fredag 25. mars 2011

Fyrmuseet reiser seg

Med det nye museumsbygget i Dalsfjorden vil tidligere skjult fyrhistorie på nytt komme fram i lyset.
Det er store dager for ildsjelene bak fyrmuseet i Dalsfjorden i Volda. I mange år har museet sine samlinger fristet en nokså anonym tilværelse i noen rom i Dalsfjord skule. Nå reiser det seg et nytt, stort bygg som vil gi god plass for formidling av regionens og landets fyrhistorie. På hjemmesida til fyrmuseet har styrer Frode Pilskog foreviget byggeprosessen etter hvert som den har gått framover. I løpet av året vil det nye museumsbygget stå ferdig, og i løpet av 2012 vil etter planen besøkende få del i en flunkende ny fyrvesen-utstilling.

Dalsfjord fyrmuseum vil fremdeles være samlokalisert med Dalsfjord skule, og det var Volda kommunestyre sitt vedtak om å reise et anlegg som både skulle romme ny skole og et museumsbygg som gjorde prosjektet mulig. Men ambisjonene til fyrentusiastene har vokst etterhvert. De så snart at den planlagte museumsdelen ikke ville gi rom for alle gjenstandene som museet har samlet inn gjennom årene. Det ble derfor bestemt at det skulle føres opp et noe større museumsbygg, og midler til dette har ildsjelene bak museet fått inn selv. En har hentet støtte både fra privat næringsliv og fra det offentlige.

I tillegg til museumsbygget arbeider fyrfolket i Dalsfjorden med å reise et klokketårn. Tårnet vil rage 10 meter opp i luften og bli noe av et signalbygg. Det vil gjøre det trygt for farende til lands og til vanns å ferdes innover i Dalsfjorden i årene som kommer, uansett hvor tjukk tåka måtte være. I alle fall var det dette som var funksjonen til klokketårna i hine hårde dager. Var det tåke og dårlig sikt stod disse tårna og slo sine stødige klokkeslag hele tida, slik at sjøfarende skulle finne ei trygg farlei. Etter hvert ble klokketårna avløst av tåkeluren, forteller Frode Pilskog.

Når vi snakker med ham er han i ferd med å pakke kofferten for å gjøre seg klar til langreis. Han skal til fyrhistorisk seminar i Stavern. Dalsfjord Fyrmuseum er med i et nasjonalt fyrmuseumsnettverk. Nettverket har årlige samlinger der museumsansatte, frivillige medhjelpere og Kystverkets folk møtes for å få faglig påfyll og diskutere aktuelle utfordringer knyttet til drifta av de fyra som tas vare på. Frode Pilskog bruker å komme hjem fra disse seminara full av ideer og pågangsmot. Det kan være godt å ha med seg når et stort museumsbygg i løpet av de kommende månedene skal fylles med lysende fyrhistorie.

fredag 18. mars 2011

Midt i verdensarven

Kari-Anne Nilsen har nettopp lagt bak seg en flott vinter på Ytste Skotet. Og nå kan hun se fram til dager som dette.
Kari-Anne Nilsen føler seg priviligert. Fra sitt utkikkspunkt på Ytste Skotet har hun oversikt over det vakreste fjordlandskap en kan tenke seg. Fjellgården i Storfjorden ligger like ved verdensarvområdet ved Geirangerfjorden. Nå er det kommet forslag om at det definerte verdensarvområdet skal utvides til å gjelde fjordstrekningen helt ut til Furstranda i Sykkylven kommune. Og dersom det blir godtatt kommer Ytste Skotet midt i smørøyet av arven som Kari-Anne gjerne deler med resten av verden.
 
Kari-Anne snakker seg fort varm om de unike verdiene i natur- og kulturlandskapet hun er omgitt av. Bloggeren er en tanke mer tabloid og er minst like interessert i å høre med henne om hvordan det var å overvintre på Ytste Skotet som den første på flere tiår. Men det ser hun ikke på som noen prestasjon å snakke om. Det har jo folk gjort i hundrevis av år før henne. Vel var de ikke aleine som tobeinte slik som Kari-Anne har vært, men nei, verdensarvstatusen er mer å snakke om. Så slik får det bli.

