, som forteller om Gange-Rolvs liv, vil siste helgen i september henge i lokalene til Sunnmøre Museum i Borgundgavlen.

Er Gange-Rolv den samme som den franske greven Rollo? Er Rolv fra Sunnmøre stamfar til det engelske kongehuset? Disse spørsmålene blir belyst siste helga i september da det arrangeres stort Gange-Rolv-jubileum i Ålesund og på Giske. Også Sunnmøre Museum er sterkt involvert i 1100-årsjubileet. Fredag 23. september åpner en Gange-Rolv utstilling i museets lokaler i Borgundgavlen. Hovedattraksjonen her blir et 22 meter langt og 60 cm høyt teppe der det er brodert inn 30 ulike scener fra Gange-Rolvs liv. Ellers har museet de siste ukene presentert Gange-Rolv for mange elever i Ålesunds-skolene. Opplegget har vært todelt, der elevene først har fått presentert informasjon i klassene. Så har de fått en tur til Borgundgavlen eller Godøy kystmuseum der de har fått ta del i ulike aktiviteter som kunne ha gått for seg på Gange-Rolvs tid.

Den som vil lære mer om denne tiden bør ta seg en tur til Gange-Rolv-seminaret som blir arrangert på Rica Parken Hotell fra kl. 12. lørdag 24. september. Her vil blant andre Sunnmøre Museums Jarle Sulebust kaste lys over det norske og europeiske samfunnet for ca 1100 år siden. Tema for Jarle sitt foredrag er Sunnmøre på Gange-Rolvs tid og den maktkampen som gikk for seg mellom ulike stormenn i regionen. Jarle forteller at Gange-Rolv var sønnen til en av disse stormennene; Ragnvald Mørejarl. Ragnvald var alliert med norskekongen Harald Hårfagre, likevel havnet sønnen hans i unåde hos kongen. Det var på grunn av et strandhogg Gange-Rolv gjorde i Viken på Østlandet. Med dette strandhogget hadde han brutt den fredsavtalen de norske stormennene hadde gått inn på. Rolv ble dermed forvist fra landet. Han reiste etter det til Frankrike der han ble leder for en vikinghær som livnærte seg ved å røve og plyndre nordfranske bygder. For å få fred fra vikingenes herjinger fikk den franske kongen Gange-Rolv på sin side ved å gi ham et len i Normandie. Gange-Rolv ble dermed greve i Frankrike. Dette skjedde i 911 og det er denne begivenheten som er utgangspunktet for helgens jubileum.

Gange-Rolv holdt orden i sitt rike og levde fram til 932. Arvingene hans holdt på posisjonene sine og avanserte etter hvert til hertug-status. En av hans etterkommere var Wilhelm Erobreren som i 1066 reiste over til England og nedkjempet den engelske kongen. Han var noe svekket etter at han først hadde møtt den norske kongen Harald Hardråde i et slag ved Stamford bridge samme året.

Slik forteller historien, det vil si; dette er en historisk versjon. Jarle Sulebust legger ikke skjul på at det er strid om den franske greven, Rollos, opphav. Danskene vil naturlig nok ha det til at han er dansk. De belegger det blant annet med kronikøren Dudos opptegnelser. Dudo forteller at Rollo kom fra Dachien, og dette har vært utalgt som et tidlig navn på Danmark. Mange stiller seg tvilende til det. Dudos beskrivelse av Dachien passer bedre på Norge enn Danmark, for Rollo kom fra et land med mange høye fjell, i følge Dudo.
Kanskje kommer de nærmere et svar på den store gåten i løpet av Gange-Rolv-seminaret. I alle fall må det være noe med denne mannen som skaper nysgjerrighet og interesse over tusen år etter sin død.

FylkesFOTOarkivaren

2011-09-07T12:20:00.003+02:00

Fylkesfotoarkivar Stina Aadland Jensen tar på seg de hvite hanskene når hun skal behandle gamle bilder.

For en som er interessert i historie og i fotografi må Stina Aadland Jensen ha drømmejobben. Hun er Fylkesfotoarkivar og sitter hver dag og arbeider med eldre og nyere fotografi fra hele fylket. Da vi kom på besøk satt hun og lette etter bilder fra Stranda på Sunnmøre som noen hadde bestilt. Det er tusenvis av bilder å leite i, men ved hjelp av opplysninger som er knyttet til de enkelte bildene kan hun nokså fort søke seg fram til dem som er aktuelle. Men jobben er ikke gjort med det. Før hun kan printe dem ut på fotopapir, må de behandles i program slik at rusk og streker som har kommet på bildene blir fjernet.

Stina er fra Bergen der hun også har tatt sin utdanning. Helt fra gymnasdagene har hun vært interessert i fotoarbeid, og den gangen lærte de å fremkalle bilder fra tradisjonelle filmruller. Hun vet hva som skal gjøres i mørkerom om hun hadde fått en svart-hvitt filmrull i hendene. Men den kunnskapen praktiseres knapt nok lenger, selv om de har et mørkerom på Aalesunds Museum der hun har arbeidslokaler. Nå blir alt behandlet digitalt. Dette er en langt mer effektiv måte å arbeide på. Det er enklere å få oversikt over bildene, og få de registrert og systematisert. Og ikke minst er det mye enklere for folk flest å skaffe seg oversikt over hvilke bilder museene og arkivene har i sine samlinger. Det eneste negative som kan nevnes er at de gamle lagringsmediene trolig hadde lenger holdbarhet. Nå skifter datasystemene ofte, det er også fare for at bildefilene kan slettes ved tekniske feil. Men de store bildesamlingene som FylkesFOTOarkivet har er sikret ved backup-løsninger og oppdateringsrutiner

Det er også Stina sin jobb å ta vare på gamle bilder, som finnes i forskjellige formater. De eldste bildene er lagret på glassplater. FylkesFOTOarkivet sitter på tusenvis av glassplater fra de profesjonelle fotografene Sponland, Moa, Simonnes og Giske m.fl. I tillegg finnes det arkiv etter flere amatørfotografer fra Sunnmøre. Dagen etter vårt besøk skulle en stor del av disse platene fraktes fra Aalesunds
Museum til Sunnmøre Museum sitt nye magasin i Borgundgavlen. Her vil de bli oppbevart i klimaregulerte og mørke lokaler, slik at de kan holde seg inntakt i noen hundre år til.

Fiskeeksportør og amatørfotograf Hans Wingaard Friis, t.h., visste hvordan han skulle skape bilder med liv. Motivene hans når fram til oss hundre år etter at de ble fanget.

Stina har arbeidet med mange forskjellige fotografarkiv, og vi spør henne om det er et arkiv det har vært spesielt artig å arbeide med. Hun nøler ikke lenge før hun svarer Friis-arkivet. Hans Wingaard Friis var ikke profesjonell fotograf, men fiskeeksportør. Han var likevel ivrig med kameraet, og grunnen til at Stina har festet seg ved bildene hans er at de viser et friskt og utradisjonelt fotografblikk. Han var ikke redd for å prøve seg fram og eksperimentere. Han tok bilder av folka sine i arbeid og gjerne i dårlig vær. Slik fotorealisme var ikke så vanlig tidlig i det forrige hundreåret. Han tok også bilder av hunder og katter. Ja, til og med bilder av seg selv naken har han tatt. Riktignok har han skjult de edlere delene med kameraet, men han kan trygt kalles en litt utradisjonell fotograf for sin tid. Den som vil se mer av Wingaard Friis sin produksjon kan ta en tur til Korsa-tunellen i Ålesund sentrum der det er hengt opp en bildeserie med motiv fra Ålesund.

Lyd og liv i smia

2011-08-25T10:22:00.003+02:00

Smeden Olav Blakstad i virksomhet da Flydalssmia ble åpnet. (Foto: Dag Brøther)

En ny attraksjon er på plass i håndverks- og industrigata i Borgundgavlen, Flydalssmia. I sommer ble smia åpnet med snorklipping og taler. Da var det ca åtte år siden tanken først ble lansert om å flytte smia fra Emblem til museumsmiljøet i Gavlen. Museumstekniker Svein-Ove Flaten har fulgt prosjektet fra den spede starten og fram til i dag. Han er fornøyd med resultatet og inviterer inn til en maskin- og lydprøve. Han går bort til endeveggen og trykker på en knapp. Med ett er hele smia fylt med rullende reimer, bankende hamre og surrende bor. En motor driver, ved hjelp av reimoverføringer, en rekke maskiner som smeden trengte for å lage ljåer, revetenger eller for å reparere landbruksredskap og maskiner. Det var slik virksomhet Karl Flydal var engasjert i da smia stod på sitt hjemsted. Nå har smia fått en nytt hjem, men maskiner og utstyr er plasserte i et miljø som er så likt det originale som vel mulig. Til og med grusen på golvet er tatt med fra den opprinnelige smia.

Selv om byggingen av smia gikk raskt etter at delene var kommet til Gavlen, innrømmer Svein-Ove at det var en del utfordringer de måtte overvinne. Det var mange deler som skulle passes sammen og det er klart at maskiner gjennom mer enn femti års bruk går seg til og kommer litt ut av originalposisjonen. Men med tålmodighet har de klart å jenke det til, så nå er smieutstyret like operativt som det var da smia var ny. Den maskina som gir mest lyd fra seg er uten tvil fjørhammeren. Det er en drustelig innretning i mannshøyde med en kraftig hammer som blir slått mot en stålbenk. Denne maskina erstatta slegga, forklarer Svein-Ove. Tidligere måtte de ha en som slo slegga og en som holdt arbeidsstykket. Denne maskina gjør slagarbeidet like godt som den sterkeste smed, og den går hele dagen uten å få verkende muskler.

Etableringa av Flydalssmia i museumstunet er et av flere skritt på veien mot å skape et enda mer levende museum, sier Svein-Ove. - I dette huset kan vi gi folk et innsyn i hvordan de løste praktiske utfordringer i det tidlige industrisamfunnet. Etter hvert er det meninga at vi skal ha kurs i smia slik at folk selv kan få lære de grunnleggende teknikkene og lage sine egne jernvarer. Svein-Ove sier at han selv gjerne vil gå et slikt kurs. Museet har planer om å bruke smia aktivt i egen drift. Her kan de smi nagler og spiker for bygging og vedlikehold av båter, de kan lage skikkelige hengelås og bytte ut de kjøpelåsene som nå pryder mange av dørene på museumstunet.

Førstkommende søndag er den store familiedagen ved Sunnmøre Museum. Da blir det liv i håndverksgata og i smia. Brødrene Olav og Per Blakstad vil da være til stede og vise hvordan en kan endre en glødende jernklump til de nyttigste redskap eller vakreste prydgjenstander. Også en knivsmed vil være i arbeid. Ellers på museet vil det være mye å studere for vitebegjærlige unge og eldre; båtmotorer, veteranbiler, busser, radioer og symaskiner. Noe for en hver smak og interesse, slik det bruker å være på den store museumsdagen!

Museumstekniker Svein-Ove Flaten inviterer alle til smia under den store familiedagen søndag 28.8.

Museumsgodt

2011-08-16T11:22:00.003+02:00

Under VM i seiling i Ålesund viste folk fra Sunnmøre Museum hvordan man skifter bord i en gammel trebåt. (Foto: Dag Brøther)

For litt tilbake var det mange som klaget over at det ikke skjedde noe i Ålesund sentrum. Folket hadde trukket inn til indre bystrøk og vandret i flokk rundt tilbudsvarene i kjøpesentrene på Moa. Det er sikkert folk på Moa ennå, men sannelig har det blitt liv i sentrumsgatene også. Det ene storarrangementet avløser det andre, og virker som reineste trekkplaster på opplevelseslystne nordvestlendinger i alle aldre. Her snakker vi om Båtfestival, Matfestival, Innotown, Jugendfest- og i disse dager VM i seiling. Det er fantastisk hva byen får til når alle gode krefter drar sammen, og selvfølgelig er museene med og drar. Når det kommer mye folk til Ålesund må byens historie presenteres, og de maritime tradisjonene som har skapt de vakre husrekkene ved sjøkanten og oppetter berga. Og ingen vet mer om dette enn fagfolka i Stiftinga Sunnmøre Museum. Blant dem er museumsstyrer Ole M. Ellefsen ved Aalesunds Museum. Vi fanger ham i flukten, på vei til Skansegata som nå er omgjort til gågate nummer to, med VM-telt fyllt av god mat og drikke, båtprat og musikk. Selv skal Ole fortelle om den dristige ferden over Atlanterhavet i livbåten Uræd, det såkalte Brude-egget. Da vi snakket med han hadde han ennå ikke avgjort om foredraget skulle holdes på engelsk eller norsk. VM i seiling er et arrangement med 58 deltagere fra ti forskjellige land. Hvis en del av disse vil følge foredraget bør det helst leveres på engelsk. Er det mest lokale publikummere, kan Ole holde seg til sitt eget morsmål. Med god foredragsrutine tar han slikt på sparket.
Ole er ikke alene museumsmann i den martime maurtua i Skansegata. Han har blant annet med seg Ragnvald Holvik som vil demonstrere båtbygging på gamlemåten. Ellers har museet et aktivitetsområde for de små der de kan få brette papirbåter og lære å knyte sjømannsknuter. Godøy kystmuseum vil også være til stede den uka seile-VM pågår.
Arrangøren av VM er svært fornøyd med aktivitetene de har fått til for de tilreisende og for de fastboende som vil ta del i stemningen på sjøsida. Aktivitetssjef Anders Teigen Hole uttalte til Sunnmørsposten etter at åpningsseremonien var gjennomført mandag 15.august at de hadde funnet tak i det beste av det beste og puttet det sammen i en godtepose. Det er hva vi vil kalle en treffende beskrivelse av museumsaktiviteter!

Blåbær på taket

2011-08-08T10:59:00.003+02:00

Fra blåbærdagen ved Volda bygdetun. (Foto: Heidi Sletten.)

På Volda bygdetun har de ikke geiter på taket, og det er bra for hadde de hatt geiter kunne de ikke ha plukket blåbær fra grastaket og laget sylte til pannekakene. For det var nemlig det de gjorde på den siste museumstorsdagen på museet. Da var det blåbærdag. De modigste fikk komme opp på taket på låven fra Heltne, og de renset alle buskene som er der for blå bær. Mens de åt ferske pannekaker med nyrørt blåbærsylte kunne de lytte til pannekakemusikk og høre på eventyret om pannekaka som trillet fra kona, mann brann og alle ungene. I tillegg til dette kunne de frammøtte få studere en miniutstilling med blåbærplukkere, altså remedier som er laget for at det skal være mulig å plukke mye bær på kort tid. Av godbitene her var for eksempel en rosemalt bærplukker fra Årsetøya i Austefjorden. Museumsstyrer Heidi Thøni Sletten er halvt sveitsisk og hun forteller at en slik utstilling knapt ville ha vært mulig å lage til i Sveits. For der er det ikke lov å bruke bærplukkere. De vil ikke at noen skal få fordeler framfor andre i Sveits. Alle har fem fingre på hver hånd, og det er det eneste utstyret som er tillatt på blåbærjakt i alpelandet.

Heidi fikk med seg blåbærkvelden like etter at hun kom hjem fra ferie, men hun forteller at museumstorsdagene har gått sin gang i hele sommer. - Det som er så fint i Volda er at vi har flere museum å dele oppgavene på. Vi har Austefjord Museum med en fantastisk dugnadsgjeng, vi har Sivert Aarflot-museet, Garvarbuda og fyrmuseet i Dalsfjorden. Alle disse musea har skifta på å arrangere museumstorsdager i sommer, og vi holder det gående ut til månedsskiftet august/september, sier Heidi.

Av arrangement som har vært nevner hun papirlaging og trykking på Sivert Aarflot-museet og film og omvisning på Austefjord Museum. I tillegg har besøkende kunne studere utstillinga Post i buda. Den vil stå oppe enda noen uker og viser over 200 år med posthistorie i Volda: Fra Egset postaabneri ble opprettet i 1804 og fram til Postens Digipost i dag.

Kommende torsdag er det Fyrmuseet i Dalsfjorden som er arena for museumstorsdagen. Da kan yngre og eldre forsøke seg som repslagere, det vil si taumakere. Det er lang tradisjon for repslaging i Volda. En av de første bedriftene langs Øyraelva var en repslagerbedrift. Både fiskere og gårdbrukere hadde behov for solid tauverk. På torsdag blir det trolig størst produksjon av hoppetau. De voksne kan på samme tid og sted få med seg Magne Hungnes` foredrag om steinhoggeren Laurits Dimmestøl. Bakgrunnen for at dette foredraget kom i stand er noe spesiell. Styrer på fyrmuseet Frode Pilskog ble i 2010 kontaktet av Hungnes som var på leiting etter gravsteiner som bestefaren hans, Laurits Dimmestøl, hadde laget. Frode sjekka saken og fant ut at Dimmestøl en gang hadde laget en gravstein formet som et fyr. Denne steinen var fjernet fra kirkegården i Dalsfjorden for ca femti år siden. En av etterkommerne til fyrbyggeren hadde tatt vare på steinen og gravd den ned i hagen sin. Derfra ble den gravd fram. Dette er noe av det Hungnes vil fortelle om torsdag.

Vakkert utsmykka blåbærplukker fra Årsetøya i Austefjorden. (Foto: Sunnmøre Museum.)

Volda er en studentby, og sommerstid når studentene er vekke, er Volda et stille sted. Museet er med å holde Volda levende også gjennom rolige ferieuker. Slik har det vært i mange år. Dette er blant annet noe de skal markere og feire når eier av bygdetundet, Volda Sogelag, blir hundre år i høst. En av markeringene skjer på bygdetunet 3. september.

Slåttesøndag på Skotet

2011-08-01T09:24:00.001+02:00

Kari-Anne Nilsen går inn i sin tredje sesong som styrar på Ytste Skotet. Ho har fått eit godt lag med riva.

Eg kjenner at uvante musklar har vore i bruk. Er uvanleg stiv i ganglaget, og trebolane i gropene mellom tommel og peikefinger avslører at fingrane mine vert mest brukte til å trykke på tastatur. Godt at vi har Skotet og styrar Kari-Anne Nilsen som byr på skikkeleg arbeid for kroppen - og balsam for sjela. I går var det slåttedugnad på museumsgarden Ytste Skotet. Det gjekk ikkje lang tid frå eg kom til gardstunet før eg fekk riva i handa. Graset på "neset" var slege dagen i førevegen. No skulle det snuast og leggast i skårer. Den gode naboen og slåttemannen, Idar Skotte, forklara kva det var å legge i skårer. Han forklarte sikkert godt, men det er likevel noko eige å få sjå det utført i praksis. Så eg var glad at gardsgutane, Edvard og Imram, vart med ned på neset for å hjelpe med vendinga.
Sola var ikkje mykje framme denne dagen, men graset som var slått dagen før, var likevel forbausande tørt. Med vendinga og skårlegginga vår skulle det vere godt håp om at det kunne takast inn i løa dagen etter. Berre det no ikkje kom og regne!
Det er dette som er Ytste Skotet. Levande historie- og biologiundervisning. Gjennom å få vere med på gardsarbeidet kan vi leve oss litt inn kvardagen til dei som levde på desse fjellgardane i Storfjorden for nokre generasjonar sidan. Vi skjøner kor viktig graset var, graset som skulle gje liv til mjølkekyr, hest og sauer gjennom ein langt vinter. Og vi anar fortvilinga dei måtte kjenne dersom det nesten tørre graset vart gjennombløytt av regn - som kunne vare i dagesvis.

Kari-Anne vonar på mykje tørt høy i løa. Tyder det på at ho har tenkt å bu på Ytste Skotet ein vinter til? Ja, ho reknar med det. Men ho skal altså ikkje bu her åleine. Ho har ein flokk på ca 25 sauer, høns og ikkje minst gardshunden Buster, som er høgtlydt til stades og melder frå om det som skjer på og kring tunet. Elles synest Kari-Anne at vintermånadane er gode å ha, for å finne fram til sin eigen rytme etter kavet som er på museumsgarden sommarmånadene. Då er ho omgjeve av menneske døgnet rundt. Ho er først opp og seinast i seng. Og i følgje sommarhjelp Edvard frå Steinkjer er ho ikkje så flink å delegere. Ho vil gjere det meste sjølv. Har vel kome i vanen med det. Difor tok ho tak i den tunge rømmegrautgryta og bar ho frå vedomnen i kjøkenet og inn i stova, sjølv om det stod fleire sterke arbeidskarar rundt henne. Kari-Anne er også sterk!

Idar Skotte syner korleis tørrhøyet skal berast inn i løda. Gardsgut Edvard Lund er berar. Tidlegare styrar ved Ytste Skotet, Ingvild Hansen Nystad, t.h. følgjer med.

Kari-Anne er styrar på Skotet og til vanleg styrer ho mest over seg sjølv. No nokre dagar i sommar er ho heldig å ha hjelp av unggutane Edvard frå Steinkjer og Imram frå Tsjetjenia. Imram fortel at han er van med å arbeide på gard frå heimlandet. Bestemor hans har gard, med sauer, høner og kyr, nett som på Skotet. Også hos bestemora raka han høyet saman i skårer for å få det tørt. Landbruk er eit internasjonalt språk.

Så var slåttesøndagen over. Vi kryssa fingre for at regnet måtte halde seg vekke nokre dagar. Det fortener Kari-Anne og dei gode hjelparane hennar.

Kunnskap i fortid og notid

2011-06-24T09:39:00.003+02:00

Frøydis Høyland Svisdahl vil no gje skuleelevar på Sunnmøre ein smak av skulekvardagen for om lag hundre år sidan.

Rett kunnskap til rett tid, heiter eit nytt formidlingsprosjekt som nokre museum i Møre og Romsdal samarbeider om. Formidlingsansvarleg ved Sunnmøre Museum, Frøydis Høyland Svisdahl, er koordinator for prosjektet som tek sikte på å formidle livet i ei skulestove for om lag hundre år sidan. Det er elevar i 3. og 4. klasse som er målgruppa, og dette formidlingstilbodet er eit av elementa som ligg i den kulturelle skulesekken.

Eg spør Frøydis kva dei legg i omgrepet Rett kunnskap til rett tid. - I det ligg det mellom anna at skulekvardagen kring 1910 er ganske annleis enn den elevane møter i skulen i dag. Vi ønskjer å gje elevane ei mest mogeleg autentisk oppleving av skuleundervisninga slik ho var for om lag hundre år sidan. Då var små skrivetavlar og griflar dei viktigaste arbeidsreiskapa for elevane. Det var ein annan disiplin i klassene då enn det er i dag. Det tok ikkje lang tid etter at klokka hadde ringt for time før elevane var i sving med skulearbeidet. Respekten for lærarautoriteten var nok større den gongen.
Frøydis fortel at det ikkje var alle foreldre som var like nøgde med at skulen tok så mykje av tida til borna. Tidlegare hadde borna ei viktig rolle i arbeidslivet på gardane. Dei var med å gjete og stelle dyra og å hauste avlingane. Når borna var på skulen vart det mindre høve til å hjelpe foreldra heime. Mange foreldre stilte spørsmål ved om det var nyttig kunnskap elevane henta på skulen.

Dei musea som er med på dette prosjektet er dei musea som har gamle skulehus i tuna sine. For Sunnmøre Museum gjeld det Godøy kystmuseum, Sunnmøre Museum i Borgundgavlen og Volda bygdetun. I tillegg er Vanylven kommune med. Slik vert opplegget presentert på prosjektet si nettside: "Ved hjelp av tidsriktige klede og autentiske omgjevnader, får elevar og lærarar ta ei reise til ein skulekvardag for om lag hundre år sidan. Ved hjelp av dramatisering, aktivitetar og dialog blir skulekvardagen fylt med song og bibelhistorier, lesing og skriving, rekning, lekamsøving og frikvarter med leik."

Frøydis vil gje ros til Møre og Romsdal fylkeskommune som har teke dette opplegget med i sitt kulturelle formidlingsopplegg som vert kalla Kultursekken. Det er Fylket som betaler reisepengar til skulane slik at dei kan ta turen til lokalmuseet sitt. Frøydis vonar at tilbodet kan utvidast i åra som kjem, men i første omgang vil dei prøve ut modellen med dei nemnde musea og tre museum på Nordmøre.

Ingvill Wille har full kontroll i skulestova på Sunnmøre Museum.

Så får vi vone at elevane greier å venje seg til skuledisiplinen anno 1910 slik at lærarane slepp å truge med bjørkeriset.

Landbruk og landskap

2011-06-16T09:14:00.003+02:00

Bernt Gjelsten med en fotomontasje som illustrerer hvordan det norske kulturlandskapet har endret seg de siste tiåra.

De fleste vil være enig i påstanden om at et aktivt landbruk bidrar til god landskapspleie. I fraflyttede områder, eller der gårdsdrifta er lagt ned, vil naturen ta tilbake gammel slåttemark og kultureng, og vi får gjengroing. Andre steder har gammelt landbruksareal gitt rom for byvekst, med forretningsbygg, boliger og veier. Aldri har det norske landskapet endret seg så mye som de siste 150 åra. Dette vil de vise med en enkel bildeutstilling ved Landbruksmuseet på Gjermundnes i sommer. Vi finner avdelingsleder ved museet, Bernt Gjelsten, i full gang med å pakke opp store bildeplansjer som blir montert på stødige plastmontre. På hver plansje er det to bilder. Det øverste bildet er tatt av kjente landskapsfotografer som Axel Lindahl og Anders Wilse. Det nederste er tatt på nøyaktig samme sted av samtidsfotografen Oskar Puschman. Han arbeider ved Norsk Institutt for Skog og Landskap som står bak bildeutstillingen som på sin landsomfattende reise nå altså er kommet til Gjermundnes i Vestnes kommune. I utstillingen er det bilder fra hele landet, blant annet fra Hellesylt i Stranda kommune på Sunnmøre. På Lindahl sitt bilde fra 1880-åra ser vi bygninger på et par gårdsbruk i et flatt og oppdyrket område ved fjordbunnen. På bildet fra 2004 står det moderne Hellesylt fram, med hotell, forretningsbygg, store asfalterte oppstillingsplasser for biler og busser, bolighus. Ute i fjorden ser vi en stor turistbåt i profil. Som på så mange andre strandsteder ble det sjønære landbruket tidlig fortrengt av en reiselivsorientert sentrumsutvikling på Hellesylt.
En av plansjene er litt utypisk. Det er fra Løkjestølane i Buskerud. Det ene bildet er fra 1994, det andre fra 2004, og de viser den samme sætra, med beitende kuer. Omtrent det samme motivet kunne vært fanget i 1894. Det viser godt den landskapsvernende verdien landbruket har.

Bernt Gjelsten tar oss med på en vandring i landskapet rundt landbruksmuseet og også her ser vi det samme. Aktivt landbruk holder markene åpne, selv om driftsformene endrer seg. Dagen vi er på besøk er førsteslåtten nettopp begynt. To traktorer kjører ute på de store engviddene og samler gresset i "Vossakasser" som frakter det til siloen. Hadde vi kommet på besøk til samme gården hundre år tidligere hadde vi sett flere mennesker ute på markene. Da ble gresset tørket på hesjer, og markene ville vært fulle av mennesker som lempet gresset opp på hesjestrengene.
Bygget som landbruksmuseet i dag holder til i, er det gamle internatbygget til Gjermundsnes landbruksskole. Bygget som ble reist i 1898, var et praktbygg for sin tid, og det er det ennå. Til bygget hører en hage som mer har form som en herskapelig park. Det herskapelige preget styrkes av en eikeallé som går rett forbi skolebygget og ned mot den gamle futegården på Gjermundneset. Alléen ble plantet av to av døtrene til gamlefuten i 1759. Trea er altså 250 år gamle, men står seg godt, som også de store tuntrea i landsbruksskolehagen gjør det.

Aktivt landbruk holder landskapet åpent, slik som på gården til landbruksskolen på Gjermundnes, eller Gjermundnes vidaregåande skule som den har hett siden 1994.

Bernt Gjelsten er klar for sommersesongen og ser fram til å fortelle besøkende om et landskap i endring, og om en landbruksnæring som sørger for at noen landskapstrekk forblir stabile.

Museumsskatter på nett

2011-06-03T09:59:00.003+02:00

Stig Drevik og Line Iversen er sentrale i registreringsarbeidet ved Sunnmøre Museum. Her har de logget seg inn på Digitalt Museum. Snart er også Sunnmøre Museum på plass der. (Foto: Dag Brøther)

Er du nysgjerrig på hva som finnes av gjenstander og bilder i et museum nær deg? Da kan Digitalt Museum være til hjelp. Ved noen små klikk på tastaturet kan du søke på enkeltmuseum, på steder, regioner eller emneområder og få en oversikt over hva som finnes i museumssamlingene i landet.

Line Iversen er registrator ved Stiftinga Sunnmøre Museum. Hun, og kollega Stig Drevik, har en god del av æren for at alle avdelingene i stiftinga nå har kommet godt igang med gjenstandsregistreringene. Hittil er det bare noen få personer i stiftinga som har kunnet se hva avdelingene har av gjenstander, men i disse dager tar også Sunnmøre Museum steget inn i det digitale museumsrommet. Line forteller at de etter planen skal være ute på nettet med gjenstandsregistrene sine om et par uker.

Line Iversen er glad for at Sunnmøre Museum har tatt dette steget. Ved å legge samlingene ut, både med bilder, faktopplysninger og utfyllende tekster, blir museumssamlingene tilgjengelige for flere. Det er ikke alle som bor slik til at et besøk på museet praktisk lar seg gjennomføre, men de fleste har tilgang til en datamaskin koplet til internettet. Og ganske sikkert vil utleggingen føre museets registreringsarbeid videre. Det er ikke alle gjenstander musea har fullgode opplysninger om. I Digitalt Museum er det mulig for brukerne å komme med tilbakemeldinger til musea. På denne måten regner Line med at kunnskapshull kan fylles også for museumansatte.

Sunnmøre Museum er ikke blant de første musea som går inn i dette digitale museumsrommet. Tilbudet har eksistert en tid og museum i Oslo-regionen og i Trøndelag har kommet langt på dette feltet. Og gjenstander fra Sunnmøre finnes ikke bare i sunnmørsmusea. Derfor har interesserte allerede i lang tid kunnet skaffet seg informasjon om bruksgjenstander og dagligliv på Sunnmøre før i tiden. Line understreker at det som blir lagt ut ikke bare er en knapp opplistning av hva som finnes i museumshyllene. Her blir det informert om hva gjenstandene ble brukt til, hvor de har hørt hjemme, hvem som laget dem og mye mer. Hun har selv latt seg begeistre av all den historia en gjenstand kan fortelle. Fra sitt eget museum viser Line til Herøy Kystmuseum sine registreringer av båtene i samlinga. Her blir båtene sin brukshistorie kartlagt, men ikke bare det: Vi får vite hva de enkelte delene av båten heter, hvilket utstyr som trengtes for å forme byggematerialene og hvordan båten og båtutstyret ble brukt. En god gjenstandsbeskrivelse kan fortelle mer enn tusen bilder!

Line sier at Norge er kommet langt når det gjelder å gjøre museumssamlinger tilgjengelige på nett. Hun var på seminar sammen med svenske museumsfolk nylig og flere av dem var imponerte over den norske pionerinnsatsen innen museumsdigitalisering. Etter hvert har de fått opp et tilsvarende tilbud som vi har i Norge. Er du interessert i å kikke på hva søta bror har samlet på av gjenstander, kan du klikke deg inn på http://www.digitaltmuseum.se/.

Selv om musea under Sunnmøre Museum-paraplyen nå tar steget ut på verdensveven er det ingenting som kan erstatte et reelt museumsbesøk. Å se gjenstandene på en skjerm og lese om dem er ikke det samme som å oppleve dem i det miljøet de ble skapt og brukt. Hvorfor ikke ta en vandring i Digitalt Museum som en forstudie til ditt neste museumsbesøk?

Museumsopplevelser for hode og mage

2011-05-19T15:25:00.002+02:00

Museumsvert Kari-Mette Aamelfot Tveit i arbeid i kafeteriaen.

Førsteinntrykket er viktig, heter det. De gjelder nok også museum. Får du en god opplevelse ved starten av museumsbesøket, er det større sjanse for at helhetsinntrykket blir bra, enn om du får det motsatte. Det er nok denne erfaringen som gjør at Sunnmøre Museum i Borgundgavlen har plassert en blid dame i mottaket sitt. Kari-Mette Aamelfot Tveit har tittelen museumsvert, og i praksis betyr det at hun er den første personen de besøkende møter når de åpner døra inn til museumsbygningen. Inntil for få måneder siden fant du henne nede i resepsjonen ved rekker av bøker, souvenirer, smykkekopier og godterier. Da vi møtte henne en torsdag i mai stod hun i kafeteriaen og ekspederte elever fra Steinerskolen og en lokal videregående skole som ville ha sjokolade, kjeks, pølser og brus. Innimellom alle ekspederingene fortalte Kari-Mette at hun nå har fått utvidet arbeidsområdet sitt. I tillegg til å selge museumsvarer i museumsbutikken, har hun også fått ansvaret for driften av kafeen og utleie av museumsbygningene. I tillegg skal hun sørge for at det til en hver tid er rent i lokalene, og ikke svirrer støv og bakterier rundt i luften. Det er ekstra viktig fordi det er kjøkkenstell og matservering inne i bildet. Aaaatsjo!!!! En av elevene fremst i køen serverer en skikkelig nysekule i det Kari-Mette kommer med et kakefat. Kari-Mette svinger fatet elegant vekk fra faresonen og formaner eleven om å snu seg vekk når han må nyse. Det er mangt en museumsvert må passe på.