Situasjonen er altså den at det bare er deler av Storfjorden som er definert som verdensarvområde; den indre delen og områdene knyttet til den verdenskjente Geirangerfjorden. For Kari-Anne og de som har foreslått en utvidelse av området blir det for snevert. Også gårdene lenger ute som Espehjellen, Vidhammer, Holmegardane, Vidnes og Fausa m.fl. hører med i denne helheten. De forteller hver sin lille bit av natur- og kulturhistorien til dette spektakulære fjordlandskapet som folk besøker i tusentall hver sommer. Ikke minst kan Ytste Skotet bidra til å fylle ut fortellingen om Storfjorden, sier Kari-Anne. Der har de nemlig nå begynt å drive gården mer aktivt igjen. Kari-Anne har selskap av både sauer og høner, og nå bli alt graset som vokser på fjellhyllene og myrene rundt gården slått, og brukt til fôr. De har også satt i gang et forskningsprosjekt på et myrfelt, som de har delt opp i ruter. Målet er å sammenligne hvordan det biologiske mangfoldet utvikler seg på områder som blir slått i forhold til de som får ligge urørt. I dette myrfeltet har Kari-Anne funnet 56 ulike plantearter, og det er uvanlig mye til myr å være.

fredag 11. mars 2011

Underlige funn

Underlig funn på Straumsheimsætra i Sykkylven. Kan det være rester av et falkefangstanlegg? Foto: Eli Høydal.
I går kveld var jeg heldig å få en svært kortreist kulturopplevelse, der to av musea i Sunnmøre Museum-paraplyen var involvert. Jeg bor innerst i Sykkylvsfjorden, midt mellom tinderader. Her har jeg bodd i over tjue år, uten å vite hvilke kulturminner jeg er omgitt av. Slikt trenger en museumsfolk for å bli opplyst om! Og museumsfolk stod sentralt på arrangementet "Underlege funn" som de inviterte til i ungdomshuset Vårvon, et lite steinkast fra mitt eget hus.

Underlige funn... Tittelen på arrangementet tok blant annet utgangspunkt i en opplevelse et par i nabolaget mitt, Eli og Ole Høydal, hadde hatt da de var på en tur i nærområdet for noen år tilbake. Litt oppe i høyden her, ligger Straumsheimsætra, der gårdbrukerne i området hadde dyra sine sommersdag. Bakenfor sætra, litt lenger opp i dalen, oppdaget Eli og Ole plutselig noen steinformasjoner som tydelig var laget av menneskehender. Steinene i formasjonene var godt mosegrodde, så det var tydelig at konstruksjonen var noen år gammel, sannsynligvis noen hundre år. Det de så var noen store steiner som sannsynligvis var stilte opp på høykant, og ringer av mindre steiner rundt. Det var to slike konstruksjoner.
   De undret seg selvfølgelig over hva dette kunne være, og tok kontakt med arkeologer og eksperter på gamle kulturminner. Tidlig kom det opp en forklaring om at dette kunne være et falkefangstanlegg. Andre mente det like gjerne kunne være en offerplass fra hedensk tid. Det var for kanskje å få et svar på mysteriet at det ble invitert til møte i Ungdomshuset Vårvon. Naturhistorisk Museum i Sykkylven var medarrangør og arkeolog Heidi Haugene ved Sunnmøre Museum/Godøy Kystmuseum var invitert med for å komme med sine vurderinger.
 
Heidi startet med å si at hun var glad for at folk har øynene med seg når de er ute og går på tur, og ikke minst for at de melder fra om det de ser. Arkeologene er helt avhengige av å få inn slike rapporter, for de kan ikke selv dekke alle kvadratmeter av fjell- og naturterreng i Norge. Og så var det de konkrete funnene: Kunne dette være et falkefangsanlegg. Tjo.. det kunne det godt være, mente Heidi. Falkefangst var en utbredt aktivitet i Norge helt fra 1100-tallet. Det var ikke alle og enhver som kunne ta del i fangsten. Særlig var jaktfalkene ettertraktede fugler. De ble brukt av fyrster over hele Europa, og videre også. Offerplass trodde ikke Heidi at dette kunne være. Til det lå stedet for langt fra det som var allminnelige ferdselsveier.