Kari-Mette i museumsbutikken med flintkniver.

En oppgave hun er blitt fortrolig med gjennom sine to år på museet, og som hun liker godt, er omvising på museumsområdet. En stor kundegruppe er besøkende fra cruiseskip som i sommerhalvåret anløper Ålesund havn. De gjestene som vil lære mer om byen får tilbud om en rundttur i området der Sunnmøre Museum i Borgundgavlen er en av attraksjonene, sammen med blant annet Atlanterhavsparken, Fjellstua og den populære byvandringa. Når store skip kommer til Ålesund kan det komme opp til ti busslaster pr dag. Da er det greit at turistene fordeler seg litt slik at de får gitt alle litt mer personlig service, sier Kari-Mette.
Ved siden av omvisningen i friluftsmuseet ønsker de fleste turistene å avlegge museumsbutikken en visitt. De mest populære artiklene her er bøker om norsk natur og kultur, kopier av smykker som er funnet i jorden ved museet og andre steder, og ikke minst norsk sjokolade, som i følge mange turister er verdens beste.
Kari-Mette synes det er spennende å møte turister uansett hvor de kommer fra, men skal hun nevne noen favoritter må det bli engelske gjester. De er alltid hyggelige og oppriktig engasjerte. Og været bryr turister generelt seg lite om. De har tydeligvis fått beskjed i skipene om at de skal på utendørs utflukter i norsk vær, og de har kledt seg godt. Mangler de regnklær har museet mange caper å låne ut...

Turistsesongen, som snart er i gang for fullt, er kort og hektisk. Kari-Mette har nok å gjøre ellers i året også. Hun har bakgrunn fra matbransjen og matinteressen har hun tatt med seg over i sin nye museumshverdag. Som et tilbud til bedrifter lager hun pakker som inneholder forskjellige menyer. Blant annet kan hun tilby pakker med kjøtt fra Tinde. Fra lokale saft- og sylteprodusenter får hun varer som kan brukes i andre pakkemenyer, feks sammen med honning. Hun har også pakker med ulike krydder fra mesterkokken Hans W. Brimi. All mat som selges er norsk tradisjonsmat, det gjelder også godteriposene som fyller en hel benk i kafeteriaen. Her kan du få store, røde kjærlighet på pinne, kamferdrops og Kongen av Danmark. Kari-Mette henter fram en pose som vekker ekstra kjære barndomsminner hos henne: Her er Rustne spikre i form av mørke saltstenger med en pulverkjerne som i følge museumsverten er hinsides beskrivelse.

Det er et gammel uttrykk som heter, veien til mannens hjerte går gjennom magen. Kanskje vi kan omskrive dette til at veien til museumsgjestens hode går gjennom magen. Kari-Mette forteller at museet gjennom sin nyhet av året sikter inn mot denne kombinasjonen. I Ørsta-tunet vil det i sommer bli laget mat med lange tradisjoner i Norge, som feks potetkake. Samtidig som vertskapet forteller om farne hundreår kan altså tilhørerne få kjenne på smaken av maten fra samme tid. Det er vel det som kalles en totalopplevelse. Museumsvert Kari-Mette er god på totalopplevelser!

Museumsfolk også søndag

2011-05-10T10:01:00.003+02:00

Museumsstyrar Frode Pilskog (t.h.) på arkeologiseminar, saman med medarrangør og ektefelle Gro Anita Bårdseth og arkeologane Søren Diinhof og Trond Linge. (Foto: Arnfinn Kjelland.)

Museumsfolk har eit interessant yrke. Vi får sysle med nokre av dei mest grunnleggande spørsmåla i livet, som til dømes kvifor vart samfunnet vårt slik det er, kvifor ser kleda og husa våre ut slik dei gjer, og kva mon kan liggje under vegane som vi køyrer på? Slike viktige spørsmål legg ein ikkje vekk om det er laurdag eller søndag, så museumsfolk syslar gjerne med historiefag også på fritida. Slik som fyrmuseumsstyrar Frode Pilskog, som ikkje berre kan mykje om fyr, men som også har utdanning som arkeolog. Sist helg var han med å skipe til arkeologisk seminar i Volda. Med i arrangørstaben var også kona hans, Gro Anita Bårdseth, som også er arkeolog.

Spørsmålet om kva som skjuler seg under bakken vi går på, og vegane bilane våre rullar på, stod sentralt under samlinga. Det vil seie, det var eit heilt konkret vegprosjekt som vart sett under lupa; Kvivsvegen som skal binde saman Volda-regionen med indre Nordfjord. Ved slike offentlege vegprosjekt vert alltid arkeologane kopla inn på førehand. Dei skal undersøke grunnen i vegtrasseen for å sjå om her kan finnast spor som kan lære oss meir om korleis forfedrane våre levde. Gjennom slike utbyggingsundersøkingar har vi fått mykje ny kunnskap som elles ikkje hadde blitt leita fram. Så nye vegar kan vere godt for så mykje, vi kjem både raskare fram og vi får meir historisk innsikt. Framtidige køyrerturar gjennom Kvisvegen vert meir perspektivrike etter det vi fekk vite av arkeolog Trond Linge sist søndag. Linge, som er arkeolog i Møre og Romsdal fylkeskommune, viste tverrsnitt av grunnen frå der vegen skal gå. Snittet viste korleis jordbruket har vore drive gjennom hundreåra. Det nedste dyrkingslaget var 2400 år gammalt. Det vil seie at det budde jordbrukande folk inst i Austefjorden i yngre steinalder. Frå det nedste, skrinne laget såg vi korleis jordlaget vart feitare og fyldigare opp gjennom hundreåra. Jordsnittet fortalde m.a. om betre gjødsling og auka husdyrhald. I det undersøkte området var det også ein gravhaug. Det viste seg at folk på 600-tallet hadde nytta ei naturleg forhøying i landskapet som grav, truleg til ein person med ein viss rang i samfunnet. På Hjellbakke ved Nes var det funne groper og eldstader knytt til jernframstilling eller smiing i jernalderen.

Det er ikkje alt arkeologane finn som dei skjøner med det same. Trond Linge fortalde at det var funne fleire myrpinnar i utgravingsfeltet. Dette er pinnar med ein diameter om lag som hesjestaur. Dei funne pinnane var mykje kortare, men det kan vere fordi dei er avbrekte. Kvifor sat forfedrane våre pinnar i myrane? Ein teori er at dei laga snarer i desse våtområda for å fange fuglar. Somme stader har dei funne eit mønster av myrpinnar som kan tyde på at dei danna ei trakt som fuglane vart jaga inn i.

Snart er Kvivsvegtunnelen open for trafikk og bilane fyk forbi tun og historiske tufter i 80 kilometer i timen. Vi som har fått vite kva som ligg i grunnen får ei tilleggsoppleving til køyreturen. Vi veit at nett her vi no køyrer kroka forfedrane våre ryggen og hakka i jorda for å gje vekstvilkår til kornfrøa. På benkane under arkeologiseminaret sat fleire musumsfolk; Nils Håvik frå Austefjord Museum og Heidi Sletten frå Volda bygdetun. Denne søndagen fekk dei fylt på med informasjon som gjer at dei kan gje eit endå meir komplett bilete av Volda-soga til folk som vil trenge litt ned, under overflata. Slike folk som brukar søndagane til kunnskapspåfyll finn du på alle musea på Sunnmøre- og vidare. Ta ein tur på museum om du vil lodde djupare.

Guri fortel om Herøy

2011-05-03T10:18:00.001+02:00

Guri Aasen er noko så uvanleg som ein profesjonell historieforteljar. Eit kvart museum sin ønskjedraum er å ha ein slik ressurs i staben sin. Museumsdrift handlar jo om å fortelje historier og å formidle Historia. I år får Herøy Kystmuseum oppfylt draumen. Guri har fått eit vikariat ved museet, og ho blir i sommar ansvarleg for kontakta med dei besøkande og for utforminga av det pedagogiske opplegget. Saman med museumsstyrar Håvard Hatløy vil ho bidra til at dei som kjem til Herøy gard får opplevelingar både for sansar og intellekt.

Guri fortel at ho i desse dagar driv og førebur eit viking-opplegg for elevar i 6. klasse. "Ein dag i viking på Herøy gard" er den spennande tittelen på dette prosjektet som vil bli tilbode alle 6. klassingar i Herøy kommune. To dagar i juni, 9. og 10, er avsett til vikingtoktet. I løpet av desse to dagane skal elevane ha fått ein smak av livet på Herøya for om lag 1000 år sidan. Dei skal få vikingmat, skyte med pile og boge, rite runer og kappro på fjorden med vikingbåt, om veret er lageleg. Helga etter at skulane har fått si vikingoppleving vert det viking-kaupang for alle. Guri fortel at dei hadde det same tilbodet i fjor, og då var det tusen personar innom museet. Ho reknar med minst like mange i år. Herøy kystmuseum erfarer at det har blitt mykje meir folk på vitjing etter at Eiksunsambandet opna for nokre år sidan. Ein har no landfast samband med Volda-Ørsta- og Nordfjordregionen, og kan få dagsbesøk frå eit oppland med over 100000 innbyggjarar om ein også reknar Ålesunds-regionen inn.

Betringa på samferdslesida opnar for eit tettare samarbeid mellom kommunane og musea i området, seier Guri Aasen, og viser mellom anna til prosjektet "Kapp det gode liv." 11 kommunar på Søre Sunnmøre og Ytre Nordfjord, frå Stadt til Volda/Ørsta, har gått saman om å lage ei brosjyre der dei informerer om kulturelle opplevingar i dei forskjellige kommunane. På ein dagstur, eller ein helgatur, kan folk reise gjennom hundreåra og gjennom eit fascinerande geografisk landskap. Dei gode opplevingane ligg like utanfor stovedøra, ivrar forteljar Guri Aasen.

Ho står og trippar etter å få kome ut på tunet og fortelje om vikingtid, mellomalder og tidleg nytid. Herøy gard rommar mange hundre års fascinerande historie. Men først må ho gjere ferdig planleggingsarbeidet. Etter at vikingtoktet til 6.klassingane er ferdig førebudd, vil ho og Håvard, saman med Marit Moltu, gå vidare til eit formidlingsopplegg for 10. klassingane. Då går dei framover i soga og fortel om Herøy sin posisjon som kyrkje- og handelsstad i mellomalderen og på 16- og 1700-talet. Og for at dei framleis skal ha noko å fortelje om og vise til i åra framover må husa og kulturlandskapet haldast ved like. Når Håvard i sommar har fått Guri med på laget, får han sjølv høve til å bruke hammar og sag, slik at naust, eldhus og stabbur får ei fortjent ansiktsløfting. Men innimellom hammarslaga vil han nok slå seg i lag med Guri og dra ei og anna historie om gamle Herøy gard han også.

Nytt frå Gavlen

2011-04-18T12:07:00.002+02:00

Elevar i arbeid med å lage båt av ein tømmarstokk i Katavågen ved Borgundgavlen.

Borgundgavlen heiter området der Sunnmøre Museum ligg, på ei landtunge mellom Borgundfjorden og Nørvasundet. Difor er det ikkje meir enn rett og rimeleg at meldingsbladet til Sunnmøre Museum og Sunnmøre Museumslag heiter Gavlen. Det siste nummeret av Gavlen vart sendt ut til medlemene i museumslaget like før påske.
Bladet er tradisjonelt i forma, og på dei første sidene får vi lese årsmeldinga til museumslaget og vi får vite når årsmøtet i laget skal vere. Men ein skal ikkje blade lenge i Gavlen før ein legg merke til at nye røyster no gjer seg sterkt gjeldande i museumsbransjen. Museet sin ansvarlege for nye digitiale media, Frøydis Høyland Svisdahl, har blitt medlem i redaksjonen, og den same Frøydis har ein informativ artikkel om museet si satsing på dei sosiale internettkanalane. Denne bloggen er eit av resultata av denne satsinga som har skaffa museet merksemd over det ganske land. I fagbladet Museumsnytt fekk Sunnmøre Museum nyleg heiderleg omtale for måten museet hadde samla "den sosiale medieverda" på heimesida. Frøydis fortel i artikkelen om dei ulike formidlingskanalane som er komne på plass. I tida framover vil det vise seg om ein når ut til mange menneske gjennom desse kanalane. Her er museet innstilt på tålmodig arbeid. "Rom vart ikkje bygd på ein dag."

Men framleis er det mange som vitjar museet fysisk, og på Gavlen sine midtsider vert det fortalt om noko av det publikum kan oppleve på museet i sommar og haust. Ei beresøyle i sommaraktivitetane er framleis aktivitetsdagane for born. Kvar onsdag frå 22. juni til 10. august kan små og store vandre frå post til post der dei mellom anna får prøve seg som snikkarar og arkeologar. Dei kan også få steike vikingbrød eller høyre på eventyr, og mykje meir. Søndag 21. august vert den store familiedagen, der museet lokkar med eit nyhende; presentasjon av tekniske vidundre, som vi både kan undre oss over og late oss imponere av. Den som vil halde seg orientert om dei mange aktivitetane på museet gjer klokt i å gå inn på museet sine heimesider, http://www.sunnmore.museum.no/ med visse mellomrom.

Museet har mange dyktige fagfolk, også på handverkssida. Desse er mellom anna opptekne av å ta vare på alle bygga som er plasserte rundt om på museumsområdet for å vise byggjeskikk og levemåte på Sunnmøre opp gjennom hundreåra. Museet har dei siste åra fokusert meir på nyare handverks- og industrihistorie. I Gavlen får vi mellom anna lese om Flydalssmia som vart ført opp på Emblem i 1937. Det var Iver L. Flydal som bygde smia for å skaffe seg ekstrainntekter i tillegg til gardsbruket. Han produserte ljåer, i tillegg til at han reparerte landbruksreiskap og maskiner. No er smia, med alt utstyr, flytt til museet. Her skal skuleelevar og andre få sjå korleis smedane arbeidde for nokre tiår sidan. Smia er plassert i eit gateløp som inneheld både skomakarbu, krambu, bussgarasje og mekanisk verkstad. Med dette byggjer museet bru frå det gamle landbrukssamfunnet fram til dagens samfunn. Borgundgavlen er eit Sunnmøre i miniatyr. Har du lyst til å vere med å støtte det gode bevarings- og formidlingsarbeidet som vert drive her, er du velkomen som medlem i museumslaget. Du kan gjerne vere med på årsmøtet også, som er på Krogsætra 8.mai. Vil du vite meir, ta kontakt med museum@sunnmore.museum.no

Lokalhistorie på nett

2011-04-05T19:05:00.000+02:00

Heidi Sletten ved Volda bygdetun har sans for formidling av lokalhistorie på nettet.

Lokalhistoriewiki heiter ein relativt ny nettstad der ein kan finne stoff om norsk lokalhistorie. Vi sit på kontoret til museumsstyrar på Volda bygdetun, Heidi Thøni Sletten. Ho peiker begeistra på framsida til nettstaden der det ligg ute to artiklar frå Volda si nære forhistorie. Meir eksakt handlar artiklane om båt og fiskeri i Austefjorden. Her inne, inst i Voldsfjorden, finst det eit svært aktivt lokalhistorisk miljø rundt Austefjord Museumslag. I dette laget har dei samla inn mykje stoff om lokala fiskebåtar, fiskereiskapar, fiskemetodar og notlag mm. Med Lokalhistoriewiki har entusiastane fått ein verdsdekkande kanal for å formidle informasjonen og kunnskapen sin. Her ligg dei altså ute med informasjon om gamle båtar i Austefjorden, dette vert presentert saman med opplysningar om Eldorado kino i Oslo og rokkeringar frå Steinkjer, for å nemne noko. Alle samfunn har si lokalhistorie, og frå kontorbordet til museumsstyrar Heidi i Volda kan vi bla oss fram gjennom norgesgeografien frå nord til sør.

Noko av det bloggaren finn mest interessant er bileta som er tekne av modellane frå Årsetøysamlinga ved Austefjord Museum. To brør, Andreas og Knut Årsetøy, budde heile livet sitt på Årsetøya inst i Austefjorden. Noko av tida si brukte dei til å bygge opp detaljerte modellar av arbeidslivet i fjorden, til dømes fiskeria. Fotograf Ragnar Albertsen gjorde fotografiske opptak av samlinga og han har verkeleg greidd å gje liv til modellane. Han har teke bilete frå ulike vinklar, nedanfrå, ovanfrå og frå sida slik at vi nærast kjenner at vi er med på arbeidet, at vi tek tak og dreg opp nøtene, og etterpå breier dei ut til tørk i nothenga.

Mellom informasjonen eldsjelene i Austefjord Museumslag har lagt ut på nettet er fakta om lokale båtar. Her kan vi til dømes følgje tresnekka Rolf, også kjend under namnet Uragavlen, frå ho vart bygd i 1931 og dei første åra i Askvoll, via krigsopplevingane, til ho hamna i eiga til Håvik Notlag i Austefjorden i 1951. Her var ho med på dei siste storfiskeria i fjordane i 1950-åra. Siste kastet frå MB Rolf skjedde i 1963. Heidi fortel at livssoga til Rolf er typisk. Då båtane var unge og friske, kava dei med storborene ytst på kysten. Når dei nærma seg pensjonsalderen og byrja å knirke i skroget, vart dei trekte inn i smulare farvatn inne i fjordane, som i Austefjorden.

Modell som viser gammalt notfiske i Austefjorden. Laga av Andreas Årsetøy.

Heidi er ikkje sjøvand, men har blitt fanga av entusiasmen til lokalhistorikarane inst i Voldsfjorden, og ho fortel at ho er blitt som ein prøvekanin for dei. Dei bruker å sende artiklar til henne for gjennomlesing. Viss ho skjøner dei, er dei klare for utlegging på nett. Så oppmodinga må vere; gå ut på nett og lat deg inspirere av di eiga lokalhistorie.

Fyrmuseet reiser seg

2011-03-25T11:13:00.001+01:00

Med det nye museumsbygget i Dalsfjorden vil tidligere skjult fyrhistorie på nytt komme fram i lyset.

Det er store dager for ildsjelene bak fyrmuseet i Dalsfjorden i Volda. I mange år har museet sine samlinger fristet en nokså anonym tilværelse i noen rom i Dalsfjord skule. Nå reiser det seg et nytt, stort bygg som vil gi god plass for formidling av regionens og landets fyrhistorie. På hjemmesida til fyrmuseet har styrer Frode Pilskog foreviget byggeprosessen etter hvert som den har gått framover. I løpet av året vil det nye museumsbygget stå ferdig, og i løpet av 2012 vil etter planen besøkende få del i en flunkende ny fyrvesen-utstilling.

Dalsfjord fyrmuseum vil fremdeles være samlokalisert med Dalsfjord skule, og det var Volda kommunestyre sitt vedtak om å reise et anlegg som både skulle romme ny skole og et museumsbygg som gjorde prosjektet mulig. Men ambisjonene til fyrentusiastene har vokst etterhvert. De så snart at den planlagte museumsdelen ikke ville gi rom for alle gjenstandene som museet har samlet inn gjennom årene. Det ble derfor bestemt at det skulle føres opp et noe større museumsbygg, og midler til dette har ildsjelene bak museet fått inn selv. En har hentet støtte både fra privat næringsliv og fra det offentlige.

I tillegg til museumsbygget arbeider fyrfolket i Dalsfjorden med å reise et klokketårn. Tårnet vil rage 10 meter opp i luften og bli noe av et signalbygg. Det vil gjøre det trygt for farende til lands og til vanns å ferdes innover i Dalsfjorden i årene som kommer, uansett hvor tjukk tåka måtte være. I alle fall var det dette som var funksjonen til klokketårna i hine hårde dager. Var det tåke og dårlig sikt stod disse tårna og slo sine stødige klokkeslag hele tida, slik at sjøfarende skulle finne ei trygg farlei. Etter hvert ble klokketårna avløst av tåkeluren, forteller Frode Pilskog.

Når vi snakker med ham er han i ferd med å pakke kofferten for å gjøre seg klar til langreis. Han skal til fyrhistorisk seminar i Stavern. Dalsfjord Fyrmuseum er med i et nasjonalt fyrmuseumsnettverk. Nettverket har årlige samlinger der museumsansatte, frivillige medhjelpere og Kystverkets folk møtes for å få faglig påfyll og diskutere aktuelle utfordringer knyttet til drifta av de fyra som tas vare på. Frode Pilskog bruker å komme hjem fra disse seminara full av ideer og pågangsmot. Det kan være godt å ha med seg når et stort museumsbygg i løpet av de kommende månedene skal fylles med lysende fyrhistorie.

Midt i verdensarven

2011-03-18T10:02:00.001+01:00

Kari-Anne Nilsen har nettopp lagt bak seg en flott vinter på Ytste Skotet. Og nå kan hun se fram til dager som dette.

Kari-Anne Nilsen føler seg priviligert. Fra sitt utkikkspunkt på Ytste Skotet har hun oversikt over det vakreste fjordlandskap en kan tenke seg. Fjellgården i Storfjorden ligger like ved verdensarvområdet ved Geirangerfjorden. Nå er det kommet forslag om at det definerte verdensarvområdet skal utvides til å gjelde fjordstrekningen helt ut til Furstranda i Sykkylven kommune. Og dersom det blir godtatt kommer Ytste Skotet midt i smørøyet av arven som Kari-Anne gjerne deler med resten av verden.

Kari-Anne snakker seg fort varm om de unike verdiene i natur- og kulturlandskapet hun er omgitt av. Bloggeren er en tanke mer tabloid og er minst like interessert i å høre med henne om hvordan det var å overvintre på Ytste Skotet som den første på flere tiår. Men det ser hun ikke på som noen prestasjon å snakke om. Det har jo folk gjort i hundrevis av år før henne. Vel var de ikke aleine som tobeinte slik som Kari-Anne har vært, men nei, verdensarvstatusen er mer å snakke om. Så slik får det bli.

Situasjonen er altså den at det bare er deler av Storfjorden som er definert som verdensarvområde; den indre delen og områdene knyttet til den verdenskjente Geirangerfjorden. For Kari-Anne og de som har foreslått en utvidelse av området blir det for snevert. Også gårdene lenger ute som Espehjellen, Vidhammer, Holmegardane, Vidnes og Fausa m.fl. hører med i denne helheten. De forteller hver sin lille bit av natur- og kulturhistorien til dette spektakulære fjordlandskapet som folk besøker i tusentall hver sommer. Ikke minst kan Ytste Skotet bidra til å fylle ut fortellingen om Storfjorden, sier Kari-Anne. Der har de nemlig nå begynt å drive gården mer aktivt igjen. Kari-Anne har selskap av både sauer og høner, og nå bli alt graset som vokser på fjellhyllene og myrene rundt gården slått, og brukt til fôr. De har også satt i gang et forskningsprosjekt på et myrfelt, som de har delt opp i ruter. Målet er å sammenligne hvordan det biologiske mangfoldet utvikler seg på områder som blir slått i forhold til de som får ligge urørt. I dette myrfeltet har Kari-Anne funnet 56 ulike plantearter, og det er uvanlig mye til myr å være.

Kari-Anne har fått mange vitnemål om at besøkende gjerne vil vite mer om hvordan folk faktisk levde her for noen hundre år siden, ikke bare hvordan husene så ut. På Ytste Skotet kan de komme nærmere det autentiske Storfjorden-livet enn på noen av de andre fjellgårdene. De kan feks se hvordan småbrukerne høstet fôr fra de såkalte lauvkjerrene. Den verdifulle dyrkamarka ved husa ble som regel benyttet til dyrking av korn og poteter. Fôret sanka de ved å slå i myrer eller på andre utslåtter, og altså ved å høste lauvkjerr. Dette var løvtrær som ble kuttet i toppen slik at det vokste mange greiner ut som det var mulig å nå fra bakken. Disse greinrike trea ga mye løv som ble verdifullt vinterfôr for dyra.

Og etter denne vinteren kan altså Kari-Anne fortelle enda en del av Storfjordhistorien. Hun kan fortelle hvordan det er å bo på en slik gård vintersdag. Selv om hun altså ikke vil at det skal heves fram som noen stor prestasjon, ser hun på erfaringen som nyttig. Og hun har ikke blitt skremt av opplevelsen. - Tvert imot. Det har vært hyggelig å være på Skotet i vinter. Jeg og buhunden min har kost oss hele tiden. Og har vi hatt behov for det han vi satt oss i båten vår og tøffet oss fram til mer tettbygde strøk, sier hun.
Kari-Anne trives både i eget selskap og sammen med andre. Og snart finner vi henne blant mange gjester, unge og gamle som vil lære mer om livet slik det ble levd midt i verdensarvområdet.

Underlige funn

2011-03-11T10:42:00.002+01:00

Underlig funn på Straumsheimsætra i Sykkylven. Kan det være rester av et falkefangstanlegg? Foto: Eli Høydal.

I går kveld var jeg heldig å få en svært kortreist kulturopplevelse, der to av musea i Sunnmøre Museum-paraplyen var involvert. Jeg bor innerst i Sykkylvsfjorden, midt mellom tinderader. Her har jeg bodd i over tjue år, uten å vite hvilke kulturminner jeg er omgitt av. Slikt trenger en museumsfolk for å bli opplyst om! Og museumsfolk stod sentralt på arrangementet "Underlege funn" som de inviterte til i ungdomshuset Vårvon, et lite steinkast fra mitt eget hus.

Underlige funn... Tittelen på arrangementet tok blant annet utgangspunkt i en opplevelse et par i nabolaget mitt, Eli og Ole Høydal, hadde hatt da de var på en tur i nærområdet for noen år tilbake. Litt oppe i høyden her, ligger Straumsheimsætra, der gårdbrukerne i området hadde dyra sine sommersdag. Bakenfor sætra, litt lenger opp i dalen, oppdaget Eli og Ole plutselig noen steinformasjoner som tydelig var laget av menneskehender. Steinene i formasjonene var godt mosegrodde, så det var tydelig at konstruksjonen var noen år gammel, sannsynligvis noen hundre år. Det de så var noen store steiner som sannsynligvis var stilte opp på høykant, og ringer av mindre steiner rundt. Det var to slike konstruksjoner.
De undret seg selvfølgelig over hva dette kunne være, og tok kontakt med arkeologer og eksperter på gamle kulturminner. Tidlig kom det opp en forklaring om at dette kunne være et falkefangstanlegg. Andre mente det like gjerne kunne være en offerplass fra hedensk tid. Det var for kanskje å få et svar på mysteriet at det ble invitert til møte i Ungdomshuset Vårvon. Naturhistorisk Museum i Sykkylven var medarrangør og arkeolog Heidi Haugene ved Sunnmøre Museum/Godøy Kystmuseum var invitert med for å komme med sine vurderinger.

Heidi startet med å si at hun var glad for at folk har øynene med seg når de er ute og går på tur, og ikke minst for at de melder fra om det de ser. Arkeologene er helt avhengige av å få inn slike rapporter, for de kan ikke selv dekke alle kvadratmeter av fjell- og naturterreng i Norge. Og så var det de konkrete funnene: Kunne dette være et falkefangsanlegg. Tjo.. det kunne det godt være, mente Heidi. Falkefangst var en utbredt aktivitet i Norge helt fra 1100-tallet. Det var ikke alle og enhver som kunne ta del i fangsten. Særlig var jaktfalkene ettertraktede fugler. De ble brukt av fyrster over hele Europa, og videre også. Offerplass trodde ikke Heidi at dette kunne være. Til det lå stedet for langt fra det som var allminnelige ferdselsveier.

Det var flere på møtet som sa at de visste om disse steinenene og at de også hadde hørt historier om hvordan de var kommet dit de lå. 83 år gamle Leiv Drotninghaug hadde hørt fortalt at det var gjeterguttene som hadde korta ned tida med å bære stein og plassere de i sirkel rundt de større steinene. Innhenta fjellekspert, Astor Furseth, var skeptisk til denne teorien. Steinene var godt mosegrodde og bar preg av å ha ligget på samme stedet lenge, i flere hundre år.

Vi fikk ikke noe endelig svar på gåten denne kvelden. Men det viktigste er kanskje ikke absolutte svar, men å stille spørsmål og å undre seg over det en møter når en er ute i naturen. Vi kjenner ikke til bunns tanker og holdninger som våre forfedre hadde, men ved å stille spørsmål og å vandre med åpne øyner kan vi kanskje nærme oss en innsikt.

Stina stiller inn fokuset

2011-02-25T09:54:00.001+01:00

Bergensjenta Stina Aadland Jensen er nå på plass som fotoarkivar på FylkesFOTOarkivet.

I snart to måneder har Stina Aadland Jensen arbeidet som fotoarkivar i FylkesFOTOarkivet i Ålesund. Hun er med det godt i gang med sitt toårige vikariat i stillingen. Bergensjenta visste ikke mye om Ålesund og Sunnmøre før hun kom hit. Som utdannet kunsthistoriker kjente hun til jugendarkitekturen i Ålesund, og at det var et godt fotballag i byen. Ellers var Sunnmøre et blankt felt i Stinas hode. Det har det alt blitt en endring på. Skal en lære mye om et distrikts fortid og samtid på kort tid er studering av gamle bilder tingen. Stina har brukt de første to månedene i jobben til å gjøre seg litt kjent med det som så langt er samlet inn og registrert i fotoarkivet, og å planlegge hva hun skal prioritere av innsamlings- og registreringsarbeid framover.
Noe av det første hun vil gjøre er å reise rundt til museene i regionen og skaffe seg en oversikt over hva som finnes her. Ellers er det ikke bare museer som har bildesamlinger. I noen kommuner har de historielag som har gjort et stort arbeide med å samle inn historiske bilder fra private. Akkurat når dette skrives er Stina i samtale med folk fra Ørskog historielag som gjennom flere år har vært en god leverandør til FylkesFOTOarkivet. Ellers har noen kommuner selv tatt initativ til bildeinnsamlinger. Det finnes også store arkiv etter profesjonelle fotografer og amatørfotografer rundt om i distriktet. Noe av det er registrert allerede, men mye står ugjort.

Museumsdirektør Ivar Gunnar Braaten ser fram til at de nå kan få fram bilder som så langt har levd et anonymt liv i museumsskuffer og skap. Samlingene får ikke full verdi før de blir registrerte og digitaliserte. Etter hvert vil Stina legge informasjon om bildene inn på registreringsprogram som folk over hele landet kan søke i. Dermed blir bildeskatten vi sitter på bli langt mer tilgjengelig enn den har vært før, sier Braaten.

Stina vil altså i tida framover reise en del rundt på Sunnmøre. I den forbindelse har hun ett stort problem. Hun har ikke bil. Det går jo busser, men det er litt tungvint å dragse med seg alt fotoutstyret i offentlige kommunikasjonsmidler. En akkurat passe stor, og rimelig, bil hadde vært midt i blinken nå, sier hun.

Når Stina ikke sitter over bildesamlinger, eller snakker med glade bildeeiere og fotografer, liker hun å klatre. I Bergen praktiserte hun en del klatring på innendørs klatrevegger. Og hun vet at det finnes en slik vegg i Sunnmørshallen (Sparebanken Møre Arena). Men hun vet også at det finnes flere utendørs klatremuligheter på Sunnmøre enn i Bergen, så hun er innstilt på å utvide repertoaret når sommeren kommer.

Fugleegg i bomullsreir

2011-02-19T10:55:00.013+01:00

En del av egg-gava til Naturhistorisk Museum

Hva kom først? Høna eller egget? Dette grunnleggende spørsmålet skulle de nå ha gode forutsetninger for å finne svaret på ved Naturhistorisk Museum i Sykkylven. Nylig mottok museet som gave 500 fugleegg i varierende størrelser. Alle egga er varsomt merka og lagt i skuffer på et mjukt leie av bomull.

Museumsstyrer Magnhild Vatne sier at eggsamlinga vil være et viktig tilskudd til utstillinga av fugler som de nå har. Mange barn som er på besøk lurer fælt på hvordan egga til fuglene som er utstilte ser ut. Nå skal de få synlige svar. Magnhild er nå i ferd med å kjøpte nye hyller som eggene skal plasseres i. De vil stå like foran de fuglene som legger de ulike eggene.

Noe som er spesielt fascinerende med egga er hvor godt de er tilpasset det naturmiljøet de har vært i. I samlinga, som kun består av egg fra Sunnmøre, er det blant annet egg fra sjøfugler. De har en form og en vektfordeling av eggmassen som gjør at de ikke skal ramle ned fra fjellhyllene der sjøfuglene har reira sine. Ellers har egga ulike fargesammensetninger og mønstre for å gå mest mulig i ett med landskapene de hører hjemme i.

Det var Anette Søreide Hjelle i Sykkylven som kom med gaven til museet, og samlingen er skapt av hennes far som hadde eggsamling som en kjær hobby. Hun forteller at barna ofte fikk være med faren på turer i skog og mark, og at de lærte mye om fugler og fugleliv på disse turene. Faren var hensynsfull og forsiktig der han gikk fram, og understreket at man aldri skulle ta fra reir der det var få egg. I dag er det ikke lenger lov å samle inn egg, for noen av fugleartene våre er utryddingstrua. Derfor er denne samlinga ekstra spesiell. Et besøk ved Naturhistorisk Museum kan få barn og voksne til å undre seg over mangfoldet i naturen. Kanskje kan man også få svar på noen av de spørsmålene man har. Men hva som kom først av høna eller egget... Se det blir kanskje verre?

Møbelinspirasjon

2011-02-03T15:52:00.002+01:00

Mange møbelinteresserte kommer innom Norsk Møbelfaglig Senter for å se hvordan oppussingsarbeidet skrider fram. Her er stortingsrepresentant Heikki Holmås på besøk. Til venstre blogger Eldar H., videre Kjetil Tandstad og Holmås. Foto: Snekker Frode Tandstad.

Sykkylven er Norges møbelkommune nummer en. Derfor ligger selvfølgelig landets eneste spesialmuseum for industriproduserte møbler i Sykkylven; Norsk Møbelfaglig Senter. Siden år 2000 har museet holdt til i en tidligere konfeksjonsfabrikk i Sykkylven sentrum. Avgrenset plass har gjort at senteret bare har kunnet holde seg med én utstilling. Fra 2005 har det vært utstillingen "Industrieventyret på Sunnmøre". Både vi som arbeider ved senteret og de som besøker oss synes at det er en flott og innholdsrik utstilling, og at det naturligvis må være en slik utstilling i et museum som skal fortelle om hvordan møbelindustrien slo rot og vant fram på Sunnmøre. Men vi er også klar over at det skulle ha vært noe mer her. Møbelindustrihistorien rommer så mye mer.
Og nå lysner det. I disse dager er snekkere, murerere og elektrikere i ferd med å avslutte arbeidet med møbelfaglig senter sine nye lokaler. I tillegg til lokalene i grunnetasjen har senteret fått disponere 200 kvadratmeter i andre etasje. - Det vil si at utstillingsarealene blir mer enn fordoblet, forteller daglig leder ved Norsk Møbelfaglig Senter, Kjetil Tandstad.

Kjetil må nå etter hver arbeidsdag børste sementpuss av håret, men han holder gjerne ut noen uker til på en byggeplass når han vet at han snart kan boltre seg i splitter nye utstillingslokaler. Han forteller at de nå er inne i en fase der de er åpne for innspill om hva den nye, faste utstillinga skal inneholde og hvordan det skal bygges opp. Han ser for seg at noen elementer fra den tidligere utstillinga må være med. Men med større plass har en mulighet for å gå mer i dybden på enkelte områder, og til å trekke inn helt nye temaer.- Kanskje vi kan lage en utstilling med toppmodellene til ulike produsenter, en utstilling som da blir ny hvert år? En krok som viser de store inspirasjonskildene for moderne design, bør vi også ha, sier Kjetil. -Fagforeningene har ikke stått så sterkt i møbelindustrien, men de har likevel hatt mye å si når det gjelder lønnsutvikling, arbeidsmiljø og etableringa av opplæringsordninger i møbelindustrien. Kanskje vi kan få til en krok også for dem?

Kjetil sier at lokalene etter planen vil stå ferdige til bruk seint på våren. Han har allerede nå opplegget klart for årets store sommerutstilling. Den skal handle om den kjente designergruppen Norway Says og vil presentere høydepunkter i deres produksjon. Etter at den er rigget ned, er det klart for å starte det fysiske arbeidet med den nye permanente utstillinga. Kjetil Tandstad håper at mange vil bidra med innspill til hva den skal romme. Han stiller foreløpig med blanke ark, men er likevel tydelig på at møbelmuseet vil ta i bruk moderne datavirkemidler, for å få god brukermedvirkning. Kanskje skal de besøkende også få prøve seg som møbelsnekkere?

Nede i første etasjen, der den gamle utstillingen var, vil det i tida framover bli to kontor og et rom i midten der det vil være plass til skiftende utstillinger. Kjetil synes det er flott at de har muligheter for å supplere den store utstillingen med mindre temautstillinger. Her kan det være aktuelt å trekke fram igjen tidligere utstillinger som NMFS har hatt, feks om stolens, bordets og sengas historie. Men også helt nye prosjekter skal på plass, så nå skal det alltid bli noe nytt å lære når du besøker Norsk Møbelfaglig Senter.

Velsmakende årsslutt

2010-12-17T20:53:00.002+01:00

Museumsdirektør Ivar Gunnar Braaten takker de ansatte for god museumsinnsats i året som har gått.

- For en kunnskapsbedrift som et museum er, er de ansatte den viktigste ressursen, sa direktør for Sunnmøre Museum, Ivar Gunnar Braaten, da han hilste til museets nåværende og tildligere ansatte under den årlige julelunsjen. Ansatte fra de fleste av museets tretten avdelinger hadde benket seg ved langbordet etter å ha forsynt seg fra en velassortert buffet. Julelunsjen er et av mange treffpunkt for museets ansatte, der de sveises sammen og får en opplevelse av at de tilhører den samme arbeidsplassen selv om de til daglig er skilt av både fjorder og fjell.
- Stiftinga Sunnmøre Museum har valgt en desentralisert modell. Det vil si at det i mange av sunnmørskommunene er museum med lokal forankring, som alle utgjør en bit av den samlede sunnmørske museumsmosaikken. Direktøren ga uttrykk for at dette er en styrke for museet, fordi det bringer flere hender og mer kompetanse inn i den samlede museumsorganisasjonen. Han sa at den desentraliserte modellen ikke var noe hinder for gjennomføring av fellesprosjekter, snarere tvert imot. Han så fram til et nytt museumsår der alle de ansatte gikk sammen for å styrke formidlinga av sunnmørshistoria på bred faglig basis.

Styreleder Ragna Dahl Grønnevet fortalte blant annet om egne minnerike museumsbesøk i sin hilsen til de ansatte.

Med på julelunsjen var også styreleder Ragna Dahl Grønnevet. Som tidligere rådmann i Ålesund hadde hun god erfaring med å få ulike avdelinger og fagområder til å trekke i samme retning, sa hun. Hennes erfaring var at de som var flinkest til å samarbeide fikk mest ut av ressursene. - Styret vil i året som kommer ha fokus på samarbeid mellom enhetene i stiftinga, ikke for at de skal bli mer like, men for at vi alle sammen skal bli bedre.
Dahl Grønnevet holdt sin tale etter at kakene var kommet fram på museet sitt julebord. Dette var kanskje grunnen til at hun kom på en selvopplevd episode for noen juler siden. Styrelederen er opprinnelig fra Skien, og mannens slekt møtte henne kanskje med en viss porsjon overbærenhet i starten. Kunne bydama fra Østlandet lage til ekte jul da, med alle kakesortene i skapet? En kvinnelig slektning spurte en gang, tidlig i desember, hvor langt hun var kommet i kakebakinga. Dahl Grønnevet følte seg ovenpå og fortalte at hun alt hadde fire kakesorter på plass. Ja, du he vel det. Ej he ingen, ej ve ha dei ferske til jul, var svaret. Det skal ikke være lett!

Line Iversen, Heidi Haugene, Rut Nakken, Dag Brøther og Siw Solvang kunne glede seg over en innholdsrik julebuffet.

Kakene som ble servert etter julelunsjen i kaffeen på Sunnmøre Museum var i alle fall helt ferske, saftige og søte marsipan- og bløtkaker. Kanskje ikke de mest tradisjonsrike julekakene fra Sunnmøre, men de var i alle fall med å sette museumsansatte i julestemning. De fortalte at et museumsår går mot slutten, og de ga løfter om en velsmakende meny på Sunnmøre Museum også neste år!

Regionkonservator i farta

2010-12-09T11:00:00.002+01:00

Håvard Hatløy ved Herøy Kystmuseum viser fram en del av den store Bjarne Rabben-samlinga til Jarle Sulebust.

Vet du hva en regionkonservator gjør? Nei? Jeg var ikke sikker jeg heller. Derfor ble jeg like godt med regionkonservator ved Sunnmøre Museum, Jarle Sulebust, på en vanlig arbeidstur til Herøy Kystmuseum en onsdag tidlig i desember 2010.

Jarle har arbeidet som regionkonservator ved Sunnmøre Museum siden 1996, avbrutt av en tre-årsperiode som direktør for museet. Få kjenner den regionale museumsgeografien så godt som ham. Ukentlig er han på reiser rundt til de tretten forskjellige musea som utgjør Stiftinga Sunnmøre Museum. Denne dagen gikk altså turen til Herøy Kystmuseum, der Håvard Hatløy er styrer. Håvard er den eneste fast tilsatte på dette museet. Av og til kan det være godt å ha noen å snakke med om faglig utfordringer. Hovedsaken i diskusjonen mellom de to denne dagen var den verdifulle samlingen som Herøy Kystmuseum i sin tid mottok fra lokalhistorikeren Bjarne Rabben. Samlingen inneholder både fotografi, kildeskrifter og bøker. Men Herøy kystmuseum er allsidig, det dekker en periode på tusen år, fra de første munkene etablerte det man mener var et kloster på øya, til handelsstedet ble fraflyttet tidlig i 1970-åra. Da kommer det godt med at Jarle egentlig er utdannet mellomalderhistoriker. Det er ikke mange som vet mer enn ham om dagliglivet på Sunnmøre fra vikingtiden og framover noen hundreår. For eksempel på Herøy.

Turene ut til avdelingene ser Jarle på som hyggelige avbrekk i hverdagen. Ellers går mye av tida med til møter. De fleste museene har planer om nye aktiviter. Dette må tilpasses budsjettrammer og økonomi. Jarle er med på de fleste samtaler der regional museumsutvikling står på programmet. Det er ellers han som tar i mot avdelingenes årsrapporter og syr dem sammen til en felles museumsrapport som blir sendt til sentrale myndigheter. Han bidrar også til at avdelingene får på plass sine årsplaner innen fristene. De fleste avdelingsledere synes det er godt å ha noen som passer på..

Håvard forklarer hvordan man lager smøremiddel av sauetagl og fiskefett.

Jarle er ikke den som klager over arbeidsbyrder og arbeidsoppgaver, men jeg drister meg til å spørre om ikke han savner å kunne fordype seg i det faglige når hverdagen blir fylt med finansieringsplaner og rapportoppfølging. - Det var nok verre før, sier Jarle. Da var vi færre i administrasjonen. Regionkonservatoren måtte svare på alt fra spørsmål om konservering av tekstiler og huder, til utfordringer knyttet til det viktige markedsføringsarbeidet  De siste årene har vi fått flere nye medarbeidere på plass. Og han tror selv at avdelingene får bedre svar om markedsføring feks. når de får snakke med en som har praksis og utdanning fra feltet, enn om de snakker med en mellomalderhistoriker.
   Jarle forteller at han de siste årene har fått anledning til å fordype seg noe mer i faglige prosjekter. Han var aktivt med da de laget utstilling om havfiskeflåten på Fiskerimuseet i Ålesund for vel ett år siden. Nå gleder han seg til å gå i gang med et prosjekt midt i eget fagområde. Han skal være med å lage ny mellomalderutstilling på Middelaldermuseet på Borgundkaupangen. Mange av de gamle gjenstandene vil bli brukt på nytt, men utstillingsopplegget og tekstene blir nye. Etter planen skal den nye utstillinga om Sunnmøres historie fra 1000 - 1600 være klar i løpet av 2012.
   Men selv om Jarle i tida framover vil dukke ned i forhistoria vår, vil han fremdeles være tilgjengelig for museumsstyrere og andre som vil ha en kunnskapsrik person å diskutere med. Og møteboka er fullbooka for de neste ukene.

Husfrua på Godøytun

2010-11-12T14:46:00.003+01:00

Husfrua på Godøytun, Heidi Haugene, utenfor Oppigardsstova.

Museumsstyrer ved Godøy Kystmuseum, Heidi Haugene, er vant til raske sceneskifter. En time er hun husfrue med nøkkelknippet i beltet ved inngangen til Oppigardsstova og losutstillinga. Neste time legger hun ut om linefiske på Sunnmørskysten for hundre år siden, eller forteller om dramatiske hendelser i skolestua under andre verdenskrig.

Godøy kystmuseum er et allsidig museum, og Heidi er en allsidig museumsstyrer. For selv om hun kan mye om nyere krigs- og næringshistorie fra Giske er det egentlig arkeolog hun er. Og det er ingen dum bakgrunn å ha når en skal styre et museum i Giske kommune. For her kan en knapt nok sette spaden i jorda før en støter bort i et fornminne. Som vi vet ble den ytterste kysstripa først isfri, det var her de aller første nordmennene bosatte seg. Ikke langt fra museet ligger gravplassen Eilifrøysa. Det er tre slike gravplasser til i kommunen, på Blimshaugen - Vigra, på Kongshaugen på Valderøya og på Mjelthaugen - Giske. Heidi er i sitt ess når hun kan fortelle kommunens skoleelever om hva som som gjennom hundreårene skjulte seg i disse haugene. Det er nok få kommuner i fylket som kan gi et så godt undervisningstilbud om forhistoria vår som Giske kommune. Det starter i fjerde klasse med et undervisningsopplegg om bronsealderen. Steinalderen får de bli nærmere kjent med i sjetteklasse, og før de er ferdige med grunnskolen veit de også mye om jernalderen.

Elevene får ikke bare fortellinger, de får også kjenne litt på hvordan det var i riktig gamle dager. Heidi er en av landets fremste pil- og buespesialister. Hun kan instruere i buelaging og bueskyting. I gravhaugene er det gjort funn. Funngjenstandene er levert til sentrale museum. Det gjelder for eksempel en medaljong med portrett av den romerske keiseren Konstantin II. Men hva gjør vel det når Heidi selv har en medaljong av faren til Konstantin den andre; Konstantin den første, som levde ca 320 e.kr. Det gir en egen nærhet til gamle dager å stå å holde på en medaljong som var laget for ca 1700 år siden!

Men Heidi må altså snart hoppe ut av rollen som arkeolog, bevege seg nærmere vår tid og ta på seg fiskekonedrakten. Da kan hun og elevene for eksempel koke fisk i tønne. Det gjør de ved å legge glovarme steiner i en tønne. Så blir tønna fylt med vann og fisken legges i. Etter syv minutter i det varme vannet er fisken ferdig kokt. Etter at de besøkende har mettet seg på selvlaget fiskemat, er de klare til å ta fatt på vandringa rundt i utstillinga. Heidi er så heldig at hun har gode støttespillere i museumsstyret. En av dem er Magne Godø som ofte tar seg tid til å være med på vandringer i fiskeriutstillingen og fortelle historier om mennesker og båter, om fangster og fiskeutstyr. Også her får de besøkende lære ved å prøve. De får et lynkurs i knytting av knuter som en hver sjømann må kunne. Det går ikke lang tid før knutene sitter i fingrene.

Heidi i losutstillinga på Godøy kystmuseum.

Den mest innholdsrike utstillingen på museet er likevel den krigshistoriske utstillingen som er plassert i andre etasje i skolehuset - museet sin hovedbygning. Dette var også styrerboligen. Han som var styrer under andre verdenskrig arbeidet i de skjulte som motstandsmann. Han holdt blant annet flyktninger skjult i små kott ved stua si. Stua var like over klassrommet der elevene satt. For at flyktyningene skulle få komme fram fra skjulestedene sine uten at noen hørte dem, vasket hushjelpa gulvet samtidig, passelig støyende. Dermed kunne karene vandre litt rundt på stuegulvet uten å vekke mistanke. Slike små glimt fra den lokale krigshistorien gjør at både små og store besøkende får en viss føling med hvordan folk hadde det i disse vanskelige årene. Det er ikke alltid de store og kostbare effektene som skal til. Godøy kystmuseum og Heidi Haugene viser at en kan få til gripende historieformidling ved hjelp av engasjement og fortellerglede.

Positiv museumsutvikling

2010-11-02T12:21:00.001+01:00

Har du hørt om smilekurs? Det var visst de ansatte i flyselskapet SAS som først ble satt på skolebenken for å lære å smile til kundene. Så fulgte de på, ansatte i banker, butikker og på bensinstasjoner. Jeg tror ikke de ansatte på Sunnmøre Museum har gått på smilekurs, men de smiler likevel. Først og fremst fordi de liker arbeidet de holder på med og trives med kollegene sine.

Alle de ansatte ved Sunnmøre Museum var på kurs med smilende kursholder i novermber.

En mandag tidlig i november var det personalsamling for alle ansatte ved Sunnmøre Museum, fra de tretten avdelingene som stiftinga nå består av. Agendaen for dagen var personlig utvikling, samarbeid og teamutvikling. Intet mindre. Vi benket oss framfor kursholderen og mange oss var kanskje litt avventende. Var dette et pliktløp vi måtte gjennom for å oppfylle intensjonen i en overordnet personalplan, eller var her noe å hente som kunne være nyttig for arbeidet i museet. Skeptikerne blant oss kom raskt i flytsonen. En smilende Sikke Otteren fra firmaet Positiv Opplæring snakket tydeligvis om noe hun brant for, og vi fant fort ut at temaet for dagen var relevant for alle oss som jobber i museum.

For dere som ikke var så heldige at dere fikk være med på samlinga kan jeg komme med noen gullkorn fra Sikke. Hun starta med å understreke at alle grupper som skal jobbe sammen mot et felles mål, må bruke tid før de gyver løs på selve oppgaveløsningen. For at samarbeidet skal fungere best mulig må man avsette tid for å bli kjent med hverandre. Det er ulike oppgaver og roller i gruppene, og de forskjellige deltakerne bør få oppgaver som passer med deres interesser, faglige bakgrunn og personlige egenskaper. Mennesker som kjenner hverandre har lettere for å kommunisere med hverandre og for å ta opp ting som bør rettes på for at arbeidet skal flyte godt. Er en for rask med å sette i gang selve oppgaveløsninga kan det bære galt av sted.

Alle arbeidsplasser, også Sunnmøre Museum, har en viss utskifting i arbeidsstokken, noen kommer og noe går. Sikke sa at det var viktig at en tok denne prosessen så snart det ble endringer i gruppa. Det er ikke bra om nye folk bare blir putta inn i et ledig rom, uten at vedkommende har blitt kjent med de andre, eller fått vist fram hva personen kan bidra med. Også for å få en best mulig oppgaveforståelse hos alle er det viktig at en setter seg ned sammen med nye medarbeidere for å inkludere de best mulig i teamet, sa Sikke.

Kursholderen illustrerte mange av poengene sine med egne opplevelser, og slikt virker ofte mer overbevisende enn teorier som i første rekke er henta fra bøker. Sikke sa at vi må være bevisst på hvordan vi kommuniserer ut til andre. Vil vi ha kontakt - og hvem vil ikke det - må vi legge opp til positiv kommunikasjon. Hun fortalte om da hun ringte til en butikk kvart på fem og spurte hvor lenge de hadde åpent. Svaret var: Nei, vi stenger klokka fem. Signalet var at de ikke ønsket flere kunder den dagen. Hadde de svart, vi har åpent et kvarter til, kunne de fått en kunde til - for på et kvarter ville Sikke rekke å gjøre unna handelen sin.

Hun brukte egne observasjoner og ga igjen almennmenneskelige reaksjoner som de fleste av oss som var til stede kunne nikke gjenkjennende til. For eksempel er det ikke noe som er så demotiverende for arbeidsinnsatsen som å bli holdt utenfor informasjon om viktige forhold på egen arbeidsplass. Det Sikke anbefalte var en åpen informasjonsflyt og at ingen holdt informasjonen for seg selv, men delte den med andre.

Underveis i seminaret ble det plass for en gruppeoppgave. Utfordringen vi skulle tygge på var; Hva er det viktigste for å få til et godt samarbeid i en gruppe. Mange gode svar kom fram, men det var ett som gikk igjen i alle gruppene: Medlemmene må ha en positiv holdning til oppgaven og til hverandre. Under det siste punktet ble det trukket fram at vi må respektere og sette pris på hverandres ulikheter og faglige kvalifikasjoner. Med en slik oppgaveforståelse og en slik vilje til samarbeid ser det lovende ut for museumsutviklingen på Sunnmøre de kommende åra.

Nytt liv i Flydalssmia

2010-10-26T11:40:00.000+02:00

Flydalssmia fra Emblem i Ålesund får nytt liv på Sunnmøre Museum. I disse dager er driftstekniker ved museet, Svein Ove Flaten, og hans gode medhjelpere i full gang med å montere sammen de ulike delene av smia. Smia fra 1937 gjenoppstår i Borgundgavlen i samme stand som da gamlesmeden, Karl Flydal, brukte den for noen tiår siden.

Svein Ove har gjennomført noen tunge løft de siste ukene. Uten hjelp fra støttespillere med stor lastebil og heisekran hadde det vært vanskelig å få på plass den store smiavlen eller smiepipa som kom til museet en solrik oktoberdag i 2010. Ildsjel og prosjektleder Svein Ove forteller at NRK Møre og Romsdal har vært med under hele prosessen. De filmet siste gangen smia var i bruk på Emblem, av Olav Blakstad. De har gjort opptak av flytting og montering. Og de vil gjøre opptak når smia er klar for bruk, sannsynligvis en gang like over nyttår 2011. Programmet vil bli sendt i "Norge i dag" på NRK1.

Svein Ove Flaten får hjelp av Øyvind Remme med å få pipa på plass ved smia. (Foto: Siw Solvang)

Flydalssmia er ei typisk gårdssmie som det var mange av på gårdene på Sunnmøre. Folk måtte før i tida være sjølvhjelpte på de fleste områder, og på smia kunne de lage hestesko, båtnagler eller ulike landbruksredskap. Karl Flydal, som også var bonde, drev smiarbeidet lenger enn de fleste. Ved siden av at han tok på seg reparasjonsarbeid, laget han også klepper til lokale fiskere. Flydalssmia ble lagt ned tidlig på 90-tallet. Nå gjenoppstår den altså på Sunnmøre Museum.

Svein Ove sier at smia ikke bare skal stå på stas. Planen er at smia skal være i aktiv bruk, og at en kan få et miljø rundt smia som bidrar til at smedhåndverkets finesser blir tatt vare på for ettertida. Han forteller at museet har gitt plass for sin egen båtbygger, Ragnvald Holvik. I båtproduksjonen bruker han jernsømmer som kan lages på smia. Dermed kan folk få følge hele produksjonslinja i trebåtproduksjonen. Svein Ove vil gjerne at det skal arrangeres kurs i smia for folk som vil gjøre enkelt smiarbeid selv. Han registrerer at det har blitt en renessanse for dette håndverket de siste åra. Det er flere kunsthåndverkere som tar i bruk metall i arbeidene sine. Og smidde lysestaker var en periode ute, men er nå høyeste mote igjen. Ellers er det i jugendarkitekturen mye tilbehør i jern; i rekkverk, dørhåndtak og utsmykninger. Så i Ålesund skulle det være et marked for den som vil lære seg dette faget.
Neste år, når smia står ferdig, vil også skoleelever og turister få lære mer om hvordan sunnmørsbøndene greide å omforme jernråvarer til funksjonelle redskaper og dekorative gjenstander.

Bernt på plass på Gjermundnes

2010-10-14T12:11:00.002+02:00

Bernt Gjelsten er på plass som vikarstyrer ved Landbruksmuseet på Gjermundnes.

Han måtte skaffe seg barnevakt i en fei, Bernt Gjelsten, da han fikk tilbud om å begynne som styrer ved Landbruksmuseet på Gjermundnes fra 1. oktober. Han hadde pappapermisjon, men klarte ikke å si nei til tilbudet som plutselig dukket opp. For en stilling på Landbruksmuseet passer Bernt som hånd i hanske. Han er fra Vestnes og er interessert i både landbruk og i historie. De siste årene har han vært en flittig biragsyter for lokalhistoriske skrifter med artikler om tema som behandler lokal natur- og landbrukshistorie.

Nå har han skaffet dagmamma slik at sønnen er i de beste hender. Bernt kan dermed på dagtid konsentrere seg om de mange utfordringene som venter ved Landbruksmuseet.

Bernt er 41 år og har en bakgrunn som skulle sette han godt i stand til å løse oppgaven som museumsstyrer på en god måte. Han har hovedutdanningen sin fra høyskolen i Bø i Telemark. Her gjennomførte han et fire års studium i kulturarbeid. Mens han var i Bø bygde han opp en spisskompetanse innenfor kulturminner i utmark. Bernt er blant annet opptatt av navneskikker og hva navn i naturen kan fortelle om bruk av naturområdene. Nå planlegger han en foredragsserie på Landbruksmuseet. Og et av temaene han vil presentere her er navn fra husmannsplasser i Vestnes. Her lever ennå navn som Hau-Petter plassen. Navnet forteller at det her en gang bodde en husmann som het Petter. Slike navn setter tankene i sving hos Bernt. Han vil gjerne finne ut mer om Petter, om hvordan han levde og hvordan familien hadde det. Bernt legger til at husmannsvesenet stort sett var avviklet på Vestnes rundt 1920, slik det også var ellers i fylket. Men husmannsperioden har satt varige spor i språket vårt. Vi snakker fremdeles om husmannsånd og husmannskost. Slikt kan man skrive lokalhistoriske artikler om, eller holde foredrag om på Landbruksmuseet.

Bernt er også fascinert over historia til selve museet han jobber i. På mange måter er dette et museum på rot. Her har det vært sammenhengende undervisning for landbrukselever fra 1899 og fram mot våre dager. Hybelrommene som de aller første elevene bodde i er fremdeles intakte, og mye av utstyret er på plass. Landbruksskolen på Gjermundnes var første leddet i en livslang yrkeskarriere for mange bønder i fylket og enda vidare utover. Så det er mange som har minner knyttet til skolen og som er glade for at museet nå går inn for å ta vare på og formidle denne over 100 år gamle historia.

Landbruksmuseet på Gjermundnes holder til i en staselig bygning fra 1899.

Bernt skal være i jobben som museumsstyrer på Gjermundnes til den faste styreren, Anne-Marie Førde, kommer tilbake etter sin periode som museumsdirektør i Sogn og Fjordane. Anne-Marie kan føle seg trygg på at museet er i de beste hender mens hun er borte.

Lære ved å gjere

2010-10-02T12:59:00.004+02:00

Skuleelevar bygg grindhus ved Volda bygdetun

Dei sit og pustar ut etter tre hektiske dagar ved Volda Bygdetun, Norvald Øye og Heidi Sletten. - Dette er årets høgdepunkt, seier Norvald, sliten men nøgd. Og nøgde verkar også elevane ved Volda vidaregåande skule som forlet smia ved tunet etter å ha fått instruksjon av Reidar Humberset om korleis dei laga jarnreiskapar i det gamle voldasamfunnet.

Vi nyt restane av 40 liter med byggmjølsgraut som Heidi har servert dei siste dagane. Når elevar skal lære om korleis forfedrane levde, må dei sjølsagt også få rette matopplevinga.

Styrar ved Volda bygdetun, Heidi Sletten, fortel at dette er tredje året at tre museum på Søre Sunnmøre går saman om å lage ein annleis skuledag for elevar i den vidaregåande skulen i Volda. Volda bygdetun, Brudavolltunet i Ørsta og Herøy kystmuseum er ansvarlege for opplegget saman med faglærarar ved Volda vidaregåande skule.
Norvald og Heidi seier at opplegget har vore justert litt frå dei starta. Mellom anna har det vorte mindre prat og meir handling, fortel Norvald. Han startar sitt opplegg med å setje elevane inn i tida for det store hamskiftet, då pengehushaldet erstatta naturalhushaldet. I år gjekk dei nokså direkte på det matnyttige og let aktivitetane vere det sentrale i formidlinga. Det er røynsla deira at elevane lærer best når dei får røyne med eigne hender og eigne sansar. Den første aktiviteten var matnyttig nok: Ungdomane fekk vere med på ferdiggjering av eit saueslakt. Norvald var imponert over kor dyktige enkelte av elevane var på dette området. Nokre av gutane hadde vore med på jakt og gjort opp slakt før. Andre hadde lagt bak seg kokkeutdanning og visste godt korleis ein skulle gjere om ein heil dyreskrott til høvelege sauelår og ribbesider. Andre som ikkje hadde vore med på det før, fekk vite meir om kjøtet sin veg frå marka til butikkhyllene.

Heidi tok med elevane inn i ei av røykstovene. For mange var det ei ganske ny og annleis oppleving å tilbringe tid i ei daglegstove frå 16- 1700-talet. Røyken frå eldstaden låg frå taket og ned i hovudhøgde. Dersom ein skulle få puste greitt, måtte ein helst sitje. I dette miljøet levde dei store delar av vinteren. Det er ganske andre krav til inneklima i elevane sin skulekvardag i 2010.

Sunnmørsjekta på ein vindstille Voldsfjord med skuleelevar.

Ein av dei mest populære aktivitetane er oppsetjing av eit grindbygg med ferdiglaga stokkar. I dag nøyer ikkje musea seg med å vise fram gamle bygg, dei vil ha dei besøkande til å føre opp bygga. Slike museumsbesøk vert hugsa.

Kanskje hugsar også elevane lunsjopplevinga. Bygggrauten vi fekk restane av er meir som festmat å rekne. Vassgrauten var kvardagsmaten. Det er byggmjøl blanda med vatn. Ein kunne bli mett, men elevane fekk erfare at det var stor forskjell på fest- og kvardagsmaten.

Etter matykta bar det ned til sjøen der Håvard Hatløy venta med sunnmørsjekta. Her fekk elevane vite om dei ulike delane på segla, og korleis segla måte riggast for å gje framdrift. Det var vinden som avgjorde kor fort det skulle gå framover. Var det vindstille kunne det vere vanskeleg å kome fram i tide. Det var vanskeleg å halde avtalar på timen den gongen. På denne måten fekk elevane også røyne at tidsomgrepet var eit anna då forfedrane våre levde.

Ei kjensle av stoveliv på 1600-talet. Røyken ligg tjukk i rommet. Godt det er kort veg til utgangen.

Tanken bak slike opplegg er at elevane skal få historia inn med sansane, og prøve ut korleis det var å leve i desse bygdene for nokre hundre år sidan. Heidi og Norvald trur dei unge får ei litt anna forståing for omgrepa og teoriane i bøkene etter at dei har fått nokre historietimar i museumsrøynda. Dei har fått knaggar å henge den teoretiske kunnskapen på.

Vår felles historie

2010-09-17T11:59:00.000+02:00

Rekonstruksjon av oldtidskunst i Pergamonmuseet i Berlin. Også oldtida var fargerik.

Vi ansatte ved Sunnmøre Museum fikk nylig være med på fagtur til Berlin. Berlin må være en av de europeiske byene som har størst museumstetthet, så noe bedre turmål for museumsfolk er det vanskelig å finne.
Sunnmøre Museum består av tretten forskjellige avdelinger. Og i avdelingene er det mennesker med ulike oppgaver og interesser: tømrere, kafeansvarlige, industrihistorikere, tekniske konservatorer, pedagoger, vaktmestere, markedsfolk mm. Uansett bakgrunn og oppgaver, formidlere av historia er vi alle. Og vi kunne lære noe av alle musea vi besøkte- både hvordan ting skulle gjøres og hvordan vi helst ikke skal gjøre det.

En hovedgrunn til at jeg går på museum er at jeg vil lære mer om det stedet jeg besøker. Da kan det kanskje virke som et bomskudd at det første museumsbesøket mitt gikk til Pergamon-museet på Museumsinsel (Museumsøya). Museet har fått navnet etter Pergamon, en oldtidsby ved kysten av Lilleasia i dagens Tyrkia. Byen ble i 133 f.kr. innlemmet i Romerriket. På museet kan vi først og fremst lære om oldtidskulturer, som danner grunnlaget for den vestlige kulturen som både Berlin og Norge er en del av. Men selve museet forteller også noe annet om Tyskland. Det ble bygget opp i perioden 1910 til 1930 da Tyskland hadde ambisjoner om å tre fram mellom de mektigste nasjonene i verden. Flere av de andre europeiske stormaktene, i første rekke England, hadde allerede fått museum som viste røttene til den europeiske kulturen. Tyskland ville ikke være mindre, og stormaktsambisjonene resulterte i museum som vi fremdeles kan lære av, både eldre og nyere historie.

Avdelingsleder ved Norsk Møbelfaglig Senter, Kjetil Tandstad, studerer bokhylla til en øst-tysk gjennomsnittsfamilie i DDR-museet i Berlin.

Tyskland er et ungt demokrati, og Berlin kan neppe kalles et arnested for demokratiet. Byen ligger midt i det som tidligere ble kalt Preussen, og uttrykket Preusser-disiplin er velkjent for de fleste. Sterke menn bygde opp sin makt i dette området gjennom disiplinerte armeer som etter hvert dannet en basis i det tredje riket, der Hitler fikk noen år på maktens tinde. Det tredje riket er en saga blott. Det samme er det kommunistiske DDR. Men de voldsomme og totalitære trekkene ved Tysklands historie er nær fortid og er vel dokumentert i de mange museene som finnes i byen. Jeg synes personlig at et av de mest lærerike museumsbesøkene var på det vesle DDR-museet ved elva Spre, tett ved museumsøya. Interessen for museet var omfattende, og det var et godt eksempel på at det ikke er størrelsen som er viktigst. Museet virket like trangt som en gjennomsnittlig øst-tysk familieleilighet må ha vært i etterkrigstiden. Her var vegger med skuffer som en kunne trekke ut for å finne gjenstander fra øst-tysk hverdagsliv. Skuffene ga også assosiasjoner til øst-tysk etterretning og Stasi-filer. Alle øst-tyskere ble overvåket, av myndighetspersoner og naboer, og opplysningene ble sirlig lagret i reoler i Stasi-arkivet. På museet var det også laget en modell av en øst-tysk gjennomsnittsstue. Møblementet var nøkternt, det samme var boksamlinga i hylla. Det var et avgrenset boktilbud i butikkene. All litteratur var klarert av Partiet, og partileder Erich Honneckers selvbiografi var et sentralt innslag i de fleste familie-boksamlinger. På museet fikk vi vite at øst-tyskerne ikke led materiell nød. De hadde tilgang til rimelige matvarer, alle var i arbeid og etter noen år i køa, kunne de fleste også koste på seg en liten Trabant-bil. Det som gjorde at misnøyen hele tiden vokste, var mangelen på frihet. Øst-tyske myndigheter greide ikke å stoppe signalene fra vest, som ble brakt videre til radio- og fjernsynsapparat. Øst-tyskerne fikk lære om en annen virkelighet, og trangen etter frihet lot seg til slutt ikke undertrykke. Murrestene som nå også er en del av Berlins museumstilbud vitner om at man kan stenge mennesker inne i noen år, men til slutt vil murer brytes ned.
Slik kan museum være med å fortelle om håp, og at forandring er mulig. Det var kjekt for oss som er glad i museer og historie å se at interessen for historisk formidling og museum er stor i dette nabolandet vårt. I flere av museene var det lange køer av mennesker som ville inn, selv om dette var utenfor turistsesongen. Nøkkelen for å forstå denne interessen mener jeg ligger i at museum forteller vår egen historie. Vi besøker museum for å lære mer om oss selv. Det er også vår ambisjon ved Sunnmøre Museum. Vi vil fortelle din historie.

Det ukjente livet i fjøra

2010-09-07T11:05:00.001+02:00

Brennmaneten er også et nyttig sjødyr, sa akvarist Jan Einarsen til en lydhør forsamling.

Museum er først og fremste kjente som veivisere til fortidas landskap. Men museum kan også vise vei i samtidas naturlandskap. Slik som Sykkylven Naturhistoriske Museum gjorde en tidlig høstsøndag i år. Museet inviterte små og store til fjørevandring i Søvika i Sykkylven.

Jeg må innrømme at for meg har fjøra på Nordvestlandet stort sett vært grå steiner, mose og tare. Det måtte altså en museumsvandring til for at jeg skulle få øynene opp for alt livet som faktisk finnes på og under fjøresteinene. De barna som hadde møtt fram på fjøredagen fikk utdelt plastbokser, hover og kikkebokser. Så gikk de med ekte utforskerglede løs på det tjue meter brede fjørebeltet. De snudde steiner og fant små krabber, de vasset i sjøkanten og kom opp med fire- og femarma sjøstjerner. Små snegler og skjell var også en del av fangsten som etter hvert hopet seg opp ved landingsvoren der akvarist Jan Einarsen tok oppstilling for å kommentere det som fjøresankerne hadde samlet inn.
Her var barn i alle aldrer, også under skolealder, men det var stillere enn i et klasserom da Einarsen begynte å fortelle om livet som myldret her i fjæra, like under beina til oss som var frammøtte. Einarsen holdt opp den firearma sjøstjerna - eller var det fire bein den hadde? Einarsen visste det meste som er å vite om dette sjødyrslaget som har vært helt uforandret i 300 millioner år. Sjøstjerna fungerer pefekt og gjør de rette tingene for å overleve, selv om den verken har hjerne eller øyne, sa han. Tenk at et vesen kan handle fornuftig uten noe å tenke med! Kanskje er det nettopp derfor den klarer seg så bra, ressonerte akvaristen. Og med hensyn til det manglende beinet. Sjøstjerner skal ha fem bein og det beinet som denne sjøstjerna mangla, ville snart vokse ut igjen. Tenk om det var slik med oss også, sa Einarsen, og slapp stjerna tilbake i sitt rette element.

Han holdt også opp en brennmanet. Dette er et sjøvesen som de fleste av oss helst ikke vil komme utfor når vi er ute og svømmer. Men for noen fisker er også brennmanetene nyttige. De gir godt vern for små fisker som dekker seg under brennmanetens hode.
Det var ikke alt Einarsen viste fram som ble funnet i fjøra i Søvika denne søndagen. Han hadde blant annet med seg verdens største sneglehus, en ca halv meter lang konkylie som en kan finne i tropiske farvann. Der kan en også finne store blekkspruter. Opp av forundringsveska si hentet Einarsen et flatt, lite beinstykke. Det var alt som var av fast stoff i en stor blekksprut. Ryggbeinet som holdt den blaute blekksprutkroppen oppe. Beinet var funnet i fjøresteinene på Giske.

Det var mye nytt å lære om sjølivet på denne fjøredagen, og ikke minst om strandlivet. Styremedlem i det naturhistoriske museet, Alf Ottar Folkestad, var også med på vandringa. Som en avrunding på dagen tok Folkestad med de interesserte på jakt i strandsona etter oteren. Oteren er et nattaktivt dyr og det er ikke store sjansen for å se en oter på dagtid, i alle fall ikke med 100 nysgjerrige folk som gjerne vil hilse på. Men Folkestad la ut på oterjakt likevel. Og sannelig fant han oterspor. De viste seg i form av hauger med ekskrementer som oteren hadde plassert synlig på steiner helt bak i fjøra. Med det sa oteren: dette er mitt område, hold dere unna her. Og de oteren gjerne ville snakke til på denne måten, var blant annet andre otere, og ikke minst minker. Folkestad kunne fortelle at oteren var i ferd med å trenge tilbake minken i kystområda på Nordvestlandet. Og det var han ikke det minste lei seg for, for minken hører ikke opprinnelig hjemme her, men ble for knappe hundre år sida importert fra USA for å brukes i pelsdyroppdrettet.

Dagen i Søvika ble innledet med en natursti. Jeg regnet med at det skulle være lett match å svare på de spørsmåla som var skrevne på ark langs strandstien- og som først og fremst var beregnet på barn. Men jeg måtte stoppe opp og gruble lenge alt på det første spørsmålet. Hvilken av disse fiskene føder levende unger; berggylta, breiflabben eller ueren? Jeg tippet på berggylten for den hørtes nokså lite fiskeaktig ut. Men så var det feil. Det var den røde dypvannsfisken, ueren, som stod for den prestasjonen.
Også det var ny lærdom for meg. En blir aldri utlært. Men er du museumsbruker har du god sjans til å fylle opp i noen av kunnskapshulla. For eksempel om livet i fjøra.

Små og store trålte fjøra i Søvika og fant mye liv under steinene.

mUSEum i USA

2010-08-25T11:35:00.018+02:00

USA-miks i Little Norway. Ny modell av stabbur formidlet av amerikansk guide med tyske aner i norsk bunad.

Som ansatt i et museum blir det gjerne til at en legger turen innom de musea en støter på når en er ute på reiser. Slik var det også da jeg nylig var på en to-ukers tur til USA. Og en kan med en gang slå fast, det var ikke vanskeligere å finne museumsattraksjoner i USA enn det er i Norge. Det er nok et globalt fenomen at mennesker gjerne vil søke tilbake for å forstå sammenhenger, og for å vise at det stedet en bor på eller den bedriften en jobber i har en mer eller mindre stolt historie.
Og amerikanere flest mener at USA har en stolt historie. Museum kan også brukes til å berette om den. Det kan ofte være helt greit, men det kan også være litt problematisk når fremstillingen blir stående uten kritiske korrektiv. Slik synes jeg det var på krigsmuseet som velhavende Robert McCormick lot reise i Illinois. Han var både aviseier i Chicago og general i den amerikanske hæren. Han ledet USA`s 1. divisjon under USA`s første seier i 1. verdenskrig, i franske Cantigny. Etter den byen kalte han opp sitt gods, der han altså også etablerte et krigsmuseum. Her var moderne lyd- og lyseffekter, animasjoner, dokumentarfilmer, realistiske modeller i reelle situasjoner og mye av det vi venter oss av et moderne museum. Men jeg fikk også en bismak da USA`s samtlige kriger fra ca 1900 ble heroisk fremstilt - Vietnamkrigen stod her fram som en rettferdig krig mot verdenskommunismen.

Når museumsinstitusjoner blir privatisert, slik vi ser i USA, føler ikke jeg meg alltid like trygg på objektiviteten og uavhengigheten i formidlingen. Det synes jeg er en styrke ved norske museum, som blir ivaretatt blant annet gjennom offentlig finansiering og vektlegging av etiske retningslinjer for museumsdrift. I USA er institusjonene i større grad etablerte på privat initiativ, og driften blir også holdt oppe ved hjelp av bidrag fra privatpersoner. Men private initiativ og privat finansiering kan absolutt også resultere i gode museum. Slik synes jeg det var på Museum of Science and Industry i Chicago. Mens eldre herrer dominerte blant de besøkende på krigsmuseet, var barna i flertall på det tekniske museet, som visstnok skulle være det største i den vestlige verden i sitt slag. Dette var tydeligvis et sted familier med barn likte å besøke. Det manglet ikke formidling av stolt USA-historie her også, gjennom dokumentasjon av - månelandinger, bygging av store Boeing-fly, ubåter i strid og cowboy og indianer-romantikk. Men her var mye å få pirret nysgjerrigheten og stilt vitebegjæret av. En av de mest populære postene var et spill der en skulle aktivisere hjernen for å bevege en kule fram på en bane. Ikke skjønte jeg hvordan hjernevinningene kunne flytte på kula, men det var visst den som konsentrerte seg best som gikk seirende ut av dette alternative kulespillet. I en annen avdeling kunne de besøkende få se realistiske animasjoner av hvordan barnet utviklet seg i mors liv. Like ved kunne vi se ekte fostre som var aborterte på ulike stadier, fra uke to og helt fram. Kanskje var det et innlegg i abort-diskusjonen. Dette var i alle fall montre en vil huske en stund.

Det er museum for enhver interesse i USA. Harley-Davidsonmuseet i Milwaukee er nok mest for de Harley-frelste. Jeg følte meg litt forkommen der sammen med alle de lærkledte karene med kraftige og kortklipte nakker. Men alle steder er det noe viktig å hente. Jeg dvelte litt ved tekstene, som for meg er helt avgjørende for å få en god museumsopplevelse, og fant ut av den kjente motorsykkelfabrikanten var på konkursens rand rundt 1980. I 1981 kjøpte noen fra ledelsen bedriften, og de bygde den systematisk opp igjen. Grepet de brukte var å bygge en ny Harley Davidson-kultur. Det skulle være spesielt å være en Harley-eier. De begynte å lage til egne Harley-arrangement, Harley-klubber og laget mange slags Harley-effekter. Etter hvert ble brukerne av disse syklene en sammensveiset og lojal kundegruppe som lokket enda flere med samme interesse til seg, og til sykkelmerket. Museet var et ledd i dette med å bygge en egen Harley-kultur. Slik kan også museum brukes.

Dobbeldekker Harley fra 1941. Bedriften har laget sykler helt fra 1903.

Noe kan vi lære av museum i USA, noe gjør vi nok bedre i gamlelandet:-)

Omviseren

2010-07-23T14:10:00.000+02:00

Det hender av og til folk spør meg hva vi som jobber på museum gjør om vinteren. For dem hører museum sommeren til. Museum er steder der foreldrene stoppet (alt for lenge) på barndommenes bilturer gjennom Gudbrandsdalen. Eller steder der man kan droppe innom og slå ihjel noen timer viss været er for dårlig til kjekke aktiviteter ute.
Vi som jobber på museum kan smile av disse forestillingene, fordi vi bokstavelig talt kjenner på kroppen at museum er noe mer enn sommeråpne utstillinger. Museumsfaget utøves mest intenst andre tider på året enn midt i turistsesongen. Det er andre tider på året vi samler inn gjenstander, pleier gjenstandene, registrerer dem, skriver om dem, tar dem fram i undervisning og aktivisering av skoleelever, forbereder utstillinger, samarbeider på tvers av museumsgrenser, reiser og kurser oss og holder orden på inntekter og utgifter. Midtsommer, da mange tror at museene har sin høysesong, kan vi lene oss tilbake og surfe litt på det grundige arbeidet som er lagt ned ellers i året.

Og de du møter som guider, i alle fall på de store museene, er som regel ikke en del av museets faste bemanning. Det er gjerne studenter med en velutviklet historieinteresse som hentes inn for sesongen for å vise turistene rundt. På det museet jeg jobber, Norsk Møbelfaglig Senter, er vi to fast ansatte, og vi deler sommeren og omviserjobben mellom oss. Og det er ikke den verste sommerjobben man kan ha. Et nisjemuseum som et møbelmuseum får ikke de store gjesteskarene. De som tar seg bryet med å følge veiskiltene helt fram til døra vår, er ofte kunnskapssøkende og kunnskapsfylte mennesker som også vi som omvisere kan lære mye av. Jeg har lært mye om mennesker og samfunnsforhold i England, Sveits, USA og Island av mennesker som kom til museet for å få vite mer om norsk møbelproduksjon. Slik kan museumsbesøk også bli forum for kulturutveksling og større forståelse mellom mennesker fra ulike nasjoner:-)
I dag er min siste dag for denne sommeren. Jeg ovelater nå stafettpinnen til Kjetil Tandstad, men jeg misunner ham faktisk litt den opplevelsen og gleden det kan gi å møte mennesker som er åpne for å ta inn lærdom og gi av sine kunnskaper og livserfaring. Livet på et museum kan være godt også om sommeren, men det er om vinteren grunnlaget for formidling og kulturutveksling legges.
Fortsatt god sommer!

Køye i høye`

2010-07-13T10:49:00.001+02:00

Ytste Skotet er ikkje heilt som andre museum. Det er det einaste museet på Sunnmøre som tilbyr gjestane sine overnatting. Vi kan vel knappast snakke om hotellstandard i senger og rom, men vi er likevel sikre på at kvaliteten på nattesvevnen er minst like god på Ytste Skotet som i dei beste suitar på Hotel Plaza i Oslo. Og det er jo det som tel.

Museumsstyrar og altmulegkvinne på museumsgarden, Kari-Anne Nilsen, kan tilby eit assortert utval i senger og liggeunderlag. Til stabburet er det nyleg investert i 17 madrassar av beste kvalitet. Dei er plasserte på golvet og gjev eit stødig underlag for dei kvilande. Meir luftig er det nok i låven der folk kan få ligge i høyet om dei lystar. Mange har gode barndomsminne frå leik og andre aktivitetar i høyet og ønskjer å fange desse barndomsopplevingane på nytt. Elles er det både born og vaksne som ber om å få ta med seg soveposen i høystålet.

Men folk kjem ikkje først og fremst til Ytste Skotet for å sove. Kari-Anne fortel at alle som kjem, og som vil, får ta del i det arbeidet som skjer på garden. Når vi snakkar med henne er tunet fullt av unge ålesundarar som har nokre feriedagar på denne frodige fjellhylla i Storfjorden. Denne dagen skal dei få vere med å tove eit teppe og dei skal få dra på skogen for å finne emne til ei takrenne. Då må dei sjå etter ospetre, for slike toler godt rennande vatn. Dei må også finne høvelege einer som kan gje krokar til å henge takrenna på. Prosessen med å lage ei takrenne går kort fortalt ut på å barke ospa først, og så kappe til to jamne fjøler som vert sette saman til ei renne. Takrenna som dei har i dag, har vart i tjue år og leier framleis vatnet slik ho skal. Så ei levetid på mellom tjue og tretti år kan ein vel vone på også for takrenna som vert laga denne dagen.

Det storarbeidet som no står føre på Ytste Skotet er slåtten. Her oppe slår dei ikkje like tidleg som andre stader. Det er ikkje først og fremst fordi her er seinare vår, men fordi dei vil at blomstrane skal blomstre før dei vert slegne. Markane på fjellgarden vert ikkje slått først og fremst for å skaffe fòr, men for at landskapet skal pleiast. Ved Ytste Skotet har dei fått pengemidlar frå Direktoratet for naturforvaltning for å studere korleis floraen vert påverka av kultivering.

For Kari-Anne har denne sommarsesongen bydd på ein del utfordringar, særleg når det gjeld båttransporten til og frå. Ho jubla tidlegare i år då eit selskap tok på seg å frakte reisande sjøvegen til Skotet-kaia. Det har teke tid å få dette tilbodet på plass, men no er skyssbåten snart i rute. Tidleg på sesongen dreiv Kari-Anne med skyss sjølv. Med sin eigen båt, Buster, henta ho folk på Dyrkornkaia. Men så ville ikkje Buster meir, og ho har måtta improvisere med andre løysingar frå dag til dag. Mellom anna har ho fått god hjelp av båtkarane til Sunnmøre Museum. Per Weddegjerde har hatt nokre turar til Skotet med Sunnmørsåttringen, og Kari-Anne er glad for hjelpa ho har fått av museumskolleger.

Å drive ein slik museumsgard er ingen ni-til-fire jobb, men heller ein livsstil. Kari-Anne er seint i seng og tidleg oppe, og skal sjå til at alle som er på garden finn seg til rette. Ho vedgår at dette er ein type arbeid som høver best for ugifte menneske utan barn. Ein må vere heldig med valet av partnar, viss partnaren skal finne så stor interesse i dette arbeidet at vedkomande vil vere her heile sommaren og hjelpe til med gardsdrifta og passe barn, seier ho. Kari-Anne seier at ho har ein kjærast, og vi får satse på at ho har vore nett så heldig i val av partnar. For det verkar som om ho og gjestane trivest i kvarandre sitt selskap på denne levande museumsgarden.

Veiviseren til Norges steder

2010-06-30T11:44:00.001+02:00

Hva hadde sommer-Norge vært uten musea? For eksempel McDonaldsburgere og badeland.. For de som ferdes langs europa- og riksveier i vårt langstrakte land kan det av og til være vanskelig å vite hvor de befinner seg. Omgivelsene og opplevelsene kan virke standardiserte og internasjonaliserte. Prangende bensinstasjoner og reklamefylte supermarkeder bidrar sterkt til det. For mange av oss som er på reise er det et poeng å bli nærmere kjent med stedene vi kommer til. Vi reiser for å oppleve noe nytt, for å ta de nye stedene på pulsen, for å finne ut hva det er som skiller dette stedet fra det forrige stedet vi besøkte. Det er her museene kommer inn. Museene er nettopp steder der det lokale særpreget blir formidlet i konsentrert form, her møter vi som reisende mennesker som kan fortelle om hvordan denne plassen har vokst fram og hvordan den faller inn i den regionale og nasjonale mosaikken. (Bildet er hentet fra Norsk Kulturarv sin hjemmeside.)

I denne bloggen vil jeg reklamere litt for en trykksak som nettopp er kommet ut og som er et flott hjelpemiddel for oss som vil lære noe nytt når vi er ute og reiser: Organisasjonen Norsk Kulturarv har noen år gitt ut Kulturhistorisk håndbok for Norge. Årets utgave kommer i fargerikt og hendig format og forteller om de fleste museumsattraksjoner og kulturhistoriske severdigheter i Norge. Boka er brukervennlig lagt opp. Norge er delt inn i 24 geografiske områder, og i innledningen til hvert geografiske kapittel er det et veikart der attrasjonene er merket av. Videre i boka er attraksjonene omtalt gjennom korte og poengterte tekster. Her får vi vite mer om både kjente og ganske ukjente reisemål. Veiviseren gir like mye plass til alle. Museet Eidsvoll 1814 får samme spalteplassen som Severinbrauta i Norddal kommune. Om Severinbrauta får vi blant annet vite at dette er en husmannsplass som ble drevet som et selvbergingsbruk helt til slutten av 1980-åra. I 1995 døde Nelly Veiberg, den eneste etterkommeren etter folket på husmannsplassen. Ho etterlot seg en kulturhistorisk skatt som er enestående i Norge. Viss folk blir nysgjerrige på hva denne skattekisten inneholder, får de vite hvor de skal ta veien, gjennom den kulturhistoriske håndboka.

Boka viser at uansett hvor du befinner deg i Norge er det ikke langt til neste museum. I alle deler av landet står folk i sommer klare til å fortelle deg hvordan livet har vært levd på det stedet du er akkurat nå.

Museet ved sjøkrysset

2010-06-19T12:14:00.002+02:00

Det er skikkeleg historisk sus over Herøy kystmuseum. Det er barnelærdom at det var sjøen som var den viktigaste ferdsleåra for folk i gamle dagar. Og tidleg i den norske historia budde dei fleste menneska langs kysten, og vegen nordover, Nordvegr, var kystleia. Etter det krevjande Stadhavet gav Herøy lun hamn og sjans for kvile og bunkring, før ferda gjekk vidare, nordover.

Det er Herøy si strategiske plassering som er utgangspunktet for dei rike og dramatiske hendingane som kan knytast til staden. Vi treff museumsstyrar Håvard Hatløy med øksa i handa i den gamle sjøbuda frå 1770-åra. Sjølv om han er travelt oppteken med ei omfattande restaurering, tek han seg gjerne tid til fortelje oss om staden si historie.

Herøy er ei lita øy som det ikkje tek mange minutt å gå tvers over. Øya har seinare gjeve namn til heile kommunen. Ho er nemnt fleire gonger i dei gamle sagaskriftene: Då jomsvikingane kom nordom Stad i 986 med hæren sin, la dei først inn til Herøy. Olav Haraldson, seinare Heilag-Olav, låg ved Herøy med skipa sine i 1027. Her møtte han ransmannen og vikingen Karl Mørske som tilbaud seg å vere kongens mann og reise til Færøyane å krevje inn skatt. Nett denne historia er det mange som vil kjenne att, for ho er noko av utgangspunktet for sogespelet Kongens ring, eller Herøyspelet, som går av stabelen på spelplassen ved Herøy gard kvar sommar. Håvard og museet er ikkje direkte involvert i sogespelet, men den sjøbuda han no driv og restaurerar vert nytta både til kostymelager og "smin
kestudio" under speldagane, som i år vert 2., 3. og 4. juli. Håvard har sjølsagt ingenting imot den blesten og omtalen det årlege sogespelet gjev øya og Herøy gard, sjølv om det historiske innhaldet i Herøyspelet ikkje fullt ut vil stå seg for vitskapleg gransking. Men som han seier; - Folk får vite at det er mykje som har skjedd her på Herøy. Dei får eit innblikk i kor viktig sjøvegen var for både kongar og vanlege folk før i tida. Det skaper større interesse for det vi elles kan formidle her ved museet.

For Håvard sluttar ikkje forteljinga ved Olav den heilage sine tre besøk til Herøy. Etter vikingtida vart Herøy ein sentral kyrkjestad på Sunnmøre. Herøy kyrkje var ei av fire hovudkyrkjer på Sunnmøre. Her er også funne spor etter det ein meiner er eit gammal kloster. Dei første prestane var ikkje berre åndelege leiarar, dei sysla også med timelege ting som handel. Det gjorde at staden fekk ein viktig posisjon også etter at kyrkjestaden kring 1761 vart flytta til Stokksund. Då fekk Herøy gard status som handelsstad. Slik var det fram til 1916.

Den rike og langstrekte historia til Herøy - som vegkryss, kyrkjestad og handelsplass, gjev også gode sjansar til variasjon i formidlinga for museet. Eit av høgdepunkta så langt i år var vikingkaupangen som over tusen personar vitja i slutten av mai. Då hadde museet alliert seg med Møre Frie Vikingar som rigga til ein leir for å vise korleis folk levde i vikingtida. Her var det koking av mat i groper, fletting av snorer, utforming av smykke, laging av pil og boger med meir.
Herøy Kystmuseum har vore heldig og hatt Marit Moltu som medarbeidar og formidlar nokre år. Ho har mellom anna laga eit opplegg som fører dei besøkande inn i den mentale brytninga våre forfedre opplevde i overgangen mellom vikingtid og kristentid. På museet har dei ein steinkjellar som er omgjort til eit sakralt rom. Her vert dei besøkande inviterte til å setje seg ned og reflektere over korleis dei nykristne vikingane strevde med å tilpasse seg ein ny mentalitet.

Museet har ope i heile sommar. Håvard fortel at dei har gjester frå mange land. Dei kjem ofte ein og ein, eller i mindre grupper. Det gjer at dei tilsette kan gje dei som kjem god oppfølgjing. - Det er ikkje uvanleg at vi set oss ned etter ei timeslang museumsvandring og pratar vidare over ein kopp kaffi, seier Håvard. Sjølv om både han og dei andre som har med museet å gjere, har flusst av oppgåver som venter, prioriteter dei den munnlege formidlinga. Og når dei kan ause av ei slik rik kjelde som den vi finn på Herøy gard, skulle dei ikkje sleppe opp for historier med det første.

Gode venner

2010-06-10T12:20:00.000+02:00

Noko av det eg likar best ved Stiftinga Sunnmøre Museum er at eg har fått så mange nye venner! Før museet eg har vore med å drive, Norsk Møbelfaglig Senter, kom med i den nye eininga i 2004, var vi i det daglege henvist til oss sjølve. Det mangla ikkje på arbeidsoppgåver, men arbeidsfellesskapen var svært avgrensa for oss som heldt til i einmannsmuseum.

No er det så mykje likare. Treng vi hjelp med ei utstilling eller med ein aktivitet så er det berre å ringe ein venn. Vi vert ikkje millionærar ved å ringe til vennene våre, men vi får utretta så mykje meir enn før, og så får musea våre stadig nye venner fordi vi kan vere meir utoverretta og ha fleire aktivitetar.
Sjå berre kva dei får til i Sykkylven i helga. Då går dei årvisse Sykkylvsdagane i kommunesenteret Aure av stabelen. På grasbøane like ved sentrumskjerna er det funne spor etter busetnad mange tusen år tilbake. Arkeologane trivst godt på Auremarkane. Det gjer også Stiftinga Sunnmøre Museum sin eigen arkeolog, Heidi Haugene. Til dagleg er ho leiar ved Godøy Kystmuseum, men då dei ringde frå Sykkylven for å få Heidi med på formidlinga av jarnalderfunna på Aure, var det ikkje nei i hennar munn. Ho allierte seg med leiarane ved dei to musea i Sykkylven, Naturhistorisk Museum og Norsk Møbelfaglig Senter, og dei vart gjerne med for å løfte fram den historiske arven i kommunesenteret i Sykkylven. Det var truleg lite møbelproduksjon i Sykkylven i jarnalderen, men museumsvenner held ikkje så hardt på revira sine. Dei veit at ei teneste eine vegen ofte gjev resultat tilbake. Difor sit Magnhild ved naturhistorisk i helga og steikar fisk på treheller, medan møbelfaglege Kjetil rettleiar i lærposesying og runeskriving.
Slike fellesprosjekt er det mange av i den nye Stiftinga. Venner er gode å ha:-)

Eierstyra i arbeid

2010-06-02T11:33:00.001+02:00

Det er nå over fem år siden at Stiftinga Sunnmøre Museum ble etablert. Det var et spennende prosjekt der elleve ulike museum skulle samles inn under den samme paraplyen. På Sunnmøre var det en desentralisert modell som ble valgt i det som ble kalt museumskonsolideringa. Det vil si at de elleve musea fortsatte i stor grad som før, med samme navn, samme virkeområde og med samme bemanning.

Sunnmøringene er kjent for å være sterke individualister, og kanskje var det nettopp denne desentraliserte modellen som var nøkkelen til at samordningsprosessen gikk så smertefritt her som den gjorde. I går var bloggeren på møte for eierstyra under Stiftinga Sunnmøre Museum-paraplyen, og det virker som om alle fremdeles er enige om at det steget man tok i 2004 var det rette. Det utvidede museumsfellesskapet har ført til at alle de museumsansatte på Sunnmøre har blitt med i et faglig nettverk der får del i erfaringer og kunnskaper som kolleger har sanket gjennom flere tiår. Og de får tilbud om kurs og samlinger der de blant lærer hvordan de skal vinne fram i kanaler som denne blogger-kanalen. Trenger avdelingsmusea hjelp i spørsmål som har med utstillinger, markedsarbeid, gjenstandsbevaring å gjøre så er det alltid personer en kan spørre. De fleste er enige om at konsolideringa har ført til en kvalitetsheving i det regionale museumsarbeidet.

Men i alle slike prosesser handler det om å gi og ta. Det kom også fram på møtet i går. Det er nok enkelte lokale museumseiere som føler at overbygningen stjeler litt av oppmerksomheten fra de enkelte enhetene. Men det var forståelse fra begge sider. Museumsadministrasjonen ser lokalmuseenes behov for tydelig profil og god lokal forankring, og de enkelte enhetene ser fordelene ved en større sammenslutning som kan gi synergieffekter for hele regionen.

På møtet i går fikk ellers eierstyra for første gang hilse på den nye styrelederen ved Stiftinga Sunnmøre Museum; Ragna Dahl Grønnevet. Hun kunne fortelle at hun samme dag, 1. juni, hadde overlevert nøklene til sin etterfølger som rådmann i Ålesund. Nå så hun fram til roligere arbeidsdager i kommunen, med tid til å engasjere seg i museumsarbeidet som hun kjente godt til som saksbehandler i Ålesund kommune. Ragna kommer fra Skien og hun kom til Sunnmøre på grunn av kjærligheten til en kar fra Vartdal. De brukte å tilbringe feriene på Sunnmøre, noe hun mintes som regnvåte opplevelser. Hun foreslo til slutt at de heller skulle flytte til Sunnmøre, slik at de slapp å reise dit i sommerferiene..

Det bruker å være to av disse eierstyremøtene hvert år, og de er et forum for menings- og informasjonsutsveksling. I går gikk informasjonsflyten begge veier. Tone Anda presenterte den nye grafiske profilen til museet. Dette handler om å bygge merkevare og øke gjenkjenligheten til museet. Når museet kommuniserer ut skal det være en gjennomført form på det. Dette er også med å signalisere kvalitet, slik museet ser det. Nyttig var det også å høre fra styret i Herøy Kystmuseum om hvordan de knyter kontakt med skoler og lokalsamfunn. Sist helg hadde de hatt godt besøkte markedsdager der nesten ekte vikinger var blant hovedattraksjonene. I forkant av markedsdagene hadde de gjennomført et undervisningsopplegg for elevene i grunnskolen i kommunen. Og som Tor-Sindre Steinsvik fra museet sa, kommer først barna, så kommer oftest foreldrene etter.
Det er mye kreativitet og formidlingsglede i de lokale musea på Sunnmøre. Med samlede ressurser kan denne kreativiteten nå ut til flere, både på Sunnmøre og i den vide blogger-verdenen.

Kurs i sola

2010-05-28T11:14:00.000+02:00

Endeleg er sola komen til Sunnmøre. Finst det noko vakrare enn Sunnmøre i mai-sol? Men sola må eg vente med å nyte, for no sit eg saman med web-inspirator Frøydis Høyland Svisdahl på Sunnmøre Museum og skal ta eit kvantesprang i web 2.0-universet. Frøydis pratar og peikar og demonstrerer Picaza, gadgets, rss-feeds og Google-docs og eg later som eg skjøner.
Eg skjøner i alle fall at det er viktig å henge med, og skjerpe sansane, sjølv om solbrisen som kjem gjennom dei nedtrekte persiennene gjer så godt han kan for å distrahere meg. For dette handlar om å få ut kunnskapen eg og mange andre historikarar og skribentar har sitte i årevis og ruga på, eller berre delt med ein indre krets. No vil vi ut, ut på nettet, ut til verdas kunnskapssøkande menneske, ut til deg.
Noko av det viktigaste Frøydis har lært meg i dag er korleis eg skal nytte blogg-sida, der eg kan skrive inn tekstane mine direkte på nettet. Frå denne sida kan eg knyte meg til andre som bloggar. Eg kan invitere folk som eg trur kan ha interesse av det eg skriv. Og så er det viktig å gjere bloggen open for alle, seier Frøydis. Og slikt liker ein skribent å høyre. Alle vil vel nå ut med tankane sine! Her lærer eg korleis bloggkanalen kan bli så open og tilgjengeleg som råd.

No har Frøydis gjeve meg litt tid slik at eg kan teste ut mine nyvunne kunnskapar sjølv. Ho skulle ned ei stund å snakke med ein lærar som vil kome til solskinnsmuseet med skulen sin. Får håpe ho vert så lenge borte at eg vert ferdig med denne bloggen. Men eigentleg treng kanskje ikkje bloggen vere lenger enn dette. Det er også ein lærdom frå vår eigen cand.web: Ein treng ikkje skrive lange tekstar for å nå langt ut. Det er jo det dei har teke konsekvensane av i twitter.com der vi vert tvungne til å kome med bodskapen vår innafor ei ramme på 140 ord. Nyttig trening for ein som tidlegare har trengt bokformatet for å kome i mål med bodskapen sin. Bodskapen denne gongen var berre at no har fredagsbloggaren teke eit steg vidare på web-kompetansestigen- og her i det nye bloggformatet er det lett for deg å gje tilbakemeldingar, og følgje med på kva ein museumsmann frå Sykkylven bloggar om. Vi tastast:-)